mandag 14. april 2014

...bor jeg i et ennå ikke oppdaget område...?



Da er det nok det siste notatet i min 7. sans fra denne runden i USA.  Søndag kveld – alt delvis pakket - og i morgen formiddag kjører vi til New York. Ergo blir det ingen tid til notater før vi er i Borkskogen, for kjenner jeg reisefølget rett, kobler de ikke på noen maskin på Newark om så flyplassen flommer over av tilgjengelige nettverk. Og ditto når vi er tilbake i skogen har de så mye å gjøre at de neppe avser tid hver dag til mine korte notater i min imaginære 7. sans. Der ser man hvordan jeg har det. Dessuten, når vi kommer heim er Sigbjørn kommet og da skal vi høre hva han har gjort siden sist.  Ny bok har han også – så fersk at den ennå lukter bly. Og jeg skal fortelle fra USA, litt sterkt overdrevet, for å matche hans eventuelle krumspring. Så enhver skjønner at den imaginære 7. sansen ikke blir åpnet de første dagene. Mamma er dessuten akters i den boka hun leser to sider av hver morgen. Hun fikk den i julegave av Vigdis, og det skal leses hver dag, sier Vigdis.


Pappa sa akkurat nå at mamma ikke hadde klipt ham skikkelig kort før vi dro til USA. Nå er det jo ikke så mye klippe der, men tydeligvis nok igjen. Mamma repliserte at hun var kommet ut av det med klipping etter at Anka presset seg inn som familiens frisør og presset mamma over i en posisjon som den som bare voktet over at jeg ikke ble for kortklipt.


Sånn går nu dagan, og fy fasan som de har gått her i De forente stater. Føles som om vi nettopp er kommet hit til Hyatt, men så har vi ikke råtnet på brakka her, så det er kanskje derfor tida har flydd så fort. Vi er stort sett bare her noen timer om morgenen og litt om kvelden før vi stuper i seng. Steikepanna er ubrukt, så enhver skjønner at vi har levd et luksusliv der matlaging ikke har vært inkludert. Det har holdt med Hyatts frokost og kveldsmat. Ellers har vi spist rundt om i verden. Det er helt supert, særlig for oss som lever som rever som gnager bein når vi er heime.


I går dro vi igjen til Domaninsttuttet fordi vi hadde hørt at Rumiko skulle være der fra 9.30. De hadde storopprydding i anlegget den dagen. Vi satte oss på benken utafor klinikken for å vente på henne. Domaninstituttet har et imponerende anlegg med mange bygninger spredd over et stort uteområde med blant annet nåletrær. Tenk at jeg i de år jeg var bruker av Instituttets tjenester ikke hadde lagt merke til alle de fuglelydene som var der. Blant annet mente jeg å høre storfugl, men sikker er jeg ikke, og jeg vet ikke om den fins her. Heldigvis har jeg en megaflott fuglelydbok jeg har fått i gave, så når vi er tilbake i den skogen dere vet, skal jeg prøve å høre om jeg finner de fuglene.


Rumiko visste ikke at vi satt og ventet på henne. Hun var den samme gamle. Kom ut og omfavnet oss og strålte. Vi hadde en lang prat der på benken. Hun ville høre om alt som hadde skjedd siden sist, og jeg fortalte om FHC, ABR, nevrofeedback, tomatis og elektrodress - at dette nå var mitt daglige liv. Det kom fra hjertet da hun sa at hun var glad for at jeg hadde det som for meg var gode måter å jobbe på. Hun spurte om jeg hadde gitt ut noen bøker siden sist. Vi hadde med de fire siste, og de ville hun gjerne ha.


Dere vet, det er dette med første gang. En eller annen ordfør mann har sagt at første gang giver mang en småting rang. Nå er dette ikke noen småting, men det er min første gang. Rumiko var min første lærer/advocate fra 2005. Hun var dyktig, klok og tøff – akkurat passe tøff - og vi ble alle glade i henne. Derfor var det så godt å treffe henne igjen.


Egentlig dro vi først på Domaninstituttet for å spørre hvor Glenn Doman var begravd og om vi kunne legge blomster på grava hans. Douglas Doman fortalte at han etter eget ønske ikke ville ha en grav. Han er kremert og aska spredd.


Rumio ba oss gå innom de andre bygga der den øvrige staben befant seg her og der og hilse på, for hun var sikker på at de gjerne ville treffe oss.


