Det er en ære å bli
granted en plass på den lista, sa jeg til mamma da hun sa at hun skulle sette
på lista si over helgens aktiviteter å reparere yndlingsbuksa mi. Det er noe
merkelig, dette med å komme seg inn i, eller rettere sagt, presse seg inn i en
liste. Man må være insisterende og pågående, man må få fokus satt på en annen
måte. Det er antagelig det som er settinga når folk på sykehus klager og
presser på, når pårørende skaper bråk, når foreldre er vanskelige i
skolesystemet. De vil endre på ting, sette fokus på noe. Så er det dessverre
slik at om man ikke gjør det – vel så skjer det ikke noe. Eller det skjer
kanskje en gang i framtida, en gang når man har tid, en gang det høver – men
ikke akkurat nå. Slik tror jeg der er på alle plan. Yndlingsbuksa ville blitt
liggende der på vent av et høve som ville komme en eller annen gang. Yndlingsbuksa
mi representerer og setter lys på mikroplanet.
Noen
burde tipse verden om at det er slik. Vent litt – verden vet det allerede. det
er derfor det er så mye stå-på i saker, så mange interesseorganisasjoner, så
mange pressgrupper.
Saken
er altså å skaffe seg en plass på lista.
Tenk
bare på Schindlers liste.
◊◊◊
Tro det
eller ei, men dette ble skrevet en av de første dagene i desember. Da ser man
tydelig hvor stor tid som har vært avsatt til min blogging.
Vel, vel
nå må jeg tilstå at jeg i store perioder ikke har vært i bloggemodus, og de få
gangene jeg har vært i skrivemodus, har jeg hatt en del offentlige brev å
skrive. Jeg er pennevenn med en del slike instanser, og jeg må si at det for
det aller meste er positive pennevenner. Dessuten har vi hatt et nytt ABR-program
vi skulle få opp på beina, og så er det den der jula. Uansett hvor lite man
gjør med det, blir det synes jeg en tidkrevende sak før man kan si julaften.
Ja, så egentlig er det ikke rart at det er såpass lenge siden jeg begynte på
denne bloggen.
For tiden
lytter vi på Kjartan Fløgstads Grense
Jakobselv. Det jeg liker særlig ved denne boka, er ikke innholdet. Vi har
nå i snart to år lyttet oss gjennom utrolig mange lydbøker omkring siste
verdenskrig og da med fokus på Nordkalotten. Jeg er ærlig talt skit lei
emnet og låner knapt en fjerdedel oppmerksomhet til handlingene slik det
beskrives i boka. Jeg føler bare et jada, jada, guess who eller guess what her
og der. For eksempel at Jonas Lie fra krigshistorien er barnebarnet til
forfatteren Jonas Lie. Forfatteren skrev om det mystiske Nord-Norge og
barnebarnet herjet i det samme mystiske landet. Guess what.
Man kan
hente så mye mer enn handlinger ut av en lydbok. Leserens stemme, intonasjon,
utheving og trykk etc. Eller språket til forfatteren. Jeg lytter på språket og
undrer meg iblant, riksmålsmenneske som jeg, er på om man virkelig kan dekke et
fagemne på nynorsk. Jeg befinner meg på stadiet «nynorsk passer for lyrikk».
