Hold fingrene av fatet !

Jeg forundrer meg når jeg ser Hvem tror du du er hvordan man kan få overraskelser når man roter i slekta si – og man tror man vet alt - ja, så dukker det likevel opp skjeletter i skapene. Etter hvert som skapene blir gamle og mottspiste, ramler skjelettene ut, det vil si slektsforskerne begynner å rote bakover. Selv tror jeg at jeg har rimelig grei oversikt over slekta ganske langt tilbake. Likevel er jeg sikker på at det kan ramle en del skjeletter ut når man begynner å herje med skapene.

Og hvorfor er det slekt som opptar meg nå? Joda, 1) Det flyter rundt med manus her i stua alltid. Mamma og pappa leser i ledige øyeblikk litt her og litt der. De smøyer masker – en talemåte fra Vigdis. Hun smøyer noen masker i bundingen når hun har tid – og det blir et flott plagg. Å smøye en maske burde gå inn i Språlrådets filer som begrep på å utnytte tida. Jeg leser også noen manus, tro det eller ei. Jeg er best på korrektur på ting som er strukturerte og følger et stramt system. Kan jeg først systemet ser jeg om noe er feil på en side. Feil plager meg. Faktisk har jeg de siste år stadig måttet med dette. Å være så sterkt systemorientert er en jernskjorte. Mange hjerneskadde har jernskjorter.

Ikke før er det ene manuset blitt bok, så dukker neste opp. Før jul fløt boka om Sáráhká Sámemánák rundt her. Den kom i ferdig form i midten av desember. Nå flyter slektsmanus rundt, og i ledige øyeblikk kommer slektskommentarer og aha-opplevelser og historier knyttet til noe så tørt som angivelse av et parforhold. 2) Den andre grunnen til at jeg tenker slekt, er at elgene herjer rundt huset.

Nå føler jeg meg viss på at det ramler ut skjeletter på min fars side også, men der er jeg jo ikke så ofte og kan snoke og tyvlytte til kommentarer. For eksempel er jeg overbevist om at jeg/pappa har en tvilsom forfar som absolutt ikke ser norsk ut. Sannsynligvis tater eller sigøyner. Spør man mer om ham, er det ingen som veit noe om fyren. Det i seg sjøl er suspekt synes jeg, for jammen er folk snar til å vite om forfedre eller andre i slekta de regnet som «store» det være seg lensmenn fut, konge prest uansett om kirkebøkene dokumenterer det eller ikke.  Nå tror jeg ikke det er bare vi samer som er slik. Derfor finner jeg det suspekt når ingen vet noe om den spennende forfaren i Nordfjord. Jeg tror han er knaggen vi kan henge en tater/sigøyner identitet på. Men nå må jeg si at pappa og jeg og hans etterkommere hadde flaks, for tvangssterilisering og lobotomering av uønskede gener gikk fram til 1977. I regi av? Ja, Guess!

På farmors side – den slekta kommer fra Ed i Dalsland – vet jeg heller ikke så mye om. Det er den fjerdeparten som jeg vet minst om.

På mammas side har jeg naturlig nok best kunnskap, og her ramlet det da også et skikkelig skjelett ut av skapet i 1980-åra. Selv husker jeg ikke noe av rabalderet. Jeg var tenåring som tenåringer flest uinteressert i slekt. Det var noe håpløse gamle klamret seg til. Men jeg har kunnskapen om det fra det man kan kalle et felles familieminne. Historien er som følger: En gang avdøde Robert Norli var på besøk sa han til mamma; Dieđákgo aht miin leap heittogis sogan eret?  (Veit du at vi er av en dårlig slekt?) Mamma ble straks interessert. Muital, muital!  (Fortell om dette). Og Robert fortalte slik han hadde hørt det av sin mor. En same flyttet med rein mellom svensk og norsk side. Kona var skrøpelig, og derfor ble tjenestejenta med på flyttinga. For hver flytting ble det et barn – en horunge – og vi var etterkommere av disse. Paret hette Duormis og Market og de ble kalt Rillu (horkvinne) og Goidnu (horkall).  Mamma begynte å spørre alle hun kom borti etter denne Rillu Market og Goidnu Duomis. Noen mente de hadde hørt navnene, andre ante ingenting. Så fikk mamma i gave en slektsvifte av Aslaug Olsen og lette på den etter forfedrepar som hette Tomas og Marit/Maren/Margrete. Hun fant ingen, og en gang nevnte hun det for Aslaug. Et par dager senere ringte slektsforsker og historiker Tore Meyer til oss. Aslaug hadde kontaktet ham og spurt. Slektsforskere er hunder til å grave etter skjeletter i skap, og dette antar jeg var et spor for en sporhund/slektsforsker. Jeg kunne nevnt flere slike eksempler der skjeletter er gravd fram. Men jeg gjør det ikke siden jeg antar sensuren slår til da. Derfor holder jeg meg til min egen slekt. Tore Meyer sa vi skulle bestille ut den og den rettssaken fra statsarkivet, og der kom de: Goidnu Duomis og Rillu Márket. Historien var ikke helt slik Robert fortalte den til oss. Det er også typisk med en historie som vandrer i generasjoner fra munn til munn. Noe blir glemt og noe lagt til.