Det var vemodig å si adjø, for jeg tror ikke vi flere ganger drar innom der siden noen av oss tre har slått skohælen i bordet og sagt at det bare er en ting som vil kunne få dem til å krysse Atlanteren igjen, og det er dersom lille Vege, Anja, kan bli med i november. Hun har hatt lyst, men ikke mulighet før. Har hun mulighet i november, drar vi til USA, for vi vil gjerne at Anja skal få oppleve dette. Så dermed tror jeg at jeg ikke vil treffe Rumiko igjen mer, men i hjertet mitt har hun plassen til den som var hovedpersonen i den u-svingen livet mitt tok i 2005. Hun var min lærer i første klasse, om jeg kan si det slik, min inspirasjon og min kilde til kunnskap om hjerneutvikling.


 


Og apropos kilder, så drøfter man uhemmet hvorvidt Victoriasjøen er Nilens kilde eller om den startet et eller annet sted i Rwanda. Dem om det. En Richard Burton og en Speke har til nå æren av å ha oppdaget Nilens kilde, og den så omtalte og berømte Livingstone for å ha oppdaget Victoriafallene. Jeg er helt forbløffet og nesten målløs over at de menneskene som bodde der, ikke visste om hverken Victoriafallene eller Victoriasjøen. Måte på uvitenhet! At det måtte komme noen bleikinger fra et annet land og peike på fossen og innsjøen for dem. Og innsjøen er jo ikke noen dam, så den skulle være grei å få øye på, men det hadde de altså ikke gjort.


Jeg har for en del år siden også oppdaget en kilde. Da forutsetter jeg at det slik at noen må komme utenfra og peike på den. Saken er at gjennom Jesenitce i Slovenia renner elva Sava. Og den suser sakte like forbi Anjas hus før den etter hvert menger seg med Donau og renner ut i Svartehavet. Savas kilde er ikke så langt fra Jesenitce, og jeg har vært der sammen med Anja og faren hennes og pekt på den og sagt at dette er Savas kilde.


Alt dette gjør meg litt bekymret, for jeg er usikker på om noen har pekt på bakken bak huset vårt og sagt at det er «Bakti». Hvis ikke, hvor bor vi da? Jeg må anmode dere om å fluksens komme til oss og oppdage stedet der vi bor. Og kanskje kan dere gi det et nytt navn, da etter dere sjøl eller etter for eksempel kongen i landet deres. Kanskje vil jeg da bo i Haraldia eller noe slikt.


Da vi forlot Domainstituttet dro vi for å søke opp nye kilder. Vi har jo om att og om att krysset elva Delaware mens de automatiske bompenge-øynene har registrert det og trukket bompenger av oss – vel, av Hertz egentlig, men Hertz vet hvor kilden til betaling er. Derfor tenkte vi skulle finne Delaware elvas kilde, så vi la i veg nordøstover da det er sannsynlig at den startet ganske høyt oppe et sted. Vi fulgte elva – vel, egentlig fulgte vi veien som delvis fulgte elva i retning Easton. Det tok oss et par timer, og det fikk holde. Det må da være grenser for hvor langt man skal mase etter den kilden. Da vi krysset brua over Delaware ved Easton, pekte jeg ned i elva og sa at her er kilden til Delaware. Easton var en vakker by på skråningen ovenfor Delawares nye kilde. Det pussige er at jeg aldri før har hørt pappa klage over maten. Men den maten vi spiste der ved Delawares kilde murret han over og kalte uspiselig. I Planterhaugen er det en slette som heter Matjammer fordi an av de som var med på å opparbeide den, ikke var fornøyd med maten (han syntes egget han fikk var for lite sammenlignet med andres). Jeg skal vurdere om Easton må få et annet navn.   


 


I dag har  vi bare surret litt her og der. Vært inn om Starbucks og selvsagt på Chestnut Hill en tur. Jeg skulle kjøpe med meg fire flasker av Green Souls fantastiske sjøllagede spinatjuice og ta med heim. Da vi kom inn der, var de fri for den juicen. Hun bak disken sa før vi hadde spurt at de var fri, at de visste hva jeg likte, og hvis vi ventet, ville de lage opp fire flasker av det. Ikke verst. Så vi satte oss ute i det moderne og trivelige bålanlegget like utenfor og ventet mens juicen ble ferdig. Der satt noen andre da vi kom, og hyggelig som amerikanere, er ble det en trivelig stund pluss en ny facebookvenn.


Nå murres det så høgt at det må kalles knurring at det straks er natt og at vi må komme oss i seng. Skoen ble mentalt slått i bordet. Jeg får gi meg for nå. Så høres vi kanskje senere når det høver.


