Da gjentar jeg meg sjøl – men jeg vil se i hvitøyet
den som ikke gjør det i blant – og kanskje oftere enn i blant. Om nødvendig kan
jeg se i blåøyet, for jeg vet ikke hva som er å se i hvitøyet om jeg skal være
ærlig. En kjenning startet ofte sine argumentasjonsrekker med Æ sei no med
det same, eller æ gjentar no det same. Dette var regna
som godtatt argumentasjon slik jeg forstod det. Følgelig kan jeg også sei
det same. Det er blitt surere i været. Det er morgen. Jeg har krøpet på
mine usle knær – program. Alle har godt av å krype litt. Hvorfor er ikke dette
allmenn trening sammen med åling? Bare prøv.
Og jeg har hatt og har ennå kondomdressen på,
Mollii. Den sitter som limt til kroppen min. Det skal den også. Jeg fryser og
har som en puskete fugl i høstregnet krøpet sammen i sofaen med et pledd over
beina og en ekstra jakke på. Og i en slik tilstand observerer jeg at det er
dekket på til frokost ute på verandaen. Vel, jeg har ikke sett akkurat det, men
mens jeg under krypinga snudde ved stuevinduet, stod kjøkkenbordet pent
sammenslått, så jeg, og da skal det ikke store deduktive evner til for å
skjønne hvor frokosten er.
Jeg må bare si at jeg
tror min oldefar ikke ville likt det om han visste at bordet hans stod
sammenslått hele den snøfrie tida av Nord-Norge. Nå sies det jo at den ikke er
så lang, den snøfrie tida, og at vi ikke trenger hagemøbler. Vi kan bare sitte
på sparken den korte tida det er avbert. Dette må jeg si er en sannhet slengt
ut av noen som i hvert fall ikke har gått i mine sko og spist uendelig lenge
ute i snøfritt landskap. (Der ringte timeren. Fortsetter å skrive straks masken
er på).
Men altså, min oldefar,
liten av vekst som han visstnok var, frakta dette heimelaga og tunge
klaffebordet fra Vassdalen og hit i friergave. 5 mil på den tida. Vet ikke om
han hadde sykkel. En tradisjon sier at han bar det. Og nå står det sammenslått
her. Vel, det er kanskje bedre enn da det stod i en kjeller og var lager og
prøveplass for maling og så deretter ut. Men uansett.
Min bestefar likte alltid å spise på kjøkkenet.
Under slåttonna, når de andre likte å spise ute på slåttemarka, var han ikke
helt enig. Han var ferdig med lappelivet og ville ikke spise halvt liggende,
jieđegahállui borrat, sameaktivist som han var forut for sin tid og slåss i
kommunestyret for hver minste utvikling i Markebygdene. I blant når jeg kjører
en veistump, tenker jeg på at her har bestefar stått på for det samiske, uredd
og tøff. Bøye seg kunne man og skulle man i blant, pleide visstnok mine
besteforeldre si, men ikke fordi man var same. En gang i en sammenkomst
kom en eldre mann til mamma og sa at han hadde lenge tenkt å fortelle henne om
hennes far, sett fra hans opplevelser. Det ble en lang fortelling. Sensuren lar
meg fortelle EN historie. Men jeg håper jo mamma har notert resten godt i
hodet, kultursamler som hun er.
Mannen var som nykomfirmert hyrt på en båt som
førstereisgutt til lofotfiske. Det var visstnok vanlig at foreldrene til disse
førstereisguttene som skulle på sin første lofottur pleide snakke med
kjenninger i båtlaget og be dem se om guttungen. Denne mannens foreldre snakket
med bestefar. På samme båtlag var bestefars meget gode venn. Utrolig mye
har jeg hørt om disse to gubbenes sesonger – like som de var i grunnleggende
verdisyn – og uredde som de var i å flagge dette. Blant annet brukte disse to
bare samisk som deres felles språk uansett hvor de var – alltid – og i en tid
der vi alle skulle ble gode nordmenn i betydninga snakk norsk, se norsk ut,
skjul hvem du er og forakt det generasjonene før deg stod for. Men altså ikke
disse to i alle fall. Selvfølgelig hørte mange dem snakke samisk, de ble flirt
av for dette, og jeg vil anta de fikk seg noen tilrop. Noen andre samer var
redd for å bli dratt med i dragsuget etter disse to, og jeg vil anta at dere
språkføring ble mer og mer korrekt norsk (om enn med samisk tonefall, samisk
setningsbygning og samisk bruk av konsonanter. Her og der. + bruken av totall
også i norsk. Noe man har i samisk. Hører man folk aktivt bruke totall i norsk,
kan man anta det er norsk på grunnlag av samisk. Vi to, dokker to, de to. Man
understreker to i motsetning til flere.) Digresjon slutt. Ikke et uvanlig fenomen. Man
ser det også i dag. Ingen er så kongelig som Sonja og Mette-Marit, mens kongen
og kronsprinsen er rimelig avslappet. Uansett, en av disse andre samene sa en
gang til bestefar: Det er en skam som du
snakker. Du skjemmer ut andre også. Bestefar svarte kontant: Det som e skam her, e at ikkje du også bruke
samisk.
Det var altså min
bestefar som ville spise ordentlig ved et bord og ikke liggende langflat på
slåttemarka. Så er det mine foreldre som presser gjennom bare om vinteren er
kjøkkenbord. Og jeg, som er enig med bestefar. Pendelen svinger fra det ene
ytterpunktet til det andre. Og nå står altså kjøkkenbordet sammenslått og mitt
ytterpunkt er skitlei denne måltidskulturen her. Jeg lukker ørene for
argumentene som farer forbi mine ører om at det blir artig å høre hvordan visa
blir til vinteren når man bare spiser inne. Jeg skal til vinteren konsentrere
meg om å klage på noe annet enn måltidskulturen i familien. Bestemor likte å
spise ute, så jeg antar det genet har spredd seg til mamma.
En kvikk sjekk akkurat
nå viser at det er ett minutt igjen av denne runden med Mollii-dressen. Tid for
mat, og faktisk tror jeg jeg går ut og spiser denne gangen også.
Jøss, der kom pappa og
sa at han hadde dekt på på kjøkkenbordet mens jeg skrev. Du verden. Han ble vel
lei denne surkingen min. Der ser man. Den som sutrer og klager og herjer får
til slutt viljen sin. Fullt av eksempler i statlig, fylkeskommunal og kommunal
forvaltning.
domantrener
Senere på dagen
Har dere hørt ordet
rikmannsklage? Det er et begrep på unødvendig klage, man hobbyklager, nesten en
slags snobbe-nedover-klage. I alle fall, min klage over å spise ute var en
slags rikmannsklage. Innholdet i en rikmannsklage har egentlig motsatt fortegn.
Der jeg satt og spiste frokost ved kjøkkenbordet, skar jeg nesten tenner i
irritasjon. Jeg liker å spise ute om været holder, men det kan jeg jo ikke
vedgå. Eller hva?
Fremdeles er jeg lik
min bestefar. I blant tok han seg turer til Skånland (dagens Evenskjer. Navnet
Evenskjer viser egentlig til det skjæret der bl.a Skjærran Byggvare holder
til). Dette tok vanligvis en dag med den tids kommunikasjoner. Bestefar slo i
hel tida med å mellom annet stikke innom kommunekontora og slå av en prat – og når
noen spurte hvordan det gikk, klaget han sin nød. Gjengen på kontora kunne
spillet, og de medklagde med hverandre og spilte gjensidig med. Denne teknikken
var for Markebygdas vedkommende finpusset gjennom Burma, det uoffisielle og
illegale telefonnettverket som bygde på krigens etterlatenskaper og
hesjestrerng og bandt hele Markebygda sammen, påkoblet radioene slik at alle
hørte alt. Her gikk diskusjonen friskt og høgt, og man finpusset spillets
deler. En del av replikkene er blittg evergreens, som å sulte på en
bergnabb, et uttrykk for hvor magert og knagert man hadde det.
Mannen bak konstruksjonen å sulte
på en bergnabb klarte seg for øvrig rimelig godt. Gudmund Johnsen har
forøvrig beskrevet burma godt i sin bok Burma.
Et sambandsnett i Marka.
Tilbake til bestefar og
hans hobbyklaging. En dag hadde Skånland fått ny sosialsjef som ikke kjente til
dette spillet, og da bestefar skulle gå, vinket sosialsjefen ham inn på
kontoret og tilbød ham sosialhjelp. Han måtte da ikke sitte i Planterhaugen og
sulte med stor familie. Etter sigende kom bestefar heim i sjokk. Bestemor lo.
Hun likte ikke den slags klaging. Så jeg har nok litt rikmannsklageblod i mine
årer. Man klager på noe man ikke mener å klage på. Kanskje vil man det
motsatte; sette fokus på hvor bra det er, hvor godt man har det, og så klarer
man ikke det. Det er skryt, og skrythals vil man jo ikke være. Hva vet vel jeg.
Jeg får ikke til å skryte, og særlig ikke etter å på facebook ha lest alle
hipp-hipp-statusene og vuoi vuoi kor godt man har det - og mistanke om bløff og maskering.
Det motsatte av
rikmannsklage er fattigmannsklage, eller i moderne språkføring maskeringsklage.
Eksemplet her er den offentlig ansatte som alltid klaget på de kommunale
leilighetene han var tildelt. Intet var bra nok. Kanskje han ville vise at han
var bedre vant enn kommunal standard. Hva vet jeg. Han var vokst opp i en
trekkfull “rissjå”. Kanskje hadde han bestemt seg for at han som voksen skulle
ha det helt motsatte? Eller kanskje han ville maskere rissjåen?
Kveld
Da sitter jeg igjen og hutrer
i sofaen etter atter en lystig kveldsstund og kveldsmat ved bålet. Vi har ved nok, i alle fall foreløpig,
og i alle fall i noen år framover etter at vi hogg ned skogen i oppover bakken.
Garasjeryddinga mens pappa, Einar og jeg var i Lofoten har økt mengden av
lystig brennbart. Hvis jeg hadde trodd noen ville låne meg et øre i saken,
hadde jeg ordet frampå om at man ikke trengte brenne opp all veden på et par
år. Man kan jo spare og også spare miljøet. Er ikke den røyken forurensende.
Men jeg gidder ikke. Det er å kaste perler for svin, selv om nettopp svin
antagelig ville hatt godt av litt perler i hverdagen. Særlig siden denne
talemåten stammer fra Bibelen og Jesus selv, er det nok slik at svin gjerne må
få perler. Hvem spiste med tollere og syndere og sa at de friske ikke trengte
lege, etc. Jeg trekker derfor den slutningen at Sønnen nok mente svin kunne
trenge perler og at hanns utsagn har en annen klangbunn enn bare det at man
ikke skal gi folk noe de ikke forstår verdien av.
Men hertingene lever i
denne saken som den kongen jeg ikke husker hvem var, han med Etter oss kommer syndefloden om sløsing og vellevnet. Slik er det her også.
Etter oss kommer syndefloden. Og det av
folk som ikke kjøper seg klær, men ved kjøpte de før vi hogg skogen – ved til å
fyre for kråkene.
Det er ikke normalt.
Jeg er faen meg den eneste normale her i huset, enten det, eller så skjønner
jeg ikke begrepet normal.
Jeg liker å google og
skal google normal. Men det må bli i morra, for nå er jeg trett.
DAger senere
Tida
har en lei tendens til å gå. Jeg bryr meg ikke om amaset at tida ikke går, den
kommer. Mye har naturlig nok skjedd mens tida har gått, ikke mens den har
kommet. Sigrid og Sigbjørn var heime og bare overnattet på tur til Førde der de
nå er installert. De dro videre fredag morgen. Lørsdag hadde vi, pappa,
bokstand på Tårstaddagen, mens mamma, Anka og jeg var besøkende der. Vi begynte
der, så skulle vi til samisk matfestival og deretter kanskje til Tovik. Enhver
som kjenenr mitt program kan nok tenke seg til hvordan dette gikk. Jeg har ABr
ca kl. 12, og da sover jeg i 1 ½ time. Så vi dro videre var jeg så trett at det
ble senga, og det var det.
I
skrivende stund er det søndag kveld. Vi ATV-et over til Gallogieddi og besøkte
Maren-Anne og Harald. Det er litt av et område der med DEN utsikten utover, og
jeg lærte navn på fllere av de fjellene vi så.
Vel
heime spiste vi middag ved bålet, selvsagt. Røyken fra bålet la seg flatt
utover akkurat som røyken fra Kains brennoffer. Dere husker ham og broren Abel
som begge lagde brennoffer til den Allmektige. Abel ofret et dyr, Kain av
jordens grøde. Han var sannsynligvis vegetarianer og ofret av det beste han
visste. Men røyken fra hans offer la seg flatt utover marken. Det ble tolket
sonm avvist av Gud. Røyken fra Abels offer steg rett opp. Jeg gar tidligere
skrvet en fortelling, en novelle, om dette og har beskrevet hav som skjedde
videre. Gud førte Kain ut i ørkenen, over vann, hav, elver og fjell og til
Nord-Norge, landet han så ga Kain og ahns etterkommere. Det er derfor noen
misunnelige sjeler kaller Nord-Norge Gokk. GudsOgKains Kanaan. Har jeg noen
ganger vært i tvil om sannhetsgehalten i fortellinga mi, er jeg ikke i tvil
etter kveldens bålrunde. Kains etterkommere som jeg er her i Nord-Norge, og
selvsagt skal røyken da legge seg flatt utover i blant. Det er et ledd i pakten
mellom Kain og Gud.
Men
nå sover jeg og må sjangle i seng i seng, og der skal jeg ligge og fundere over
denne pakten, hva mer som kan ligge i den.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar