Nå
har jeg endelig forstått hvorfor enkelte former for visdom mangler her og der.
Hele naturen i sine enkelte komponenter er full av visdom som formidles på en
for meg - og jeg antar for de fleste - en ukjent måte. Det bør bli et
forskerprosjekt akkurat det: hvordan formidler de enkelte store og små
komponenter i naturen læring og visdom videre? En doktorgrad skolene ville
kunne dra nytte av. Eksempelvis formidler vi kunnskap til enkelte dyr med en
strømførende ledning og lærer dem dermed at det er ubehagelig å gå over den
streken. Men hvordan lærer naturens mindre komponenter, insekter og smådyr,
kunnskap videre til større komponenter, eks mennesker?
En
promilledel av det lærte jeg i går ved Svartvatnet. Dere vet det nydelige
vatnet som nesten er grense Nordland og Evenes. Randi Nordlund ga oss
tillatelse til å kjøre opp fra dem og til Svartvatnet, og dermed heiv vi oss i
gang søndag, snørte nistesekken på ATV’en, heiv gåstavene inn i Blåbærlynget og
la i veg. Blåbærlynget ble parkert i Steinjord, og mamma tok gåstavene og gikk
opp til Svatvatnet mens pappa og jeg cruiset oppover. Med litt dårlig
samvittighet for hun som gikk, men hun avslo tilbudet om å bytte med pappa og
kjøre ATV. Hun ville gå – så da så.
Oppe
ved Svartvatnet er det en flott gapahuk vi kunne bruke. Der var alt: bord,
benker, bålplass, lamper, kaffekjeler, kaffe, ved you name it. Vi ble der i
flere timer, og her vender jeg tilbake til å lære av naturen, men først å lære
av oss sjøl, tobeinte homo sapienser. Da vi kom til gapahuken var Synnøve der.
Hun er oppvokst i området og kunne fortelle oss om kriker og kroker av vatnet
samt kilder som antas å sprute opp her og der i vatnet. Dette er en av teoriene
bak et av de samiske navnene på vatnet, Čilggejávri. Man antar det
kan komme av disse kildene som spruter opp. Čilgget bejás. Vatnet har også et annet samisk navn,
Čáhppesjávri., Svartvatnet. Jeg vet ikke hva det norske navnet kommer av.
Vatnet er fiskerikt, men fisken biter ikke villig da vatnet også er svært
næringsrikt, så fisken trenger ikke hoppe etter noe utenfra. Ikke så rent lite
bare det. Man kan si at fisken er selvforsynt med kortreist mat. Oppdatert fisk
eller fisk som ikke har glemt gammel kunnskap? Sikkert noe man kunne lære av
den fisken; ikke bite på all slags agn som hives ut av større og mektigere
vesener. Man ender bare i panna, også i overført betydning.
Akkurat
nå innser jeg at jeg ikke spurte hvorfor dette vatnet var så næringsrikt.
Rundt
vatnet er det selvfølgelig også mye historie. Noe annet ville være rart siden
det har bodd og virket folk der i lange tider. En god del av disse historiene
kan man finne i boka Samiske stedsnavn i
Skånland.
Så
tilbake til hvordan mindre komponenter i naturen kan oppdra og lære de større
noe. Vi heiv oss ned på svaberget ved vannkanten. Det var et smalt svaberg, så
vi lå i overgangen berg og gress og skulle ta oss en strekk etter et godt
måltid da mamma sa at noe beit, og hva slags insekt kunne nå det være nå så
seint på året? Så beit det igjen, og ganske snart så vi at mauren hadde
arbeidsvei der vi hadde heve oss ned. Dette forhindret ikke mauren i å
ufortrødent fortsette på arbeidet. Nå bare klatret de elegant over oss og
tisset her og der på sin vei. Lurt. Slik lærte vi å ikke legge oss i veien for
maur som arbeider.
”Gå
til mauren og bli vis,” sier man. Jeg er usikker på hvilken visdom man her
tenker på. Angrepsstrategi? Pisse på den som hindrer deg i noe eller er i veien
for deg? Arbeide ufotrørdent om enn verden går under? Det siste man ser før
kloden ekspolderer i en gigantisk big bang, er maurene som bygger opp tua?
Det
siste hørte vi om da vi fra Svartvatnet knallet til Mai for kaffe på verandaen.
Mai har maurtue like ved huset i tillegg til hunder og katter. Samt at det
beiter noen hester på jordet hennes, og en av disse hestene hadde sparket i
maurtua. Mai fortalte at maurene kjapt bygde den opp igjen. Hence: Hvis kloden
eksploderer…
Hence
2: Det første nye liv etter en slik big-bang er maurer som…
Av
mauren kan man lære å pisse på alt som ligger i veien for en. Så var det dette med mauren og visdom.
Hvilken visdom? Det må la seg gjøre å finne ut av det på en enkel måte ved å
sammenligne folk i områder med maur med folk i maurløse områder eller
områder med lite maur. Jeg har kjente som bor i områder med masse maur. Sjøl
bor jeg – og jeg formoder hele Planterhaugen – i område med lite maur. Jeg
kommer nå i tida framover til å foreta skarpe sammenlignende observasjoner.
