Kredittvurdert - en glede

Akkurat slept rompa ned i sofaen etter en for meg hard dag.

1)    Jeg sleit meg opp til vanlig tid. Mon tro når den tida kommer at jeg våkner med et hipp hipp; endelig en ny dag! Her kommer jeg! Jeg våkner med et ”fan, jeg må sove litt til” til den stakkaren som vekker meg.  Altså sleit jeg meg opp – som vanlig! 2) Jeg sleit meg vemodig ut i Berlingoen/Blåbærlynget for siste dag og dro til Skånland draculakontor: De tappet blod. Jo da, jo da, det gikk ikke uten at jeg rykket til meg handa når nåla kom. Men jeg vrei meg i alle fall ikke ut av stolen. Verden har gått litt framover, tross alt. 3) Så humpet jeg ut til Berlingoen igjen. For siste gan å innta min faste plass i redersetet/passasjersetet framme. Der har jeg med bare to unntak sittet tatt det som en selvfølge at jeg skulle ha godstolen. Hørte jeg noen mumle egoist? Jeg husker da vi var i Polen i bryllupet til Magda.  Vi hadde leiebil. det er vanlig antar jeg at mor og far gamper framme i bilen Jeg la merke til at noen så forundret ut da mamma med største selvfølge krøp inn i baksetet og jeg like selvfølgelig majestetisk inntok passasjersetet foran.

Turen til Harstad gikk i taushet. Jeg tror alle var like vemodige som meg. Det er vemodig å skille seg av med en god venn som har tjent en i 13 år. Ennå her jeg sitter i sofaen er det vemodig.

Hos Sylland handlet jeg bil – Yeti som har gått 12 000 km. Leet ikke på et øyelokk da en stor sum rant ut av min høgrentekonto enda så sparsom (les: noen sier gjerrig) jeg er. I den anledning hadde jeg den ære å bli kredittvurdert for første gang i livet. Det går framover. Ok, ok. Pappa, mamma og jeg spleiser på bil.

domantrener

PS. Nå er det gått nesten to uker siden vi handlet bil, og vemodet over Berlingoen er på tur over i gode minner. Selv om vi når vi sitter i Yeti’en og nyter den komforten den har, også ser og snakker om Berlingoens fortrinn. Den var som en slags arbeidsbil med utrolig god plass til å plassere ting fast. Over forsetene gikk en hylle hele veien. Over dørene i baksetet var det nettinghyller. De savner vi allerede.

Berlingo’en og vi har hatt mange flotte opplevelser. Nå er jo det merkelige at det jevnt over er det som bryter med det jevne og flotte man husker. En gang skulle pappa og jeg opp til Mai en tur. Det var mens hun hadde den i vinterstid nesten uframkommelige veien. Men pappa som kjører bil overalt i verden det være seg highway i USA eller en helt annen type bygdevei i Albania – han ser ikke ulikt på noe. Følgelig la vi i vei opp til Mai. Uansett bratt og isete. Berlingoen gjorde så godt den kunne. Og der sto vi i bakken og måtte rygge tilbake på holke og gjennom en sving. Vi havnet nesten i skogen, og jeg bante og svor på den forbannede bil-optimisten som satte oss i denne situasjonen. Jeg var ikke redd for pappa og meg. Det var Berlingo’en jeg var redd for.

En annen gang skulle vi levere noe på Broderstad. Her ble det gjentakingstegn for turen til Mai. Jeg tror at skulle jeg klare å presse ut forståelige lyder ville det være i en slik situasjon og det ville vært banneord det luktet svovel av.

Så var det den gangen hekseringen organiserte urtesanking som en picnic, og vi la i vei til Veggfjellet. Der kunne man ikke gjøre som folk flest, slå seg til ro med at man kunne plukke og picnice et sted jeg ville regnet som lugumt. Tvert om. Vigdis og mamma la i vei og fant et platå litt lenger oppe og veivet til oss at vi kunne kjøre opp der. Nydelig utsikt over Ofotfjorden fra det platået ! Fint å ha picnic der ! hadde det ikke vært for at vi måtte  snu der med bilen, for snu måtte vi. Å rygge tilbake med Ofotfjorden et feilskjær unna … Følgelig måtte pappa og jeg snu der – vi måtte harponere.  Nå vet jeg ikke om harponere er et norsk ord eller om det er utledet fra samisk, men når man harponerer, kjører man bitte litt fram, blitte litt tilbake, bitte litt fram…Forestill dere å snu på en trang brygge med hjulene en meter fra sjøen.  Der har dere oss oppe på det platået. Den eneste som hadde vett til å hjelpe til, var Solvor. Mamma og Vigdis fotograferte. No problem.  No problem der hun stod, ja. Her må jeg minnes no fish og hvordan det gikk. Den gangen lovte jeg med, og sa det også, at fanden og hans oldemor kunne kjøre hvor de ville for å sanke urter på flotte utsiktsteder – men ikke i min bil. Dette var enda mens jeg var eneeier av bilen og kunne true med det.

Jeg skylder å si at pappa var enig med meg i den saken.