fredag 28. mars 2014

...på en høysåte...


Da er jeg oppspadd og klar for USA. Pappa og jeg har hatt et neglespa og har spadd neglene litt nedafor huden på tær og fingre. Marsha, pappa og jeg har spadd ørene på Evenes legesenters spa. Nå er jeg uten både negler og ørevoks. Fordelen er at jeg hører godt, vel, jeg må si jeg hører det jeg trenger å høre både med og uten ørevoks. Men Family Hope Centers lege glor alltid inn i øra, og hvis det ikke er nyskurt der, vel…..  På den andre siden av vektskåla ligg mamma og murrer om at all denne øreskyllinga ikke er sunt og at ørevoksen har en funksjon. Hun truer med å boikotte ønsket fra Family Hope om rundvaskede ører, men hittil har det bare vært tomme trusler, og når pappa og jeg er flertall her, blir det som vi vil selv om det murres i krokene. Altså er ørene spadd også denne gangen.

Men dette er ikke det eneste spaet jeg har hatt den siste tida. Mamma og jeg har spadd håret mitt så jeg er nå fjelg. Dessuten har hun økt frekvensen på einerlåg i håret siden vi blir borte i to uker og ikke drar einerlåg med oss til USA. Selvsagt kunne vi nok rane noen einerkvister og lage låg på Hyatt, men slik blir det ikke. Riktignok er det masse einer antar jeg i Valley Green/Wissahickon som er en av våre favorittsteder i området. Wissahickon er et av heimstedene, eller kanskje jeg skal si var et av heimstedene, til Lenape-Lenni indianerne. Her levde de av jordbruk og fiske. De drev vekselbruk.  Faktisk på samme måte som de gamle sjøsamene langs kysten av Finnmark og Troms samt et godt stykke sørover i Nordland. Sjøsamene drev fiske og jordbruk - og de setret, de flyttet med buskapen sin etter ressursene. Så også Lenape-Lenni indianerne. Forskjellen på disse to gruppene er at Lenni-Lenape folkene ble fordrevet av innvandrere fra Europa mens sjøsamene bare skiftet klær og begynte å leke at de var germanere. Dette var i begynnelsen et nødvendig onde for å overleve, men etter å ha lekt dette i generasjoner, begynte de å tro at de var germanere og glemte at de var samer. Men det trenete øyet ser selvfølgelig at store deler av den «germanske» befolkninga langs kysten ser samisk ut. Germanerne ser så vidt jeg har lest meg til ikke ut som den gjengen. En professor fra Vestlandet påpekte akkurat dette. Han pleide gå i byer som Arendal og betrakte folket der og sammenlignet med folket i gatene i Bodø, Harstad, Finnsnes, Tromsø, Hammerfest etc. Han la til at det underlige var at ikke folk sjøl så at de var samer.

Tilbake til Lennape-Lenni indianerne som ble fordrevet bl.a. fra Wissahickon og i dag er gjerdet inn i indianerreservat i Oklahoma, Wisconsin og Ontaria (Canada). Tilbake til einer også. Lenapene har mistet en hel masse, hele Pennsylvania herunder Wissahickondalen, og jeg ville ikke drømme om å rane deres einer.

Men det pussige eller kanskje jeg skal si naturlige er at det hviler en fred og en ro over området der de fredelige Lanape- Lennifolka drev vekselbruk, fiske og fangst før de ble fordrevet. Nåja, ikke alle ble fordrevet. Innvandrerne hadde blant annet med seg sykdommen kopper, og den tok livet av mange i Wissahickon.
Jeg vil tro at mange Lenapes ligger gravlagt i Wissahickons skråninger og at det er de som gir den spesielle roen som er i det dalføret og langs åssidene. Lenapene bebodde og brukte store deler av Pennsylvania, Delaware og deler av New Jersey. I det som i dag er New York med omland bodde ca. 30 Lenape grupper. Lenapene dyrket jord og drev fangst og fiske. De flyttet sesongmessig etter ressurssene slik våre sjøsamer også gjorde. Da europeerne kom, møtte de et organisert og imponerende samfunn der man benyttet jorda, elver og havet og besatt store kunnskaper om nettopp dette. Et eksempel på det er hvilke planter man samplantet for å få best mulig symbiose. Mens man her i Norge på 1600-tallet6 giftet seg hurten og sturten innenfor samme område, bygd, fjord etc uten å ha noen formening om innavl (antar jeg), hadde Lenapene en tradisjon der menn giftet seg ut av sin egen gruppe. Man giftet seg ikke innad, eller giftet og giftet, jeg vet ikke hvordan de formaliserte forhold. Men en ting vet jeg. Dette er sannsynligvis siste gang vi reiser til Philadelphia (vel, jeg vet jeg har sagt det før), men denne gangen håper jeg å finne ut å lære noe mer om de som bebodde Pennsylvania. Det er synd det er så langt til Oklahoma og Wisconsin. Vi har allerede bestilt flybillettene, så tidspunkta er fastsatt og ikke kan man reise på leting etter Lenapene, men hvis du, Lille Vege, Anja Comic Golar, reiser med i oktober, skal jeg argumentere dag ut og dag inn for at vi enda en gang reiser til USA og da legger inn at vi skal til Oklahoma eller Wisconsin. Da er det to sjåfører og lille Vege er tøff bak rattet. Denne gangen får man nøye seg med Wissahickon pluss sjekke om det i Pennsylvania finnes museum eller noe slikt.

domantrener

Dager senere
Administrasjonen melder et totalt veto mot alle planer om Oklahoma og Wisconsin. Men dette er ikke dett. Jeg gjør som om jeg tar det til meg, hvilket jeg også gjør, men da ikke for å avslutte saken, men for å holde den varm.  Men nå er jeg som kjent ikke den eneste utforskeren som har møtt uforstand og negativitet når man vil bringe verden et stykke framover. Historien er full av likesinnede.  Vi er overalt både som fiksjon og fakta. Solens sønn for eksempel la ut på en mange års ekspedisjon for å fri til jettekongens datter. Muligens braste han ut gjennom Tjeldsundet til Vestfjorden og videre til Lofoten. Jeg vet ikke hva han kalte farkosten sin.  Muligens Beaivi (Sol). I den faktiske verden gjentok Thor Heyerdahl denne bedriften til et visst punkt. Han bygde seg en høysåte og kalte den Ra etter den egyptiske solguden før han la ut over Atlanteren. Ra gikk litt i oppløsning, og ferden ble avbrutt. Men Thor Heyerdahl surket ikke og råtnet ikke på brakka. Han la ut på nytt med en ny høysåte, Ra II, og denne gangen nådde han målet. Konklusjonen er at om man ikke råtner på brakka men tenker positivt, kan man krysse Atlantern på en høysåte.
Jeg er fullt oppdatert på positiv tenking og resultatene av det – at én positiv tanke binder seg til en annen, og denne koalisjonen binder seg videre til flere positive tanker før de kommer tilbake som en myk bumerang.
Man kan løse alt ved positiv tenking. Jeg har nå gått til anskaffelse av et stort klistremerke med smilefjes og teksten ”Positive tanker løse alle utfordringer”. Denne skal jeg lime over bensinmåleren på dashbordet – og jeg vil deretter slippe den evige og dyre fyllinga av drivstoff.
Egentlig regner jeg med at Oklahoma eller Wisconsin er i boks. Jeg må ha et navn på prosjektet, og siden Solsønnen har brukt Beaivi og Heyerdahl Ra er disse navna ikke aktuelle.  Man plagierer ikke blant utforskerne. Jeg må derfor finne et egnet navn og tar gjerne mot tips. Det er enklere å tenke positivt om ens utforsking når har navn på knaggen man henger den på. Det blir lite kraft i tenkinga å kalle den knagg.



torsdag 13. mars 2014

havfruer, surpeiser, syndefloden og kvitnesfjæra



Søndag.
Da sitter vi – som vanlig når vi reiser – på en liten bar like i nærheten av der vi bor, av den typen med noen smale trappetrinn ned, småbord og disken der man henger og drikker.  Om ca en halv time er det opp og ta en bil til Kastrup. I går kveld spiste vi på en bar i Nyhavn, anbefalt oss av en drosjesjåfør som kunne mindre dansk enn vi. Han var forresten det eneste unntaket som bekrefter regelen, mener jeg. Han var skinnende hvit, så om det ikke hadde vært for språket, kunne han ha passert som gammel dansk. Ikke som i Oslo der man nesten ikke ser f. eks hvite drosjesjåfører og gatene bekrefter at ca ¼ av Oslos befolkning er innvandret. Da snakker jeg ikke om den tidlige germanske innvandringa,
Her må jeg ile til med en korreksjon: Det jobber en svenske på hotellet her, svenskene er overalt, så akkurat det teller ikke i denne sammenhengen.

Tilbake til baren i Nyhavn i går kveld. Vi spiste kjøtt alle tre. Ikke det beste, om man kan si det slik, ikke ti på topp, mener jeg. Min kotelett var seig, pappas kjøttgreie kan beste klassifiseres som uspesifiserbar, og mammas biff-tartar som kjøttdeig med frosne erter påstrødd. Men Nyhavn er Nyhavn. Miljøet var topp.
Nå pakker pappa sammen her på baren, så det nærmer seg avspark.  Vi høres ved neste mulighet.

Kastrup
Jeg har fundert en del over at en hel nasjon, vel, i dette tilfellet en nasjons hovedstad, kunne være så smilende, blide, serviceorienterte og velorienterte  Nå er hemmeligheten bak de smilende, blide, serviceorienterte og velorienterte danskene avslørt. Alle uvitende surpeiser jobber nemlig på Kastrup. Derfor treffer man dem ikke ellers. Det er fullt av dem her, de står overalt og peker i hver sin retning om man spør dem om noe. Jeg har prøvd å se etter hvilken funksjon de har, men til en slik kartlegging trenger man mer tid enn jeg har til min disposisjon. Så har hver og en et eget regelverk de tydeligvis følger. Og de blir helt forvirret om ikke de mest enkle ting er etter deres bok.  F.eks var mamma og jeg på en kiosk her og kjøpte banan og salat, og da vi kom til en kasse og skulle betale, pekte han som stod i kassa uten en eneste kunde, at vi måtte gå rundt og komme fra den andre siden og stille oss i den køen der det var fire fra før i kø for en annen kasse ca en meter unna oss. Nei, sa mamma. Vi går IKKE rundt. Vi er slitne og står her til vår plass i køen er her, og det er like bak ham der. Hun pekte på siste mann i køen. Jeg bokstavelig talt kjente føttenne slå rot i golvet, og der stod vi til køen nådde oss, og da gikk vi pyntelig og disiplinert inn på vår plass i køen. Og hold dere fast, gjett hvem som da vinket oss til seg for å betale? Jo, han som ikke kunne ta betalt to minutter tidligere og som ikke hadde hatt noen kunder i mellomtida.
På denne turen har jeg måttet rokke om og justere på mine vurderinger av flyplasser. Det gjør jeg forresten ofte, så mye som jeg egentlig reiser. Det er rimelig når man gjør nye erfaringer at man plasserer dem inn i de allerede eksisterende sådanne, og ser hvor ting passer inn. Ordnung muss sein. De fleste flyplasser går inn i mappa helt ok. Den mappa er ikke statisk, det kan ved senere besøk hende man flytter enten inn eller ut av mappa. Kastrup er et eksempel på det. Dette er fjerde gang jeg er innom her. De tre første rundene gikk rett i mappa helt ok. Da vi kom hit lørdag ble vi hentet av flyplassbil siden jeg skulle ha assistanse og brast rett til bagasjen og ut til drosje. Dette har jeg opplevd ofte. Helt ok. Jeg likte farta på bilen. Men etter dagen i dag har jeg rokket litt om og flyttet Kastrup nedover i rekken til ”minnerike, men ikke ønskede opplevelser”.  Dog er ikke Kastrup nederst. Der er De Gaulle-flyplassen i Paris og Boston i USA. Trondheim var en stund på tredjeplass, men har jobbet seg oppover til mappa helt ok. Dette ligger i dagens snillistiske system der alle skal ha en ny sjanse og at man har forbedringspotensiale som det så smukt heter. Det er den oppdaterte, dagsaktuelle holdningen. Og som andre streber jeg etter å være dagsaktuell og oppdatert. Se nå bare på Krekar som i årevis har hatt forbedringspotensiale. Har han det, har også flyplasser det.
Nå er Kastrup på tredjeplass. Hva angår Evenes og Gardermoen er de ikke med i dette siden jeg så ofte er der.

Jeg har på denne turen også rullert på severdigheter. Jo da, jo da, jeg vet at jeg har sagt at Niagara var oppskrytt, dette fordi jeg på en sær måte forventet en gigantfoss fra himmelen og ned. Ja da, ja da igjen, jeg vet også at den fossen fra himmelen allerede har skjedd og er beskrevet i Bibelen som Syndefloden. Kanskje er Niagara en påminning om dette, og at regnbuen, som i følge Bibelen er en pakt om at jorda ikke flere ganger skal ødelegges med vann, har en sidebetydning. Nå er akkurat dette med ødelegge med vann et tankekors. I noen områder tørker man inn til katastrofer av mangel på vann. I andre områder flommer det over av vann. Jeg klarer ikke helt forstå regnbuens signal til oss mennesker.  Nå har jo Ludvig XV av Frankrike bebudet en syndeflod etter hans tid, men jeg antar han ikke spådde dagens vanntørke eller vannflom. Det var nok en annen slags syndeflod.
Tilbake til Niagara. Niagara er nå danket ut av Den lille Havfrue i København. Jeg vet egentlig ikke hva jeg forventet, men en liten steinstatue på en stein i fjæra…. Etter å ha sett henne er De sju magiske sirkler i Kvitnesfjæra virkelig verd et besøk.  Har hørt at noen kappet hodet av den lille havfrua. Ikke underlig. En hodeløs havfrue er mer å se på, synes jeg. Mamma påstod hardnakket i forkant at denne statuen stod ute i Øresund. Hun hadde sett den der. Uansett hva pappa og jeg sa. Da vi senere dro til Mindsteps i møtte med cellesaltlegen Alex Sutton nevnte vi dette for drosjesjåføren. Han lo og sa at i Øresund var det et fyrtårn som lignet den lille havfrue og som var mer severdig enn den i fjæra.
Men alt dette er om man ikke kjenner H. C. Andersens eventyr om Havfruen som ofret alt for en drøm. Da blir liksom skikkelsen i fjæra i København en helt annen når den personifiserer et eventyr.
Likevel, jeg bestemte meg der og da til lage et eventyr til De sju magiske punkt” i Kvitnesfjæra, så kan Skånland kommune sette opp en sak der og lage blåst av det. Siden H. C. Andersens eventyr om Havfruen inspirerte til statuen i fjæra i København – at eventyret kom først, så statuen – vil jeg prøve å finne en tidligere eventyrforteller slik at eventyret i dette tilfellet også kommer før De sju magiske punkt. Jeg har vurdert ulike norske eventyrforfattere, og jeg tror det må bli Regine Norman. Hun skrev jo blant annet eventyr, og av alle ting er hun begravd i Skånland. Så om dere hører at det har dukket opp et ukjent eventyr av henne, vet dere beskjed.


P-hotel Oslo
Siste stopp før vi vender nesa heimover, vel, faktisk mer enn nesa, men jeg antar talemåteprodusenten syntes nesa var et høvelig punkt å bruke som eksempel. Men hva vet jeg, og frankly, jeg skiter i det.
Vi kom hit forleden kveld. Siden dette ikke er en ferie selv om det høres sånn ut, iler jeg til med å fortelle at vi har vært på smartbrain til en runde der først i dag, og så på ABR til fotografering. 1 ½ TIME. Nesten aktfotografering siden jeg bare hadde shorts på.  Umulig å forklare dette. Nå sitter vi på hotellets fellesrom, har spist frokost og er klar for neste ABR. Den ekstra bonusen med ABR er at vi treffer mange av de andre familiene som driver intensiv hjernetrening.

lørdag 1. mars 2014

Skal man kontakte alt-i-boks eller en klarsynt?



Long time no read.
 Det er et eller annet med å glippe en vane, med å falle av et spor. Det kan i blant være utrolig vanskelig å komme seg tilbake på sporet igjen. Joda, man har tenkt seg tilbake på sporet, men skal begynne på mandag. Ikke det at man ikke skal slite seg tilbake, men ikke akkurat i dag. Mandag er en grei dag for å begynne. Da er helga over og alt.

Jeg var så innmari godt i gang med å blogge og skrive. Men så kom en travel periode der alle hadde noe ekstra å gjøre. Jeg, for eksempel, tok på meg en skrivejobb for mamma. Ok, ok, jeg vet at mamma eller pappa da må sitte og fasilitere med meg, og man kan lett tro at vinninga går opp i spinninga. Men faktisk er det ikke helt slik. Jeg strukturerer emnet i hodet før jeg begynner å skrive. Og når jeg da begynner går det kjapt. Mamma hadde også et par artikler hun hadde lovet å skrive, og pappa hadde noen søknader. Dermed ble det masse mer enn blogger som skulle ned på papiret, og jeg falt av sporet. Selv om jeg den de siste dagene godt har kunnet blogge, har jeg ikke vært på sporet. Men nå prøver jeg, og om jeg ikke kommer fullstendig på skinnegangen, kan jeg prøve å hinke ved siden av. Da har jeg i alle fall en retningsviser å holde meg til.

Man kan forresten i livet på mange måter befinne seg enten på skinnegangen ved siden av den, eller man kan la skinnegang være skinnegang og gå sine egne veier. Noe jeg akkurat nå blir minnet om – jeg mener A4 er ikke alltid A4. Her i huset resirkulerer v i alt papir om det er brukt på en side. Da gjenbruker vi det i for eksempel kopimaskinen. Nytt blant og skinnende papir blir bare brukt til offentlige brev. Det er helt utrolig hvor mye papir som kommer inn i huset og som man kan gjenbruke. Ikke bare er det penger og miljøspart ved gjenbruk. Det er også arbeid spart. Man bærer mindre nytt papir inn i huset.
Årsaken til at jeg kom inn på denne skinnegangen om gjenbruk og miljø er at vi har ryddet i hyllene og systematisert beinhardt. Dermed er det bitt et overskuddslager av papir fra Family Hope Center. Dette papiret vil ikke kopimaskinen ha. Det er ikke helt A4. Som sagt, A4 er ikke alltid A4. Derfor bruker jeg dette papiret nå til å skrive på.

Jeg klarer ikke helt å forlate dette med livets skinneganger. De er så lette å følge, enten vellykket på skinnene eller man prøver å hamle seg fram ved siden av dem og ha dem som en rettesnor. Men hva skjer om man enten ikke klarer eller ikke vil følge livets jernbelagte skinnegang?  Lagt av noen andre enn deg sjøl.  Man må tråkke seg en eller annen slags sti. Man må snuble seg framover. I ukjent terreng. Man kan gjøre uventede funn.
I dag har vi – kremt, kremt, minus én – spist middag ute ved bålet. Faktisk var det min ide. Jeg ville for engangs skyld være i forkant av hertingene. Tida nærmer seg da vi begynner å spise ute på verandaen med votter og gamle ytterjakker på. Jeg har kapitulert i så måte, og etter filosofien «if you can’t beat them, then joint them», slo jeg til og ville være førstemann til å starte utespisesesongen. Følgelig var det middag ved bålet i dag, og der satt jeg som Donald Duck i et av hans mange prosjekt. Dere husker Donald? Kreativ som få når det gjaldt enkelte ting - og boms i bakken. Den samiske talemåten «riimin ramin» dekker dette perfekt. Man starter med høg sigarføring, og så går det til h…. Som med meg i dag da jeg proklamerte at nå var det faen meg på tide å begynne å spise ute ved bålet. Så satt jeg da der - frøs gjorde jeg ikke, godt påkledd og på reinskinn - og angret hund på hele tulleopplegget. Så mye at jeg ikke orket spise der, med det resultat at da vi endelig kom inn og jeg var skrubbis og krevde mat, fikk jeg i tillegg til maten også kjeft. Nå skal det bli en stund til neste Donald Duck prosjekt.

Fra denne forsmedelsen til ukens nøtt eller thriller. For vel en uke siden, vel ganske nøyaktig for en uke siden, forrige fredag, begynte det å pipe inne på arbeidsrommet der datamaskinen min står. En intens lav pipelyd, og den syntes å komme fra datamaskinen. Rimelig nifst, for det peip selv om maskinen ble slått av. Vi prøvde alle triks. Slo av printeren, trakk ut støpslene, you name it. Det peip. Om kvelden begynte det å pipe her i stua – og samtidig forsvant lyden på arbeidsrommet. Nå ble tiltaka enda mer intens. Av med TV’en, av med alt-i-boks, ut med sikringene… Det peip. Telefon til alt-i-boks support med spørsmål om de kunne foreslå en løsning. Som de ikke kunne, men de syntes det var høyst interessant. Vi bestemte oss til å stå han av over natta og se. Og vi la oss mens det peip i stua. Lavt og intenst.

Lørdag morgen – jeg hadde ikke stått opp enda, jeg strekker meg litt lenger på lørdag – fikk vi besøk. Gjesten vår kunne ikke høre pipelyden i det hele tatt. Nå begynte det å bli nifst. Den var riktignok ikke så intens som kvelden før, sa mamma og pappa, men de hørte det.

Nå ble situasjonen slik at man måtte vurdere om det ikke heller var en klarsynt i stedet for alt-i-box man burde kontakte.

domantrener

PS. Nå ble det ikke Gelius til området likevel, i alle fall ikke i denne omgangen. Ikke at det har noen som helst slags sammenheng, det er bare de tilfeldigheter livet iblant legger over sine jernbanespor. Mamma bodde og jobbet fire dager på Vålerenga prestegård der Gelius holdt til, og da hun kom heim sto det i avisa at han ikke fikk jobben.
Underlig, underlig. Gelius var ikke ønsket i Troms av vårt bispedømmeråd, mens han fikk jobben i Lom og ble ønsket velkommen som den godt kvalifiserte søkeren han var.
Hørte jeg noen rope opp om nordnorsk raushet og vidsyn?