torsdag 31. desember 2015

Min liste



Det er en ære å bli granted en plass på den lista, sa jeg til mamma da hun sa at hun skulle sette på lista si over helgens aktiviteter å reparere yndlingsbuksa mi. Det er noe merkelig, dette med å komme seg inn i, eller rettere sagt, presse seg inn i en liste. Man må være insisterende og pågående, man må få fokus satt på en annen måte. Det er antagelig det som er settinga når folk på sykehus klager og presser på, når pårørende skaper bråk, når foreldre er vanskelige i skolesystemet. De vil endre på ting, sette fokus på noe. Så er det dessverre slik at om man ikke gjør det – vel så skjer det ikke noe. Eller det skjer kanskje en gang i framtida, en gang når man har tid, en gang det høver – men ikke akkurat nå. Slik tror jeg der er på alle plan. Yndlingsbuksa ville blitt liggende der på vent av et høve som ville komme en eller annen gang. Yndlingsbuksa mi representerer og setter lys på mikroplanet.
Noen burde tipse verden om at det er slik. Vent litt – verden vet det allerede. det er derfor det er så mye stå-på i saker, så mange interesseorganisasjoner, så mange pressgrupper.

Saken er altså å skaffe seg en plass på lista.
Tenk bare på Schindlers liste.

◊◊◊
Tro det eller ei, men dette ble skrevet en av de første dagene i desember. Da ser man tydelig hvor stor tid som har vært avsatt til min blogging.

Vel, vel nå må jeg tilstå at jeg i store perioder ikke har vært i bloggemodus, og de få gangene jeg har vært i skrivemodus, har jeg hatt en del offentlige brev å skrive. Jeg er pennevenn med en del slike instanser, og jeg må si at det for det aller meste er positive pennevenner. Dessuten har vi hatt et nytt ABR-program vi skulle få opp på beina, og så er det den der jula. Uansett hvor lite man gjør med det, blir det synes jeg en tidkrevende sak før man kan si julaften. Ja, så egentlig er det ikke rart at det er såpass lenge siden jeg begynte på denne bloggen.  

For tiden lytter vi på Kjartan Fløgstads Grense Jakobselv. Det jeg liker særlig ved denne boka, er ikke innholdet. Vi har nå i snart to år lyttet oss gjennom utrolig mange lydbøker omkring siste verdenskrig og da med fokus på Nordkalotten.  Jeg er ærlig talt skit lei emnet og låner knapt en fjerdedel oppmerksomhet til handlingene slik det beskrives i boka. Jeg føler bare et jada, jada, guess who eller guess what her og der. For eksempel at Jonas Lie fra krigshistorien er barnebarnet til forfatteren Jonas Lie. Forfatteren skrev om det mystiske Nord-Norge og barnebarnet herjet i det samme mystiske landet. Guess what.

Man kan hente så mye mer enn handlinger ut av en lydbok. Leserens stemme, intonasjon, utheving og trykk etc. Eller språket til forfatteren. Jeg lytter på språket og undrer meg iblant, riksmålsmenneske som jeg, er på om man virkelig kan dekke et fagemne på nynorsk. Jeg befinner meg på stadiet «nynorsk passer for lyrikk». Dette er en diskusjon jeg ikke gidder ta her i huset der én er ihuga dialektskriver og den andre skriver på et slags forkvaklet modernisert bokmål. Samnorsk heter det visst. Men altså, Kjartan Fløgstad skriver på nynorsk og er visstnok ihuga nynorsk-mann. Han fikk Nordisk råds i 1977 og delte summen til nynorsksaken. Går det virkelig an? Det er litt parallelt til det en gjest en gang sa – en gjest som hadde barn i samisk undervisninga og sto på for æ holde dette i gang å bygge opp om videre utvikling. Hun sa: Jeg lurer virkelig på hva norske foreldre gjør for å bygge opp under norskundervisninga? Det er nok litt samme sak. Joda, jeg innser at det går an. Jeg har sett det i praksis. Believe me. Det er uanede mekanismer som trer i kraft i slike språklige sammenhenger. Heller ikke tør jeg nevne det tull-arbeidet Ivar Åsen utførte med å fly rundt og berge nynorsken og samle gud vet hva, siden jeg også her sitter i et glasshus. Det vil si, noen her har også flydd rundt og gjort tull-arbeid hva angår samiske ord og uttrykk. Lediggang, lediggang…

Eller man kan henge seg opp i detaljer løsrevet fra handlingsrekka. Jeg har fra oppstart av denne boka fundert på ulike kroppslige hilsemåter, eller hilse med kroppen. Der i boka hilses med «tyskhilsen» som jeg antar er armen opp a la heil Hitler. Jeg kjenner jo den vanlige høflige ta i handa og hilse samt læstadianernes halve omfavnelse som hilsen.  Ellers kan man jo neie og bukke som hilsen men jeg må si at jeg ikke har sett det annet enn når man knikser for kongelige noe jeg synes er aparte. Skal man knikse for noen kan man knikse for eksempel for min bestemor som virkelig var verd et kniks. Så husker jeg en meget spesiell hilsemåte jeg opplevde på Domaninstituttet. Gamle Glenn Doman pleide alltid ta seg en tur ned på venterommet. Da skjedde alltid det samme. Som på kommando sto alle foreldrene på geledd foran ham med barna sine. Så var det barnet i fanget på Glenn Doman. Bilde, bilde. Så bilde av Glenn Doman med barnet på fanget og foreldrene på hver side av ham. Men en gang skjedde noe spesielt. En tamilsk far sa at han ønsket å hilse Glenn Doman slik man i hans kultur hilste en stor mann. Så la han seg flat på gulvet og bøyde seg mot Domans føtter. Så har man ulike kysse-hilsemåter, på kinn, på hand..Ellers kjenner jeg ikke til andre hilsemåter der man hilser med kroppen og ikke stemmen.

Det er masse man kan spekulere over i romjula. Jeg satt for en stund siden i en begravelse og ble fanget inn av setninga sammen vil vi overgi…. i … hender. Jeg har ikke tidligere hørt den slik jeg hørte den da. Det er virkelig en sterk setning som impliserer at man går over i en annen tilværelse. Noe å tenke på for meg som er kjettersk hva angår det man tror på her i huset om liv etter døden. Faktisk tror jeg vi tre har ulike «trosretninger» i så måte, men vi lever godt med det. Vi har et lite økumenisk fellesskap.

Jeg nevnte at jeg har pennevenner i det offentlige systemet. Jeg har rukket å få tilbakemeldinger og vet nå at vi har økonomisk fundament for neste år. Da kan vi hoppe inn i det nye året.

Der setter jeg punktum for 2015, takker for meg og ønsker overlytt et godt nytt år der jeg fortsatt blogger – om enn ikke ut i det store tomrom.

domantrener

PS ! Pappa og jeg svittet over til Erikstad og hilste på hytta. Vi liker å lode, og hva kunne være bedre enn å lode dit. Mamma liker ikke å lode. Bra. Da kan pappa og jeg lode og lytte til musikk eller bare lode. Ddet er en grei ordning. Da kommer vi heim til ferdig middag. Alternativet ville være at det tok litt tid før man får mat – og mamma drar nesten alltid den historien om --- som satte seg ved kjøkkenbordet klar straks mora begynte å lage mat – og det bare fordi jeg henger rundt ovnen og er sulten. Nei, da er det å foretrekke å komme heim til dekket bord. I dag nyttårsmiddag: Fisk i kokos med tomatmarienerte makaroniskruer og appelsinsalat.  Du tror det ikke før du har smakt det!
Nå skal jeg halle litt før rakettene antagelig smeller noen steder. I fjor stod vi på taket på Airport Hotell i Tirana og så på fyrverkeriet i sentrum.