Tomas Henriksen fra Fjellhøgda i Gratangen var ikke reindriftssame. Han var en gift mann. Marit Johnsdatter var også gift. Hun hadde tre barn der hennes mann naturlig nok var oppført som far. For å korte ned historien: De ble stevnet for hor da det var kjent for fleste at de hadde seg med andre enn sine ektefeller. I retten kom det fram at Thomas var far til Marits barn. De ble dømt til døden.  De hadde bedrevet det loven kalte dobbelthor – gift kvinne og gift mann – som hadde seg med andre enn sine ektefeller.  Loven tilsa dødstraff. Mannen skulle halshugges og kvinnen druknes i en sekk. Jeg vil minne på at dette var ca 1750. Faktisk ble loven om dødsstraff ikke opphevet før i 2014 ! den militære dødsstraffen litt tidligere, i 1957. Den siste henrettelsen i Norge fant sted i 1948.

Tomas ble sendt til Vardøhus og Marit til Trondheim. Men de må ha blitt benådet, for begge gjenfinnes i Gra-tangen senere. Marit til og med gifter seg på nytt, tøtta.

Nå skal vi gjøre et innskudd og ta for oss Jonsagjengen som kom til Kjønna ca 1850.  To brødre, begge John Henriksen. Sannsynligvis het det for eksempel Jonne og Jomna, men i kirkelig sammenheng ble begge John.  Med to brødre med samme navn ble den eldste kalt Gammel-Jo på norsk, den yngste Unge-Jo.  Vi skal konsentere oss om den eldste, Gammel-Jo. Hans kone er Inger Anna Tomasdatter, eldste barn til Goidnu Duomis og Rillu Market.

Her må jeg holde tunga rett i munnen. Etterkommerne etter disse to Jonsa-brødrene ble kalt Jonssak. Det er mange Jonssak i bygda. MEN etterkommerne etter Gammel-Jo ble også kalt Hura-Jonssak. De horaktige jonsaene. Sannsynligvis på grunn av Gammel-Jos kone, datter av Goidnu Duomis og Rillu Market.

Da hopper jeg tilbake til tråden om skjeletter i skapene. Historien Robert Nordli fortalte var altså en slektsvandrehistorie som det viste seg man gjemte og håpet å glemme, for da mamma hadde funnet ut hva sannhetsgehalten var, vel da viste det seg at i alle fall et par av etterkommerne etter Gammel-Jo og Inger Anna kjente til historien. Den ene ønsket ikke den skulle fortelles så lenge hennes hode var på denne sida av torva, som hun sa. Mamma holdt det. Senere ga hun en kopi av rettsaken til en kjenning som i sin tur ga den til en kjenning på Tromsø museum. Følgelig havnet den i tidsskriftet Ottar. Den andre etterkommeren fortalte at da hun var barn, pleide naboene når de var sinte, kalle henne Unna buhčás, den lille horungen.

There you are!

Og det vil jeg bare si: det er VI, etterkommerne etter Gammel-Jo, som er Hura-Jonssak. Dere andre, etterkommerne etter Unge-Jo, er bare Jonssak. Hold fingrene ev fatet.

domantrener

PS. Nå kom også en sønn av Goidnu Duomis og Rillu Market hit til området, Henrik Tomassen, samt en nevø, så her i bygda vandrer virkelig genene til Goidnu Duomis og Rillu Market, de to fra Gratangen som ble dømt til døden for horeri.

PSS. Jeg sa det var to grunner til at jeg tenkte slekt. Det ene er slektsmanuset som flyter rundt her. Det ble denne bloggen.  Det andre er elgene som trafikkerer rundt her. Det får bli neste blogg.