En
gang i tiden leste jeg noen bøker om antropologi, og jeg kommer til å benytte
meg av en del tips og teknikker fra dette fagfeltet. Resultatet av
undersøkelsen vil jeg publisere i et vitenskapelig magasin.
Jeg
vil også holde mulighetene åpne for om de som eventuelt har lært noe av mauren,
ikke har trengt å lære seg noe annet og vise versa. Har vi som ikke har hatt
ekstraopplæring av maur måttet slite oss til noe annet i stedet? Eller har vi
store hull i våre kunnskaper og ferdigheter?
Vi
har nettopp lyttet oss gjennom Morten Jentofts bok om kolanordmennene, De som
dro østover. Kola-nordmennenes historie, og det vil jeg bare si: de kunne
ikke benytte seg av maure-knepet med å pisse seg fram i livet. Tvert om.
Heller ikke kamerat Stalin fulgte det. Vel, han fulgte det med andre og
kraftigere midler enn litt urin. (Jeg berører her ikke fenomenet ”å pisse noen
oppetter ryggen”).
Joda,
jeg visste at det var en norsk koloni der på Fiskerhalvøya som ble lukket inne
fra 1917, men jeg ante ikke at deres skjebne var som den var. Deportert
og drept. Men dette gjaldt jo alle, så jeg skjønner ikke at jeg ikke har
trukket tråder til at også den norske kolonien fra det kapitalistiske Norge var
folkefiender og fiender av staten. Boka Barn av Stalin av Owen Matthews som vi også har hørt, følger en familie
gjennom tre generasjoner. Stalin – egentlig fra Georgia og slik ingen ekte
russer og Hitler, egentlig fra Østerrike og slik ingen ekte tysker - var
blodhunder som inngikk en ikke-angrepspakt så de i fred og ro kunne rydde opp
internt. Stalin ryddet opp i alle han anså som en trussel, og de var mange. Det
blåser på toppene. Hitler ryddet opp i henhold til Darwins Survival of the fittiest. Jødene var ikke fittiest.
Søren
som jeg roter meg bort fra emnet. Men det var Jentofts og Matthews’ bøker.
Etter å ha lyttet gjennom dem, kommer jeg ikke mer til å kalle pappa, mamma og
meg for en troika. Det er som med en av tantene mine som pleide si noe slik
som; ”Per, du er som er fra Oslo…” og pappa som sindig gjentok ”Jeg er ikke fra
Oslo, jeg er fra Rakkestad.” Uten at det hjalp noe særlig på lokaliseringa av hvor
han var fra. Nå har vi jo en tendens her å kalle alt sør om Trondheim for Oslo
eller sørafor, akkurat som vi presist kaller alt det går ferie-direktefly til
for Syden.
Men
så høvde det seg slik at selvsamme tante og mamma engang tok østfoldbanen og
skulle besøke farmor mens de var på Frambu. Stoppested Mikkelshytta. Der
stoppet toget på signal midt inne i en skog. Herfra kunne man enten ”gå rundt”
og komme til de tre husa som dannet bygda Knatterødfjellet/Heenskleva. Pappa
bodde på Heenskleva øverst oppe i skogen, og derfra så man ikke uten
videre til de to andre naboene. Mamma og tanta mi gikk ikke rundt. De tok
snarveien oppover kleiva gjennom granskogen og kom til Heenskleva øverst oppe.
Da sa tanta mi: ”Jeg skal aldri mer si til Per at han er fra Oslo.”
Slik
også med meg. Jeg skal aldri mer si at vi er en troika.
Nå
vet jeg ikke om det er maur på Heenskleva, sannsynligvis ikke, for der er
huggorm, og det sies at mauren også angriper huggormen om den snarler seg fram
over maurenes arbeidsveier. Likeså sies det at mauren tar laumakken, noe som må
anses som a piece of cake sammenlignet med huggorm. Ifølge Inga Bjørnsson i
hennes bok Dundor-Heika kunne mauren
også oppdra gjenstridige og oppesne kjerringer. Man bare la dem i maurtua til
de lovet bot og bedring. Nå vet jeg ikke om akkurat det var så lurt, for det er
også et kjerringråd mot alskens plager å legge seg i maurtua, så kanskje den
oppesne kjerringa som var lagt der, ble så frisk og sprek at gubben kom til å
måtte angre på sin oppførsel.
domantrener
PS. Nå vet man jo at Fritt
Ords pris ikke akkurat kunne bli tildelt sånn uten videre ei heller nå i
Russland. Men det er jammen ikke bare der kritiske røster sensureres. Vel, nå
er det ikke akkurat på feltet kritikk jeg sensureres, heller som i dette
tilfellet på folklore – sammenlignende (som dere vet; jeg er jo allerede inne i
antropologisk tenking) fenomen mellom Markebygda-før og Markebygda-i dag, og
jeg hadde et eklatant eksempel fra Markebygda-før jeg skulle belegge
sammenligninga med.
Sensur, sensur…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar