torsdag 28. august 2014

Overlytt invitasjon til klappakakegjestebud



Et gjestebud betyr antagelig at man spiser sammen, ikke hva man spiser eller hvor mange retter.
Dere kjenner historien om Kongesønnens bryllup?
Jeg gjør det ikke. Jeg kjenner bare headinga og låner den som et begrep på en overlytt invitasjon der alle er kalt (nvitert). Et annet begrep er Babettes gjestebud som symbol på et overdådig, variert og rikt bord. Jeg låner det begrepet også for å signalisere at klappakaker kan slå ut Babettes gjestebud, og hadde Babette kjent denne retten, ville hun brukt bare den.

Lørdag kl. 14.00 og til det mørkner og vel så det skal jeg ha et ”kongesønnens-bryllup”-bursdagsfeiring ved bålet her bak huset. Eegentlig ver det en navnefest for min røde, flotet ATV som har fraktet meg til forskjellige steder jeg før ikke haer vært. I dag f. eks. knallet vi til Liakollen. Bilen min heter Blåbærlynget. ATVen har ennå ikke fått fastsatt navn. Tar gjerne i mot forslag. Hvis ikke annet og mer høvelig dukker opp er navnet Rødkløvern.
I tillegg fyller jeg et eller annet slags år, og vi slå to fluer i ett smekk og feirer alt dette utomhus med varme klappakaker og kaffe.  Jeg har lånt en steketakke og skal kjøpe ingredienser til klappakaker.

Så stikk gjerne innom / utom bak huset for det som passer deg, en kort kaffestund eller en lang en. Vi er der og holder liv i bålet.
Kom, kom.

Kjekt om dere sier fra på innboks om dere kommer, dette på grunn av størrelse på deigen(e). Men det går også flott å bare impulsivt dukke opp bak huset hos oss.

domantrener

PS.  ATVen melder at den er mot navnefestgaver. Den har foreløpig det den trenger, olje, bensin og meg. Jeg for min del har også det jeg trenger av jordisk gods og gull, så gaver er en ikke-sak.

tirsdag 26. august 2014

Hvis røyken fra bålet ditt i blant legger seg flatt utover--



Da gjentar jeg meg sjøl – men jeg vil se i hvitøyet den som ikke gjør det i blant – og kanskje oftere enn i blant. Om nødvendig kan jeg se i blåøyet, for jeg vet ikke hva som er å se i hvitøyet om jeg skal være ærlig. En kjenning startet ofte sine argumentasjonsrekker med Æ sei no med det same,  eller æ gjentar no det same.  Dette var regna som godtatt argumentasjon slik jeg forstod det. Følgelig kan jeg også sei det same. Det er blitt surere i været. Det er morgen. Jeg har krøpet på mine usle knær – program. Alle har godt av å krype litt. Hvorfor er ikke dette allmenn trening sammen med åling? Bare prøv.
Og jeg har hatt og har ennå kondomdressen på, Mollii. Den sitter som limt til kroppen min. Det skal den også. Jeg fryser og har som en puskete fugl i høstregnet krøpet sammen i sofaen med et pledd over beina og en ekstra jakke på. Og i en slik tilstand observerer jeg at det er dekket på til frokost ute på verandaen. Vel, jeg har ikke sett akkurat det, men mens jeg under krypinga snudde ved stuevinduet, stod kjøkkenbordet pent sammenslått, så jeg, og da skal det ikke store deduktive evner til for å skjønne hvor frokosten er.

Jeg må bare si at jeg tror min oldefar ikke ville likt det om han visste at bordet hans stod sammenslått hele den snøfrie tida av Nord-Norge. Nå sies det jo at den ikke er så lang, den snøfrie tida, og at vi ikke trenger hagemøbler. Vi kan bare sitte på sparken den korte tida det er avbert. Dette må jeg si er en sannhet slengt ut av noen som i hvert fall ikke har gått i mine sko og spist uendelig lenge ute i snøfritt landskap. (Der ringte timeren. Fortsetter å skrive straks masken er på).
Men altså, min oldefar, liten av vekst som han visstnok var, frakta dette heimelaga og tunge klaffebordet fra Vassdalen og hit i friergave. 5 mil på den tida. Vet ikke om han hadde sykkel. En tradisjon sier at han bar det. Og nå står det sammenslått her. Vel, det er kanskje bedre enn da det stod i en kjeller og var lager og prøveplass for maling og så deretter ut. Men uansett.

Min bestefar likte alltid å spise på kjøkkenet. Under slåttonna, når de andre likte å spise ute på slåttemarka, var han ikke helt enig. Han var ferdig med lappelivet og ville ikke spise halvt liggende, jieđegahállui borrat, sameaktivist som han var forut for sin tid og slåss i kommunestyret for hver minste utvikling i Markebygdene. I blant når jeg kjører en veistump, tenker jeg på at her har bestefar stått på for det samiske, uredd og tøff. Bøye seg kunne man og skulle man i blant, pleide visstnok mine besteforeldre si, men ikke fordi man var same.  En gang i en sammenkomst kom en eldre mann til mamma og sa at han hadde lenge tenkt å fortelle henne om hennes far, sett fra hans opplevelser. Det ble en lang fortelling. Sensuren lar meg fortelle EN historie. Men jeg håper jo mamma har notert resten godt i hodet, kultursamler som hun er.
Mannen var som nykomfirmert hyrt på en båt som førstereisgutt til lofotfiske. Det var visstnok vanlig at foreldrene til disse førstereisguttene som skulle på sin første lofottur pleide snakke med kjenninger i båtlaget og be dem se om guttungen. Denne mannens foreldre snakket med bestefar. På samme båtlag var bestefars meget gode venn. Utrolig mye har jeg hørt om disse to gubbenes sesonger – like som de var i grunnleggende verdisyn – og uredde som de var i å flagge dette. Blant annet brukte disse to bare samisk som deres felles språk uansett hvor de var – alltid – og i en tid der vi alle skulle ble gode nordmenn i betydninga snakk norsk, se norsk ut, skjul hvem du er og forakt det generasjonene før deg stod for. Men altså ikke disse to i alle fall. Selvfølgelig hørte mange dem snakke samisk, de ble flirt av for dette, og jeg vil anta de fikk seg noen tilrop. Noen andre samer var redd for å bli dratt med i dragsuget etter disse to, og jeg vil anta at dere språkføring ble mer og mer korrekt norsk (om enn med samisk tonefall, samisk setningsbygning og samisk bruk av konsonanter. Her og der. + bruken av totall også i norsk. Noe man har i samisk. Hører man folk aktivt bruke totall i norsk, kan man anta det er norsk på grunnlag av samisk. Vi to, dokker to, de to. Man understreker to i motsetning til flere.)  Digresjon slutt. Ikke et uvanlig fenomen. Man ser det også i dag. Ingen er så kongelig som Sonja og Mette-Marit, mens kongen og kronsprinsen er rimelig avslappet. Uansett, en av disse andre samene sa en gang til bestefar: Det er en skam som du snakker. Du skjemmer ut andre også. Bestefar svarte kontant: Det som e skam her, e at ikkje du også bruke samisk.
Det var altså min bestefar som ville spise ordentlig ved et bord og ikke liggende langflat på slåttemarka. Så er det mine foreldre som presser gjennom bare om vinteren er kjøkkenbord. Og jeg, som er enig med bestefar. Pendelen svinger fra det ene ytterpunktet til det andre. Og nå står altså kjøkkenbordet sammenslått og mitt ytterpunkt er skitlei denne måltidskulturen her. Jeg lukker ørene for argumentene som farer forbi mine ører om at det blir artig å høre hvordan visa blir til vinteren når man bare spiser inne. Jeg skal til vinteren konsentrere meg om å klage på noe annet enn måltidskulturen i familien. Bestemor likte å spise ute, så jeg antar det genet har spredd seg til mamma.

En kvikk sjekk akkurat nå viser at det er ett minutt igjen av denne runden med Mollii-dressen. Tid for mat, og faktisk tror jeg jeg går ut og spiser denne gangen også.

Jøss, der kom pappa og sa at han hadde dekt på på kjøkkenbordet mens jeg skrev. Du verden. Han ble vel lei denne surkingen min. Der ser man. Den som sutrer og klager og herjer får til slutt viljen sin. Fullt av eksempler i statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning.

domantrener

Senere på dagen
Har dere hørt ordet rikmannsklage? Det er et begrep på unødvendig klage, man hobbyklager, nesten en slags snobbe-nedover-klage. I alle fall, min klage over å spise ute var en slags rikmannsklage. Innholdet i en rikmannsklage har egentlig motsatt fortegn. Der jeg satt og spiste frokost ved kjøkkenbordet, skar jeg nesten tenner i irritasjon. Jeg liker å spise ute om været holder, men det kan jeg jo ikke vedgå. Eller hva?
Fremdeles er jeg lik min bestefar. I blant tok han seg turer til Skånland (dagens Evenskjer. Navnet Evenskjer viser egentlig til det skjæret der bl.a Skjærran Byggvare holder til). Dette tok vanligvis en dag med den tids kommunikasjoner. Bestefar slo i hel tida med å mellom annet stikke innom kommunekontora og slå av en prat – og når noen spurte hvordan det gikk, klaget han sin nød. Gjengen på kontora kunne spillet, og de medklagde med hverandre og spilte gjensidig med. Denne teknikken var for Markebygdas vedkommende finpusset gjennom Burma, det uoffisielle og illegale telefonnettverket som bygde på krigens etterlatenskaper og hesjestrerng og bandt hele Markebygda sammen, påkoblet radioene slik at alle hørte alt. Her gikk diskusjonen friskt og høgt, og man finpusset spillets deler. En del av replikkene er blittg evergreens, som  å sulte på en bergnabb,  et uttrykk for hvor magert og knagert man hadde det.  Mannen bak konstruksjonen å sulte på en bergnabb klarte seg for øvrig rimelig godt. Gudmund Johnsen har forøvrig beskrevet burma godt i sin bok Burma. Et sambandsnett i Marka.

Tilbake til bestefar og hans hobbyklaging. En dag hadde Skånland fått ny sosialsjef som ikke kjente til dette spillet, og da bestefar skulle gå, vinket sosialsjefen ham inn på kontoret og tilbød ham sosialhjelp. Han måtte da ikke sitte i Planterhaugen og sulte med stor familie. Etter sigende kom bestefar heim i sjokk. Bestemor lo. Hun likte ikke den slags klaging. Så jeg har nok litt rikmannsklageblod i mine årer. Man klager på noe man ikke mener å klage på. Kanskje vil man det motsatte; sette fokus på hvor bra det er, hvor godt man har det, og så klarer man ikke det. Det er skryt, og skrythals vil man jo ikke være. Hva vet vel jeg. Jeg får ikke til å skryte, og særlig ikke etter å på facebook ha lest alle hipp-hipp-statusene og vuoi vuoi kor godt man har det -  og mistanke om bløff og maskering.
Det motsatte av rikmannsklage er fattigmannsklage, eller i moderne språkføring maskeringsklage. Eksemplet her er den offentlig ansatte som alltid klaget på de kommunale leilighetene han var tildelt. Intet var bra nok. Kanskje han ville vise at han var bedre vant enn kommunal standard. Hva vet jeg. Han var vokst opp i en trekkfull “rissjå”. Kanskje hadde han bestemt seg for at han som voksen skulle ha det helt motsatte? Eller kanskje han ville maskere rissjåen?

Kveld
Da sitter jeg igjen og hutrer i sofaen etter atter en lystig kveldsstund og kveldsmat ved  bålet. Vi har ved nok, i alle fall foreløpig, og i alle fall i noen år framover etter at vi hogg ned skogen i oppover bakken. Garasjeryddinga mens pappa, Einar og jeg var i Lofoten har økt mengden av lystig brennbart. Hvis jeg hadde trodd noen ville låne meg et øre i saken, hadde jeg ordet frampå om at man ikke trengte brenne opp all veden på et par år. Man kan jo spare og også spare miljøet. Er ikke den røyken forurensende. Men jeg gidder ikke. Det er å kaste perler for svin, selv om nettopp svin antagelig ville hatt godt av litt perler i hverdagen. Særlig siden denne talemåten stammer fra Bibelen og Jesus selv, er det nok slik at svin gjerne må få perler. Hvem spiste med tollere og syndere og sa at de friske ikke trengte lege, etc. Jeg trekker derfor den slutningen at Sønnen nok mente svin kunne trenge perler og at hanns utsagn har en annen klangbunn enn bare det at man ikke skal gi folk noe de ikke forstår verdien av.

Men hertingene lever i denne saken som den kongen jeg ikke husker hvem var, han med Etter oss kommer syndefloden  om sløsing og vellevnet. Slik er det her også. Etter oss kommer syndefloden.  Og det av folk som ikke kjøper seg klær, men ved kjøpte de før vi hogg skogen – ved til å fyre for kråkene.
Det er ikke normalt. Jeg er faen meg den eneste normale her i huset, enten det, eller så skjønner jeg ikke begrepet normal.
Jeg liker å google og skal google normal. Men det må bli i morra, for nå er jeg trett.


DAger senere
Tida har en lei tendens til å gå. Jeg bryr meg ikke om amaset at tida ikke går, den kommer. Mye har naturlig nok skjedd mens tida har gått, ikke mens den har kommet. Sigrid og Sigbjørn var heime og bare overnattet på tur til Førde der de nå er installert. De dro videre fredag morgen. Lørsdag hadde vi, pappa, bokstand på Tårstaddagen, mens mamma, Anka og jeg var besøkende der. Vi begynte der, så skulle vi til samisk matfestival og deretter kanskje til Tovik. Enhver som kjenenr mitt program kan nok tenke seg til hvordan dette gikk. Jeg har ABr ca kl. 12, og da sover jeg i 1 ½ time. Så vi dro videre var jeg så trett at det ble senga, og det var det.

I skrivende stund er det søndag kveld. Vi ATV-et over til Gallogieddi og besøkte Maren-Anne og Harald. Det er litt av et område der med DEN utsikten utover, og jeg lærte navn på fllere av de fjellene vi så.

Vel heime spiste vi middag ved bålet, selvsagt. Røyken fra bålet la seg flatt utover akkurat som røyken fra Kains brennoffer. Dere husker ham og broren Abel som begge lagde brennoffer til den Allmektige. Abel ofret et dyr, Kain av jordens grøde. Han var sannsynligvis vegetarianer og ofret av det beste han visste. Men røyken fra hans offer la seg flatt utover marken. Det ble tolket sonm avvist av Gud. Røyken fra Abels offer steg rett opp. Jeg gar tidligere skrvet en fortelling, en novelle, om dette og har beskrevet hav som skjedde videre. Gud førte Kain ut i ørkenen, over vann, hav, elver og fjell og til Nord-Norge, landet han så ga Kain og ahns etterkommere. Det er derfor noen misunnelige sjeler kaller Nord-Norge Gokk. GudsOgKains Kanaan. Har jeg noen ganger vært i tvil om sannhetsgehalten i fortellinga mi, er jeg ikke i tvil etter kveldens bålrunde. Kains etterkommere som jeg er her i Nord-Norge, og selvsagt skal røyken da legge seg flatt utover i blant. Det er et ledd i pakten mellom Kain og Gud.

Men nå sover jeg og må sjangle i seng i seng, og der skal jeg ligge og fundere over denne pakten, hva mer som kan ligge i den.



lørdag 16. august 2014

Glasshus, bumeranger og språkvansker



Jeg slutter meg akkurat nå til rekken av de utslitte mellom tretti og førti år. Det er mange av oss. Noen NAV’er, men holder oss i gang med ulike aktiviteter som husbygging og fiske og hva som helst. Godt å ha noe å gjøre mens man NAV’er helt utslitt.

Jeg har dessverre ikke den muligheten siden jeg allerede er folkepensjonist og som sådan kan regnes som kronisk, permanent NAV’er. Der kommer det glasshuset igjen som man sitter i og kaster stein. Etter min vurdering må det være tillatt. Den som sitter i et glasshus, kjenner godt situasjonene rundt om i alle glasshus - og hva mer er: man kjenner fundamentet glasshusene er bygd på. Hadde jeg hatt muligheten, skulle jeg nok NAV’et og bygget hus, men nå er det slik at jeg bare NAV’er. Søren heller.

Tilbake til at jeg er helt utslitt. Jeg har for det første hatt kraftige kjør i deler av de to siste dagene, og det vil jeg bare si: den som ikke har opplevd det, vet ikke hvordan det sliter en ut både fysisk og mentalt. Så skal noen kaste stein der, så må de sitte i et lignende glasshus eller som kineserne så klokelig sier: man kan ikke uttale seg om en annens fottøy før man har gått minst en dag i dem.

I går var blåbærlynget hyret inn i spesialfrakt fra utlandet. Vi var nemlig på Riksgrensen og hentet diverse til et bryllup i september.
 Vi returnerte med delvis fullastet bil. I forsetet pappa bak rattet, jeg i redersetet med beina enten på dashbordet som vanlig eller på en kartong Lapin kulta. I baksetet mamma og to andre vin-unger, Sigrid og Solvår. I bagasjerommet diverse fluidum og diverse man mener «Søta bror» (hvorfor i all verden heter det det?) har i billigere variant enn vi her på Apeberget. Jeg har egentlig hørt et par forklaringer på det. En av dem pappas. Som man vet gjorde Sverige svenske av seg under krigen, og kungen skålte med de tyske troppene som toget gjennom der til sitt uinviterte besøk hit til oss på Apeberget. (For så vidt også til rødpølsene på Pannekaka Danmark, men de passerte nok ikke gjennom Sverige). Resultatet var i alle fall at mens vi og rødpølsene underholdt, kledde og fødde våre uinviterte gjester og prøvde å yte dem litt høflig motstand – noe som resulterte i en del uting som bombing, brenning av hus og matmangel, hadde «Søta bror» nok av det søte. Dette er én forklaring. Når så krigen var over, var naturlig nok etterkrigstida ulik på Pannekaka, Apeberget og hos «Søta bror». De siste var de velfødde storebrødrene, og jeg vil anta at lillebror tok igjen på en lillebrorsk måte ved å kalle dem «Søta bror» der de litt ovenpå levde på den andre sida av grensa. Nå viser det seg jo at man i Norge under krigen levde uhyre sunt og folk var friske, mens sukker og hvitt søtt brød ikke var så sunt, men det er en annen sak og var slett ikke en sak i de første etterkrigsår.

Søt digresjon over.
Vi kom oss nå heim med lasten fra «Søta Bror». Nå er slike ting som utnavn gjerne en bumerang som smeller tilbake til en sjøl, og hvis det er fra Norge «Søta bror» betegnelsen kommer, har vi nå fått den tilbake i fleisen. Ringer man for eksempel Norwegian, sitter der en svenske forstår ikke bæra hva en stakkars nordlending sier. Personlig tror jeg dette er noe lignende som mamma og jeg oppvlevde på Regionsykehuset i Trondheim da jeg var vel året. Følgelig husker jeg dessverre ikke det. På den tida var Regionsykehuset i Trondheim berømt – (les beryktet) – og det gikk endel historier om dem. Jeg var mye syk mens vi bodde på Hølonda, og vi var følgelig ofte innom den avdelinga som ble kalt BarnAkutt. Alle de historiene som gikk, gjaldt ikke den avdelinga, og jeg antar mine foreldre følgelig ikke trodde noe på disse historiene. De hadde jo opplevd noe annet.

Men så en frostklar vinterkveld da jeg var vel ett år var pappa og jeg ute og sparket en tur. Vi var på besøk hos Rød’ene, og da vi skulle dra og på tur til sparken glei pappa. Etter sigende skreik jeg en del heimtur, og vel heime på Lærarbustaden viste det seg at jeg skrek hver gang jeg rørte på meg. Det bar til lege. Engan med hatt kjørte (bygdas drosjesjåfør, og navnet Engan med hatt: Vi hadde tre Engan som naboer, og dette var den eldste, drosjesjåføren. Han brukte hatt, og storebror Sigbjørn kalte ham det antagelig for å skille ham fra de andre to), for det var blitt seint på kveld og Sigbjørn sov. Legevakta sendte oss rett på «skaden» som øyeblikkelig hjelp.avdelinga  på Regionsykehuset ble kalt. Dermed havnet vi for første gang på noe annet enn Barn/akutt. Engan med hatt ventet ute mens mamma bar meg inn der - og jeg skrek jo. Vi kom etter hvert inn på røntgen, og da begynte livet. Jeg ble lagt på et bord for røntgen av den ene foten. og foten ble lagt i stilling. Jeg vrælte. Den hyggelig sykepleieren gjorde alle slags kunster for å få meg til å slutte å skrike, klappe foran ansiktet etc uten at det hjalp – annet enn at jeg vrei på meg og foten kom ut av stilling.

Same procedure, foten måtte legges i stilling på nytt, jeg vrælte mer, hun klappet mer, jeg vrei på meg, foten kom ut av stilling, jeg vrælte….

Same procedure. Etter hvert sa sykepleieren at han (jeg) kunne jo skrike sånn. Mamma ville jo ha røntgen tatt fort og foten i ro så hun sa at det bare var å ta røntgenbildet og bli ferdig, hvortil sykepleieren gjentok at han jo ikke kunne skrike sånn. Hvortil mamma høflig, jeg antar meget iskaldt høflig, sliten som hun sikkert var, spurte om det hadde noe å si for røntgenbildet at jeg skreik.  
- ”Selvsagt ikke,” var det arrogante svaret.
- ”Da foreslår æ at æ hold foten i ro og du tar bildet så en i ro og du tar bildet så ungen får kvile,”  sa nordlenningen.
Meir ble det ikke sagt dem imellom på en stund. Bildet ble tatt uten et ord. Litt senere kom en lege inn, gipset foten min uten å verdige oss et ord og gikk. Historien forteller så videre at straks foten var gipset ,og jeg antar jeg fått hadde smertestillende, sovnet jeg som en stein i skinnnposen. Så skulle formalia tas, og det viste seg at det var selvsamme sykepleier som kom med papirene som jeg antatt blant annet skulle til daværende trygdekontoret. Det skar seg fra første øyeblikk. Sykepleieren forsto ikke et ord av det mamma sa som svar på de spørsmåla hun stilte så det ble en same procedure med:
- ”Unnskyld, æ skønt itj. Dåkk kuinn it snakk litt klarar?”
Noe mamma visstnok prøvde to ganger uten at hun ble forstått. Da sprakk etter sigende nordlendingen. Hun kasta et blikk på meg som sov søtt og tenkte at hun hadde all verdens tid nå. Følgelig begynte hun stave svaret bokstav for bokstav mens hun bøyde seg over bordet og pekte på linja sykepleieren skulle skrive. Dette er jo en lærer som er vant med å lese opp ned hos elever. Forsørger var et spørsmål. Hun stavet seg gjennom pappas navn: P. Har du det? Ok. E. Har du det? Bra. R. Har du det? Ok. Neste ord: S. Har du det? Og slik stavet hun seg gjennom alle opplysningene og hørte ikke at sykepleieren sa det ikke var behov for å stave.  
Ting tar tid og jeg antar dette tok tid.

Ute i bilen holdt Engan med hatt stand og hadde varm bil når mamma og jeg kom ut fra Skaden. Hun la sovende meg ned i baksetet, satte seg ved siden av meg og begynte å gråte. Da sa sindige Engan med hatt:
- ”Du ska bare gråte, fru Skåden. Æ har kjørt folk hit som har temt og skodd unghesta, og de har kommet ut derifra og grått.”

Det er egentlig en masse flere historier, men jeg fikk munnbind og beskjed om at det holdt med en.

Nå vet jeg ikke helt hvordan dette henger sammen med utslitt og glasshus. Ting skal jo liksom henge litt sammen, men jeg får se på dette som en digresjon om å ikke bli forstått, og jeg lurer jo på om noen av svenskene iblant ikke forstår på ert. Sykepleieren gjorde det nok rein faenskap.

Men i alle fall er det glasshus når jeg sier at jeg blir helt utslitt av kjør, og den som ikke har sittet i det glasshuset, har ingen uttalerett. I dag var planen å dra til Harstad for å hente bestilte lefser til selvsamme bryllup. Så ombestemte lefsene seg og kommer til Tjeldsundbrua mandag, men da hadde vi allerede samlet opp Harstad-ærend, så mamma ville dra likevel i dag. Jeg, - dum som jeg er, eller slu som jeg er, alt ettersom - insisterte på å slenge meg med, så følgelig dro mamma, Anka og jeg og maste oss rundt fra ærend til ærend. Ut av bilen, utføre et ærend (mas) inn i bilen til neste ærend, ut av bilen (mas) inn til et ærend….  sett gjentakingstegn en del ganger, mens jeg tenkte på at jeg nå kunne ha ligget i stor ro på ABR og lyttet til god Mozart-musikk eller en god lydbok. Det eneste lyspunktet var den ørlille softisen jeg klarte pistre meg til, jeg som skal ha lite sukker og som attpå til hadde kjør.

Enhver får sjøl dømme mellom dum kontra slu.

Forresten skjedde det noe artig et sted, men sensuren fra Anka og mamma er total om det.

I morgen, om ting blir som planlagt, ATV’er (NAV’er?) vi til Liakollen.

domantrener

torsdag 14. august 2014

Mislykket skriveprosjekt



Jeg er fanden så bloggelysten, men samtidig har jeg ikke noe å blogge om.
Jeg er generelt skrivelysten og har ingenting å skrive om.
Jeg er tørr i tørreste betydning av ordet. En ørken, en sandørken, og likevel klarer jeg ikke la være å sette meg til med penn i hand og håpe den fører meg til en oase. 
Ifølge enkelte skrivepedagoger skal man bare sette seg til med penn i hand – jeg antar penn i dagens terminologi er PC – og hodet begynner å jobbe og lete fram det man skal skrive.  I alle fall leste jeg det engang som et råd til en som ville skrive sitt liv og så ikke visste hva å skrive om (høres kjent ut). Vedkommende fikk det rådet å sette en setning ned på papiret fra sitt liv – og så se hva som skjedde. Akkurat det orker ikke jeg: sette ned en setning om mitt liv mener jeg. Dermed vet jeg ikke hva jeg skal skrive om. Rykk tilbake til start.

Et annet råd er å sette på papir den første setningen som faller en inn og så assosiere om det. Ingen setning faller meg inn her jeg sitter i vår meget velbrukte sofa som ikke ser ut til å bli skiftet ut. Hver gang læret sprekker eller en søm går opp, blir den limt. I gamle dager var dette min salong, og kanskje er det enda det. Jeg vet ikke. I alle fall hadde jeg en del ting stående i en leilighet på Skånland som ble brukt til en såkalt treningsleilighet. I alle fall var det navnet, og da jeg i 2004 før jul avviklet alt det, flyttet jeg det som var mine ting i den leiligheta, deriblant en salonggruppe, et kjøkkenbord, en seng og diverse anna. Hvert år før jul brenner vi et stort bål sånn praktisk og symbolsk. Vi lar gammelt skit og tankegods gå opp i føyk. Det året der, 2004, var julebålet gigantisk stort. Vi har bilder av det. For det første ryddet vi i huset for å gi plass til domantrening, og for det andre ryddet vi plass til mine ting. Hva vi enn hadde av salong før, gikk det på bålet, og min salong ble tatt i bruk . Noen år senere mens jeg var på det mest knipne og sparsomme (jeg er det ennå, men ikke så ille som da), solgte jeg salongen til mamma for en sum jeg ikke husker. Muligens 500 kr. Og TV’en til pappa for en sum, men pappa nektet å betale for mye for det gamle skrapet, sa han, så den summen var ikke så stor. Noen dager senere angret jeg på salget og kjøpte tilbake salongen for 50 kroner. Nå var den jo blitt eldre, og ting som skifter eier slik faller gjerne i pris. 50 kr. var mer enn nok. TV’en måtte jeg betale hele 10 kr for. Pappa nektet å godta mitt bud på en krone. Noen måneder senere brøt den helsikes dyre TV’en sammen.