Dette er en diskusjon jeg ikke gidder ta her i huset der én er ihuga
dialektskriver og den andre skriver på et slags forkvaklet modernisert bokmål. Samnorsk
heter det visst. Men altså, Kjartan Fløgstad skriver på nynorsk og er visstnok
ihuga nynorsk-mann. Han fikk Nordisk råds i 1977 og delte summen til
nynorsksaken. Går det virkelig an? Det er litt parallelt til det en gjest en
gang sa – en gjest som hadde barn i samisk undervisninga og sto på for æ holde
dette i gang å bygge opp om videre utvikling. Hun sa: Jeg lurer virkelig på hva norske foreldre gjør for å bygge opp under
norskundervisninga? Det er nok litt samme sak. Joda, jeg innser at det går
an. Jeg har sett det i praksis. Believe me. Det er uanede mekanismer som trer i
kraft i slike språklige sammenhenger. Heller ikke tør jeg nevne det
tull-arbeidet Ivar Åsen utførte med å fly rundt og berge nynorsken og samle gud
vet hva, siden jeg også her sitter i et glasshus. Det vil si, noen her har også
flydd rundt og gjort tull-arbeid hva angår samiske ord og uttrykk. Lediggang,
lediggang…
Eller man
kan henge seg opp i detaljer løsrevet fra handlingsrekka. Jeg har fra oppstart
av denne boka fundert på ulike kroppslige hilsemåter, eller hilse med kroppen. Der
i boka hilses med «tyskhilsen» som jeg antar er armen opp a la heil Hitler. Jeg
kjenner jo den vanlige høflige ta i handa og hilse samt læstadianernes halve
omfavnelse som hilsen. Ellers kan man jo neie og bukke som hilsen
men jeg må si at jeg ikke har sett det annet enn når man knikser for kongelige
noe jeg synes er aparte. Skal man knikse for noen kan
man knikse for eksempel for min bestemor som virkelig var verd et kniks. Så husker
jeg en meget spesiell hilsemåte jeg opplevde på Domaninstituttet. Gamle Glenn
Doman pleide alltid ta seg en tur ned på venterommet. Da skjedde alltid det
samme. Som på kommando sto alle foreldrene på geledd foran ham med barna sine.
Så var det barnet i fanget på Glenn Doman. Bilde, bilde. Så bilde av Glenn
Doman med barnet på fanget og foreldrene på hver side av ham. Men en gang
skjedde noe spesielt. En tamilsk far sa at han ønsket å hilse Glenn Doman slik
man i hans kultur hilste en stor mann. Så la han seg flat på gulvet og bøyde
seg mot Domans føtter. Så har man ulike kysse-hilsemåter, på kinn, på hand..Ellers
kjenner jeg ikke til andre hilsemåter der man hilser med kroppen og ikke
stemmen.
Det er masse
man kan spekulere over i romjula. Jeg satt for en stund siden i en begravelse
og ble fanget inn av setninga sammen vil
vi overgi…. i … hender. Jeg har ikke tidligere hørt den slik jeg hørte den
da. Det er virkelig en sterk setning som impliserer at man går over i en annen
tilværelse. Noe å tenke på for meg som er kjettersk hva angår det man tror på
her i huset om liv etter døden. Faktisk tror jeg vi tre har ulike
«trosretninger» i så måte, men vi lever godt med det. Vi har et lite økumenisk
fellesskap.
Jeg
nevnte at jeg har pennevenner i det offentlige systemet. Jeg har rukket å få
tilbakemeldinger og vet nå at vi har økonomisk fundament for neste år. Da kan
vi hoppe inn i det nye året.
Der
setter jeg punktum for 2015, takker for meg og ønsker overlytt et godt nytt år
der jeg fortsatt blogger – om enn ikke ut i det store tomrom.
domantrener
PS
! Pappa og jeg svittet over til Erikstad og hilste på hytta. Vi liker å lode,
og hva kunne være bedre enn å lode dit. Mamma liker ikke å lode. Bra. Da kan
pappa og jeg lode og lytte til musikk eller bare lode. Ddet er en grei ordning.
Da kommer vi heim til ferdig middag. Alternativet ville være at det tok litt
tid før man får mat – og mamma drar nesten alltid den historien om --- som
satte seg ved kjøkkenbordet klar straks mora begynte å lage mat – og det bare
fordi jeg henger rundt ovnen og er sulten. Nei, da er det å foretrekke å komme
heim til dekket bord. I dag nyttårsmiddag: Fisk i kokos med tomatmarienerte
makaroniskruer og appelsinsalat. Du tror
det ikke før du har smakt det!
Nå
skal jeg halle litt før rakettene antagelig smeller noen steder. I fjor stod vi
på taket på Airport Hotell i Tirana og så på fyrverkeriet i sentrum.