Oppsummert tror jeg at den sofalørva jeg sitter i er min. Men det betyr ikke at jeg lar meg lure til å tro at det er jeg som skal stå for fornyelsen av den selv om jeg vet at om den skal fornyes, blir det bruktmarkedet. Dette er et hus der man enten kaster i vilden sky i et kort anfall av ryddelyst, eller man kaster ikke i det hele tatt. I en sommer husker jeg garasjen var stappet med et par flyttelass som pappa egentlig skulle kjøre på dungen for noen som flyttet. Men typisk nok syntes han det meste var for bra til å bli kastet, så han lagret det i garasjen i tilfelle noe kunne brukes. Der kunne familie og kjente hente det de trengte. Likevel ble det en del igjen selv om noe også hadde havnet innomhus her. Året etter var en gjentagelse, men da truet mamma med å brenne halvparten med en gang, for markedet begynte å bli mettet. Jeg må si, her jeg sitter i sofalørva, at det hadde vært interessant å ha et par flyttelass i garasjen om sommeren som et slags skattkammer. Det er noe eget ved å rote i et lager. Selvfølgelig måtte garasjen tømmes til vinteren når Blåbærlynget og ATV’en skal i hus.

Vi har foreløpig avsluttet prosjekt krigshistorie og lytter nå på en fornøyelig bok som heter En mann som Ove. Det er en bok man skratter til, og det er jammen godt. En kunst å skrive slik at leseren ler. Humor en kunst. Man skal balansere godt i den kunstarten.

Jeg tror jeg må konkludere med at dette skrivprosjektet var mislykkes.

domantrener 

onsdag 13. august 2014

Sensur, maur og antropologi



Nå har jeg endelig forstått hvorfor enkelte former for visdom mangler her og der. Hele naturen i sine enkelte komponenter er full av visdom som formidles på en for meg - og jeg antar for de fleste - en ukjent måte. Det bør bli et forskerprosjekt akkurat det: hvordan formidler de enkelte store og små komponenter i naturen læring og visdom videre? En doktorgrad skolene ville kunne dra nytte av. Eksempelvis formidler vi kunnskap til enkelte dyr med en strømførende ledning og lærer dem dermed at det er ubehagelig å gå over den streken. Men hvordan lærer naturens mindre komponenter, insekter og smådyr, kunnskap videre til større komponenter, eks mennesker?

En promilledel av det lærte jeg i går ved Svartvatnet. Dere vet det nydelige vatnet som nesten er grense Nordland og Evenes. Randi Nordlund ga oss tillatelse til å kjøre opp fra dem og til Svartvatnet, og dermed heiv vi oss i gang søndag, snørte nistesekken på ATV’en, heiv gåstavene inn i Blåbærlynget og la i veg. Blåbærlynget ble parkert i Steinjord, og mamma tok gåstavene og gikk opp til Svatvatnet mens pappa og jeg cruiset oppover. Med litt dårlig samvittighet for hun som gikk, men hun avslo tilbudet om å bytte med pappa og kjøre ATV. Hun ville gå – så da så.

Oppe ved Svartvatnet er det en flott gapahuk vi kunne bruke. Der var alt: bord, benker, bålplass, lamper, kaffekjeler, kaffe, ved you name it. Vi ble der i flere timer, og her vender jeg tilbake til å lære av naturen, men først å lære av oss sjøl, tobeinte homo sapienser. Da vi kom til gapahuken var Synnøve der. Hun er oppvokst i området og kunne fortelle oss om kriker og kroker av vatnet samt kilder som antas å sprute opp her og der i vatnet. Dette er en av teoriene bak et av de samiske navnene på vatnet, Čilggejávri. Man antar det kan komme av disse kildene som spruter opp. Čilgget bejás.  Vatnet har også et annet samisk navn, Čáhppesjávri., Svartvatnet. Jeg vet ikke hva det norske navnet kommer av. Vatnet er fiskerikt, men fisken biter ikke villig da vatnet også er svært næringsrikt, så fisken trenger ikke hoppe etter noe utenfra. Ikke så rent lite bare det. Man kan si at fisken er selvforsynt med kortreist mat. Oppdatert fisk eller fisk som ikke har glemt gammel kunnskap? Sikkert noe man kunne lære av den fisken; ikke bite på all slags agn som hives ut av større og mektigere vesener. Man ender bare i panna, også i overført betydning.
Akkurat nå innser jeg at jeg ikke spurte hvorfor dette vatnet var så næringsrikt.

Rundt vatnet er det selvfølgelig også mye historie. Noe annet ville være rart siden det har bodd og virket folk der i lange tider. En god del av disse historiene kan man finne i boka Samiske stedsnavn i Skånland.

Så tilbake til hvordan mindre komponenter i naturen kan oppdra og lære de større noe. Vi heiv oss ned på svaberget ved vannkanten. Det var et smalt svaberg, så vi lå i overgangen berg og gress og skulle ta oss en strekk etter et godt måltid da mamma sa at noe beit, og hva slags insekt kunne nå det være nå så seint på året? Så beit det igjen, og ganske snart så vi at mauren hadde arbeidsvei der vi hadde heve oss ned. Dette forhindret ikke mauren i å ufortrødent fortsette på arbeidet. Nå bare klatret de elegant over oss og tisset her og der på sin vei. Lurt. Slik lærte vi å ikke legge oss i veien for maur som arbeider. 

”Gå til mauren og bli vis,” sier man. Jeg er usikker på hvilken visdom man her tenker på. Angrepsstrategi? Pisse på den som hindrer deg i noe eller er i veien for deg? Arbeide ufotrørdent om enn verden går under? Det siste man ser før kloden ekspolderer i en gigantisk big bang, er maurene som bygger opp tua?
Det siste hørte vi om da vi fra Svartvatnet knallet til Mai for kaffe på verandaen. Mai har maurtue like ved huset i tillegg til hunder og katter. Samt at det beiter noen hester på jordet hennes, og en av disse hestene hadde sparket i maurtua. Mai fortalte at maurene kjapt bygde den opp igjen. Hence: Hvis kloden eksploderer…
Hence 2: Det første nye liv etter en slik big-bang er maurer som…

Av mauren kan man lære å pisse på alt som ligger i veien for en.  Så var det dette med mauren og visdom. Hvilken visdom? Det må la seg gjøre å finne ut av det på en enkel måte ved å sammenligne folk i områder med maur med folk i maurløse områder eller områder med lite maur. Jeg har kjente som bor i områder med masse maur. Sjøl bor jeg – og jeg formoder hele Planterhaugen – i område med lite maur. Jeg kommer nå i tida framover til å foreta skarpe sammenlignende observasjoner.
En gang i tiden leste jeg noen bøker om antropologi, og jeg kommer til å benytte meg av en del tips og teknikker fra dette fagfeltet. Resultatet av undersøkelsen vil jeg publisere i et vitenskapelig magasin.
Jeg vil også holde mulighetene åpne for om de som eventuelt har lært noe av mauren, ikke har trengt å lære seg noe annet og vise versa. Har vi som ikke har hatt ekstraopplæring av maur måttet slite oss til noe annet i stedet? Eller har vi store hull i våre kunnskaper og ferdigheter?

Vi har nettopp lyttet oss gjennom Morten Jentofts bok om kolanordmennene,  De som dro østover. Kola-nordmennenes historie, og det vil jeg bare si: de kunne ikke benytte seg av maure-knepet med å pisse seg fram i livet.  Tvert om.  Heller ikke kamerat Stalin fulgte det. Vel, han fulgte det med andre og kraftigere midler enn litt urin. (Jeg berører her ikke fenomenet ”å pisse noen oppetter ryggen”).
Joda, jeg visste at det var en norsk koloni der på Fiskerhalvøya som ble lukket inne fra 1917,  men jeg ante ikke at deres skjebne var som den var. Deportert og drept. Men dette gjaldt jo alle, så jeg skjønner ikke at jeg ikke har trukket tråder til at også den norske kolonien fra det kapitalistiske Norge var folkefiender og fiender av staten. Boka Barn av Stalin av Owen Matthews som vi også har hørt, følger en familie gjennom tre generasjoner. Stalin – egentlig fra Georgia og slik ingen ekte russer og Hitler, egentlig fra Østerrike og slik ingen ekte tysker - var blodhunder som inngikk en ikke-angrepspakt så de i fred og ro kunne rydde opp internt. Stalin ryddet opp i alle han anså som en trussel, og de var mange. Det blåser på toppene. Hitler ryddet opp i henhold til Darwins Survival of the fittiest. Jødene var ikke fittiest.

Søren som jeg roter meg bort fra emnet. Men det var Jentofts og Matthews’ bøker. Etter å ha lyttet gjennom dem, kommer jeg ikke mer til å kalle pappa, mamma og meg for en troika. Det er som med en av tantene mine som pleide si noe slik som; ”Per, du er som er fra Oslo…” og pappa som sindig gjentok ”Jeg er ikke fra Oslo, jeg er fra Rakkestad.” Uten at det hjalp noe særlig på lokaliseringa av hvor han var fra. Nå har vi jo en tendens her å kalle alt sør om Trondheim for Oslo eller sørafor, akkurat som vi presist kaller alt det går ferie-direktefly til for Syden.
Men så høvde det seg slik at selvsamme tante og mamma engang tok østfoldbanen og skulle besøke farmor mens de var på Frambu. Stoppested Mikkelshytta. Der stoppet toget på signal midt inne i en skog. Herfra kunne man enten ”gå rundt” og komme til de tre husa som dannet bygda Knatterødfjellet/Heenskleva. Pappa bodde på Heenskleva øverst oppe i skogen, og derfra så man ikke uten videre til de to andre naboene. Mamma og tanta mi gikk ikke rundt. De tok snarveien oppover kleiva gjennom granskogen og kom til Heenskleva øverst oppe. Da sa tanta mi: ”Jeg skal aldri mer si til Per at han er fra Oslo.” 
Slik også med meg. Jeg skal aldri mer si at vi er en troika.

Nå vet jeg ikke om det er maur på Heenskleva, sannsynligvis ikke, for der er huggorm, og det sies at mauren også angriper huggormen om den snarler seg fram over maurenes arbeidsveier. Likeså sies det at mauren tar laumakken, noe som må anses som a piece of cake sammenlignet med huggorm. Ifølge Inga Bjørnsson i hennes bok Dundor-Heika kunne mauren også oppdra gjenstridige og oppesne kjerringer. Man bare la dem i maurtua til de lovet bot og bedring. Nå vet jeg ikke om akkurat det var så lurt, for det er også et kjerringråd mot alskens plager å legge seg i maurtua, så kanskje den oppesne kjerringa som var lagt der, ble så frisk og sprek at gubben kom til å måtte angre på sin oppførsel.

domantrener

PS.  Nå vet man jo at Fritt Ords pris ikke akkurat kunne bli tildelt sånn uten videre ei heller nå i Russland. Men det er jammen ikke bare der kritiske røster sensureres. Vel, nå er det ikke akkurat på feltet kritikk jeg sensureres, heller som i dette tilfellet på folklore – sammenlignende (som dere vet; jeg er jo allerede inne i antropologisk tenking) fenomen mellom Markebygda-før og Markebygda-i dag, og jeg hadde et eklatant eksempel fra Markebygda-før jeg skulle belegge sammenligninga med.

Sensur, sensur…





onsdag 6. august 2014

Hva skal barnet hete?



Jeg har googlet definisjonen på «å henrulle» som jeg synes er et mer poetisk ord enn å rulle hen.
1.      Rulle noe hen til et sted.
2.     Bevege seg rullende av sted.
3.    Være en i en rullende bevegelse.

Den naturlige årsaken til at jeg googlet det er at jeg fra i dag og framover skal henrulle. Vel, definisjon 1 gjelder ikke meg. Den gjelder min splitter nye ATV som skal «rulle noen hen til et sted» og denne noen er meg og en sjåfør. De andre to definisjonene gjelder blant annet meg.

Før pappa og logistikksjef Einar og jeg dro til Værøy og Røst, var vi i Harstad og hjemsøkte de butikkene som forhandler ATV’er. Hjemsøke er rette ord, for vi var flere i gruppen. Vi endte med å be Trama lage oss et tilbud på en viss ATV – og så dro vi til Lofoten. Dagen etter at vi kom heim, var vi igjen i Harstad, og nå forhandlet vi kjøp. Jeg er ganske god på å prute, det samme er Ronald som også var med. Jeg fikk en del kontantavslag og fri levering. Da jeg så antydet en hjelm på kjøpet, begynte mamma å se flau ut.  
ATV’en måtte hentes fra Belgia, og i går var den her, nyregistert og alt. Etter noe jeg antar var standard prosedyre her på gårdsplassen, dro pappa og jeg ut på første runde i bygda. Og så på en runde til! Onkel Per var her og hjalp oss med å merke opp løyper på kart som vi leverte kommunen i dag. Om kvelden tok pappa og jeg en siste runde før vi la oss og parkerte hans hellighet ATV’en i garasjen. Takk og pris at vi har en dobbelgarasje så jeg har plass til både bilen og ATV’en etter at hertingene solgte Fiestaen.

Denne familien er besett på å spise utendørs mens det er avbært. Da vi spiste middag i dag ute på verandaen, sa Anka at vi hadde spist tre ganger ved kjøkkenbordet siden mai. Og det er nok riktig. Vi spiser enten ute på verandaen eller ved bålet. Men i dag pakket vi maten på ATV’en og kjørte ned til Storelva og spiste lunch i Ingenmannsland – Jonnerovvi – brua som er et skille mellom fylkene Troms og Nordland og kommunene Skånland og Evenes. Den brua er et lokalhistorisk sted, og det knytter seg både sagn og reelle historiske hendelser til området der. Der hadde vi altså en kongelig lunch med blåbærvafler, kiwi, banan, mammas wokede grønnsaksblanding og  Ankas ekstra snacks. Og jeg som er vanndrikker heiv i meg en halv liter juice der. En luksus jeg sjelden nyter. Vel, alle hadde småluksusopplegg der. Ankas sjokolade for eksempel fikk bein å gå på. Pappa tok seg en lur der på Ingenmannsland, og Anka tente seg en røyk. Jeg fikk nesten, men bare nesten, stemninga ødelagt da mamma også tok en røyk. Som hun ble kvalm av. Suites her well, tenkte jeg først, men så senket roen seg igjen. Anka gikk ut i elva for å undersøke fiskemulighetene, men da hun hørte at hun måtte grav makk og tre på ongelen, falt den planen. Vi skal sjekke kjøpefluer. Så henrullet vi heimover, pappa og jeg som to king-konger på ATV’en, mens mamma og Anka slepte seg etter på stavene. 

ATV står visstnok for All Terain Vechile uten at det betyr noe for meg. Jeg tror det egentlig står for Alle Tiders Veifinner.
Likevel ønsker jeg at ATV’en skal få sitt eget og høyst personlige navn. Det blir en annen relasjon mellom den og meg da. I gamle dager hadde alle husdyra i Markebygda et navn og ble gjenkjent som det. Det hindrer anonymitet og gjør at man blir sett (er ikke nettopp det det store saken> det å bli sett?( Bilen min for eksempel har sitt eget navn. Den fikk det ved en ren tilfeldighet, og nettopp dette fikk meg til å tenke på at navn er viktig. Min blå Berlingo heter «Blåbærlynget». En gang da vi kom til Ann Kristin. spurte hun hvordan vi kom dit og jeg sa at vi kom i min blå Berlingo (kontra Fiestaen som vi da ennå hadde). Hun hørte at jeg sa blåbærlyng. Slik fikk bilen sitt eget navn. Nå ønsker jeg at ATV’en min også skal få eget navn, men jeg har tingen forslag til hva barnet skal hete.  Har dere tips? Si gjerne fra. Tips belønnes med en stjerne i boka.

domantrener

PA. Jeg setter virkelig pris på å få reaksjoner og tilbakemeldinger på bloggen min. I min forrige blogg skrev jeg at den Gud gir embete gir han også forstand. Svein sendte meg en mail og sa:
 Eg fikk lyst til å komme med ein kommentar til det gamle ordtaket du nemner:“Den Gud give et Embete, give han også Forstand” Det har ofte vore tolka feil, slik at når Gud har gitt eit embete har han også gitt forstand. Men den rette tolkinga er etter mi oppfatning at det andre "give" her er det som i grammatikken heiter opdativ, dvs. at det uttrykker eit ønske om at Gud også må gi forstand til dei som har fått eit embete, Eit ønske som blir ytra vel vitande om at dette ikkje alltid er tilfelle. "Give" blir altså her eit ønske på linje med "Leve Kongen" , "Signe maten" o.l.
Det synes jeg høres virkelig logisk ut: Måtte Gud gi forstand til den han gir et embete. Tusen takk, Svein.


tirsdag 5. august 2014

Vi ensomme konger på haugen



Det er søren klype meg et ensomt yrke jeg har, tenker jeg her jeg sitter om morgenen med elektrodressen på (som den hette for ca 2 år siden, nå heter den Mollii), men altså; her jeg sitter med elektrodressen på og skriver, og ja, jeg skriver mellom hver maske og gass..
Dette ble en Gro Harlem Brundtland-setning, lang og med masse innskudd. Jeg sier som mamma: jeg tar det på nytt. Altså: Det er mandag morgen. En timer piper hvert femte minutt. Annen hver gang varsler den tid for maske (som jeg tar akkurat nå) med 30 dype pust. Det gir blodet et spark bak. Vel egentlig gir karbondioksydet blodårene et spark bak, og de utvider seg og frakter mer oksygen til kroppen, inklusive hjernen. Så er det fem minutters pause til neste gang blodet får et spark (les; kick) og denne gangen med 95-5 gass. Maskene og gassen er bare stoppesteder på veien. Vanligvis tar jeg ulike mentale og nevrologiske øvinger mellom disse stoppestedene. Men noen ganger leser jeg. I dag skriver jeg.  . Og siden det er snakk om to fluer etc, har jeg denne elektro-dressen på meg. Den sitter som et kondom på kroppen, og elektroder sender støt til musklene og varmer dem opp innstats. Denne bruker jeg annen hver dag og skulle egentlig ha den på i to timer. Men da jeg begynte med den, trigget den min sarte prinsessehud, og jeg fikk eksem. Det tok tid å bli kvitt det svineriet, så nå tar vi litt om gangen og følger med. Egentlig er den ganske tøff, denne dressen, som de kondomene skiløpere bruker, men med elektroder, og tettere.

Det er litt suspekt når ting skifter navn. Ofte gjør man det når et navn eller et begrep er oppbrukt. Tenk bare på Veivesenet som begynte å bli Vei-uvesenet og følgelig skiftet navn til Mesta- for å lure oss? Likevel er de de samme Tordenskiolds soldater – og hullene i Planterhaugveien er ikke færre. Vanligvis kamuflerer man noe når man skifter navn, eller man gjør det for å virke mer oppdatert og in. Et hederlig unntak er mine besteforeldres Kooperativet som moderniserte seg til Samvirkelaget, så til Pris, Mega, Obs, og nå tilbake til Coop – som nesten er Kooperativet.

Jada, jada, jeg vet at jeg sitter i glasshus når jeg raljerer over navneskiftinger. Er det ikke typisk? Tyven tror at alle stjeler, på seg sjøl kjenner man andre etc. Kanskje er det en kamuflasje av egen situasjon. Husker jeg hørte om noen samiske studenter på Universitetet i Tromsø for vel 30 år siden.  De fikk stadig ekle bemerkinger omkring samer slengt etter seg av en medstudent, en byungdom. Sensuren nekter meg å fortelle både hvem som ble mobbet og hvilken by mobberen var fra. Tilfelgigvis fikk de som ble mobbet vite at mobberen hadde røtter i Skånland med samer i alle ledd.
Da jeg begynte domantreninga i januar 2005 og dermed sluttet å dra på dagsenteret, begynte jeg etter hvert å føle at heg ikke var dumme Magne som hver dag dro dit. Men hvem var jeg da? Jeg mislikte navnet mitt. Magne Skåden var knyttet til ham som alltid var negativt annerledes, hadde spesialundervisning som noen ganger fungerte, andre ganger ikke, måtte finne seg i hva som helst fordi han var dum. Da jeg begynte å skrive, tok jeg etter hvert dette opp med foreldrene mine – og de sa at om jeg følte det slik, var navneendring intet problem. Jeg kunne endre fornavnet totalt. Jeg kunne lage en variant av Magne – Magnus – som forresten er et familienavn på Månsson-sida av slekta. Jeg kunne selvsagt ta et helt nytt etternavn. Eller koble flere sammen, f.eks Månsson Skåden.
Jeg kan huske at jeg prøvde meg fram for meg sjøl. En stund var jeg Edvard - et familienavn på bestefars side – og insisterte på å bli kalt det. Vel, jeg hadde egentlig en grunn til å velge akkurat det navnet. Men det var liksom ikke meg. Så jeg endret det til Edvard-Magne og insisterte en periode på det navnet. Så en dag var jeg domantrener. Det var min nye identitet. Jeg var ikke dagsenterbruker. Jeg var domantrener.  Så prøvde jeg ulike varianter av det for meg sjøl. På gamle gravsteiner ser man tittelen stå foran navnet. Domantrener Magne Skåden? Nix. Ikke meg. Jeg endte opp med Magne  domantrener Skåden. Det er mitt navn som passer til meg. Det kler min identitet.
Fremdeles liker jeg det ikke når jeg ser navnet mitt skrevet Magne Skåden. Og jeg elsker den varianten Matthew Newell ga meg første gang jeg var på Family Hope Center. Han kalte meg Mag. Perfekt! Mag er supert, og akkurat nå lurer jeg på om jeg skal insistere på å bli kalt Mag her heime også. Mag Skåden kan jeg nok like å se i offentlige papirer.

Så altså sitter jeg i glasshus når jeg raljerer over navneskifte.

Tida har gått. Jeg sitter akkurat nå og super i meg tre minutter med gass mens penna går. Dagen fjerde gass, nr 4 av 10. Egentlig er det å ta seg en skrivestund om morgenen ok, hvis jeg bare er i modus for det, og akkurat nå er jeg i skrivemodus. Noen ganger er jeg i lesemodus og noen ganger i modus null og nix.
Jeg har en streng arbeidsgiver som ofte, om enn ikke alltid, klarer hale meg ut av dette modus null og nix. Det sies nemlig at den strengeste sjefen man kan ha er seg selv. Nest etter meg kommer Family Hope Center. Her føler jeg sjefene mine er Jennifer og Greg (og ikke lederne av senteret). Slik var det også på Domaninstituttet som ble ledet av Janet Doman. Der følte jeg sjefen min var Rumiko og gamle Glenn Doman selv om sistnevnte ruslet stille rundt i sin høge alder og var DEN guruen. En gang pr sesjonsuke kom han ned på venterommet til klinikken. Da skjedde det samme hver gang. På et knips stod alle foreldrene på rekke med sine barn. Etter tur ble ungene plassert i fanget til Glenn Doman mens foreldrene fotograferte sine barn sammen med ham. Og så seg hele familien sammen med Glenn og Katie Doman.  Jeg + noen andre var for store for fanget hans, så vi limte oss inn til ham fort å låne litt av den auraen som lå om ham. Jeg har en gang lest at årsaken til at Jesus ofte avbildes med ring/glorie om, hodet var at auraen hans var så sterk at den var synlig for noen. Dette har man så bevart gjennom malerier. Auraen er den energien som stråler ut fra et menneske og skaper et felt rundt kroppen. Dette reflekterer den man er fysisk og energetisk, helse, personlighet, mental aktivitet, you name it. Når et menneske med en sterk aura forlater et rom, blir det et stort tomrom igjen etter vedkommende. Man kan si at auraen er et menneskes spirituelle signatur.
Sånn var det med Glenn Doman. Kom man ham nær nok, kom man inn i hans aurafelt. Derfor limte jeg meg inn til ham når det var min tur.
En gang han kom inn på venterommet, løp mamma opp på det galleriet som omga deler av venterommet. Hun ville ta et oversiktsbilde av det som skjedde når Glenn Doman kom. Dermed fikk hun orkesterplass til noe helt spesielt. En av de ca 20 familiene var et malaysisk legeektepar med datter. Da det ble deres tur, sa faren at han ville hilse en stor mann slik man i hans kultur gjorde det, og så la han seg flat på golvet og bøyde hodet mot Glenn Domans ben. Det har vi bilder av. Slik følte jeg det også. Jeg kunne også gjort det samme. Glenn Doman var en mann som forstod hva en slik handling innebar.

Det fascinerer egentlig litt, dette med hva som gjør en sjef til en sjef. Den Gud gir embete, gir han forstand, sies det, og muligens kan dette også gjelde Kim Sung IL og hans embete. Jeg mener, han fikk nok forstand, men forstand og forstand er ikke gitte størrelser og gitt innhold.
Nå nærmer første bolken av min arbeidsdag seg en ende. Neste gang klokka ringer er det maske, og med den på rusler jeg ut på trappa til frokost. Jeg orker nemlig ikke spise straks jeg står opp. Siden denne familien styres av dette med nyttelast- når man likevel går et eller annet sted, må man ta med seg det som eventuelt skal dit – og derfor går jeg forbi kjøleskapet og tar fiskeolja med meg ut på trappa.
Der ringer timeren og elektrodressen viser at det er på tide å bevege seg. Så da er det bare å si:
Vi høres neste gang jeg skriver fra min ensomme og spesielle arbeidsplass. Ensom i betydningen at ikke mange har samme yrke. Vel, jeg antar Kongen har et mer ensomt yrke.  Også han har et stykke vei til en kollega. De nærmeste er vel i Sverige og Danmark. Jeg har den nærmeste på Vannøya, men nå har jo ikke jeg noe Kongeskip som kan frakte meg på statsbesøk eller privat visitt til min kollega. Ei heller privatfly. Der er det litt forskjell på Kongen i hans ensomme yrke i Oslo og mitt her i Borkskogen.
Opp gjennom årene har det blitt færre som utøver de ensomme yrkene Kongen og jeg representerer. På min side forsvinner de før de er født. På Kongens side raderes noen bort etter at de er født. Antallet kongedømmer skrumper på kontinentene. Afrika har ganske få sådanne. Asia har litt flere. Europa likeså. Men også her skrumper det inn. Hellas, Romania, Jugoslavia, Tyskland, Østerrike, Ungarn – ut. Men pussige Spania hentet dem inn igjen, eller Franco gjorde det.

Men nå har kroppen fått pisket oksygen inn i systemet og musklene er varmet opp. Jeg antar det er noe som kommer av seg sjøl for de fleste av dere med vanlige yrker. Men i mitt tilfelle er det et yrke å få inn noe som bare renner inn til dere gratis.

domantrener
PS! Egentlig skulle denne bloggen beskrive, gi en gløtt inn i, en vanlig arbeidsdag slik den er for meg – men som vanlig løp penna løpsk og holdt seg ikke til linka den skulle følge. En eller annen har sagt at gode fortellinger følger en linje, men gjør stadig små sidesprang, små aproposer, - men kunsten er å komme seg opp på linka igjen.
Uansett, dette ble første bolk av min vanlige arbeidsdag.