 


domantrener


 


 

søndag 13. april 2014

Douglas Doman og Susan Aisen


Som nevnt gikk det som Mattew Newell forutsa. Energien kom tilbake, og fredag dro vi til det homeopatiske apoteket for å kjøpe de homøopatiske remediene dr. Bernardo hadde foreskrevet meg, pluss selvsagt kjøpe inn annet som for eksempel masse arnikasalve i store bokser - som om det ikke finnes andre steder, og man bunkret som om Borkskogen skulle komme i en isolasjon. At det er halve prisen av norsk pris er nå en annen sak.

En annen sak er det også at jeg bunkret 20 tuber traumeel. Men jeg er økonomisk anlagt og gjorde det for den halve prisens skyld. Ok. Ok så er kanskje de andre to også økonomisk anlagte. På facebook kan man se at fotografen har begynt å komme ut av transen etter clearinga, for hun tok bilder på dette apoteket.

 

Da vi dro heimefra mente vi å legge blomster på Glenn Domans grav. Han døde i fjor høst, og vi pleier tenke at han er hjerneskaddes Nelson Mandela. Eter ham har det kommet flere, men han gikk først og laget farbar vei. Følgelig dro vi fredag fra apoteket til Domaninstituttet for å spørre hvor han var gravlagt og om vi kunne få legge blomster på grava hans. Vi traff først Douglas Doman, og han kunne fortelle at hans far etter eget ønske var kremert og aska spredd. Han ville ikke ha noen grav. Douglas fortalte at Rumiko muligens ikke hadde forlatt ennå og ba oss gå ned på klinikken og se etter henne.

Her må jeg lage en innskytelse. Som alle vet er det noe spesielt med første gang og første person. Læreren i første klasse for eksempel, får ofte en spesiell plass. Så også med Rumiko. Hun var den første for meg da vi begynte med intensiv hjernetrening. Hun ble min advokat i fire år og vil alltid ha den plassen i mitt hjerte.

På klinikken viste det seg at Rumiko hadde dratt, men ville være tilbake ca. 9.30 neste dag. Vi traff Susan Aisen som ba oss så hjertelig om å gå opp på matsalen og spise middag.

 

domantrener

 

Matthew Newell, clearence og kaffeabstinens


Som nevnt gikk det som Mattew Newell forutsa. Energien kom tilbake, og fredag dro vi til det homeopatiske apoteket for å kjøpe de homøopatiske remediene dr. Bernardo hadde foreskrevet meg, pluss selvsagt kjøpe inn annet som for eksempel masse arnikasalve i store bokser - som om det ikke finnes andre steder, og man bunkret som om Borkskogen skulle komme i en isolasjon. At det er halve prisen av norsk pris er nå en annen sak.

En annen sak er det også at jeg bunkret 20 tuber traumeel. Men jeg er økonomisk anlagt og gjorde det for den halve prisens skyld. Ok. Ok så er kanskje de andre to også økonomisk anlagte. På facebook kan man se at fotografen har begynt å komme ut av transen etter clearinga, for hun tok bilder på dette apoteket.

 

Da vi dro heimefra mente vi å legge blomster på Glenn Domans grav. Han døde i fjor høst, og vi pleier tenke at han er hjerneskaddes Nelson Mandela. Eter ham har det kommet flere, men han gikk først og laget farbar vei. Følgelig dro vi fredag fra apoteket til Domaninstituttet for å spørre hvor han var gravlagt og om vi kunne få legge blomster på grava hans. Vi traff først Douglas Doman, og han kunne fortelle at hans far etter eget ønske var kremert og aska spredd. Han ville ikke ha noen grav. Douglas fortalte at Rumiko muligens ikke hadde forlatt ennå og ba oss gå ned på klinikken og se etter henne.

Her må jeg lage en innskytelse. Som alle vet er det noe spesielt med første gang og første person. Læreren i første klasse for eksempel, får ofte en spesiell plass. Så også med Rumiko. Hun var den første for meg da vi begynte med intensiv hjernetrening. Hun ble min advokat i fire år og vil alltid ha den plassen i mitt hjerte.

På klinikken viste det seg at Rumiko hadde dratt, men ville være tilbake ca. 9.30 neste dag. Vi traff Susan Aisen som ba oss så hjertelig om å gå opp på matsalen og spise middag.

 

domantrener

 

onsdag 9. april 2014

bøhn, dragenes og han i kirkehistoria


Vi samiske sofagutter er blitt et begrep. Det er vi som i godt voksen alder forblir heime og er meget komfortable med å bli kokket og stelt for av gamle foreldre, særlig av en gammel mor. Men vi er ikke et nytt fenomen. Det er bare innpakkinga som er endret. I dag er vi sofagutter, og det er helt ok. Tidligere var det gammelgutter og det var ikke helt ok, tror jeg.

Årsaken til at jeg den siste uka har husket på dette, er at Hyatt har kveldsmat fra kl 17.30. Nå må jeg først gjøre et lite sprang tilbake i tid, og deretter noen generasjoners sprang. Først det lille spranget bak i tid: Når vi har vært for eksempel i Harstad, kommer vi sultne heim siden vi ikke kjøper middag i byen. Da er prosedyren alltid den samme. Mamma hiver seg i gang med middagen, og jeg, sulten som jeg er, begynner å vage att og fram mellom kjøkkenet og sofaen og gjør antagelig det jeg kan for å rive kokken overende i min sult. Følgelig vager pappa etter meg for å hindre nettopp det. Og da har vi en jevn strøm av vaging til komfyren for å sjekke om ikke maten snart er klar.

Og nå kommer de flere generasjoners sprang tilbake: Det slår nesten aldri feil at ikke mamma da drar historien om to av den gang da’s sofagutter, alias gammelgutter, som bodde heime med mora. Straks mora begynte med middagen, satte de seg klar ved kjøkkenbordet og ventet. Dette kunne ta tid. Hvis det var om sommeren og det ikke allerede var fyr i ovnen, måtte hun for eksempel fyre opp før hun kunne få kokeprossessen i gang. Var hun riktig heldig måtte hun aller først hente inn småved eller pekke ris til oppfyring. Sofagutter tenker ikke på sånt. Det er ikke det at vi er vanskelig, vi bare tar dette som et ledd i å bli kokket og stelt for. Jeg antar det var slik med disse mine kolleger i Markebygda generasjoner tilbake. For alt jeg vet dro kanskje den mora også en sammenlignende historie i sin forargelse over at de satt der klar.

Årsaken til at jeg har småflirt i meg sjøl over dette de siste dagene ,er Hyatts kveldsmat. Da har vi fartet og rekt til forskjellige ting hele dagen, og vi ankommer Hyatt i vår Chrysler 20 minutter før kveldsmat, sultne og utmødde og setter oss til på restauranten her på Hyatt og venter. Mens en eller annen går til og fra og gjør klart. Mamma er ikke den minste sofagutten i denne settinga, og det skal jeg nok huske å  minne henne på når vi kommer heim sultne fra et eller annet. Jeg har ikke tenkt på det før -  og jeg tror ikke det er noe for meg, det passer liksom ikke i mitt lynne, mener jeg – å drive og stikke under vesten. I Markebygda hadde man også en rendyrket stikke-under-vesten-type for noen generasjoner siden. Han samlet på alle slags hendinger og ord som falt – stakk det under vesten. Når det så høvde, hentet han fram diverse fra vesten og stakk det i vedkommende han mente fortjente det akkurat da. A la at jeg skulle stikke under vesten hvem som satt og ventet på kveldsmat her og så hente det fram av vesten og stikke ved behov.

 

Før jeg svimer av her, trøtt som jeg er, må jeg bare trekke fram nye begrep som er kommet inn i dagligtalen. For mange år siden fikk vi en uventet gjest – Bøhn. Hun hadde hatt barneleddgikt og sloss mot det. Nå var hun vel 70 år og gikk med to krykker. Hun ville absolutt ikke ha hjelp til noe hvis hun i det hele tatt klarte det sjøl uansett hvor lang tid det tok. «Hadde jeg skulle tatt imot all den unødvendige hjelpen jeg gjennom livet vært tilbudt, hadde jeg i dag i beste falle sittet i rullestol, i verste fall ligget til sengs,» sa hun. Det ble et begrep i familien å være Bøhn, å sjøl gjøre det man klarte å gjøre, ikke vente på unødig hjelp. Jeg prøver stort sett så godt jeg kan å være Bøhn, for det er lett å være enig med henne.

 

Men nå har vi jo i en uke punset ut og inn av den høge chrysleren vi kjører, og det hender seg når jeg skal ut av den at jeg kjenner at jeg ikke orker være Bøhn – hive meg i full fart, vel, full og full, men i alle fall gjøre som om jeg er i gang med å manøvrere meg ut. Da ender det gjerne med at en må drage meg i handa for å få meg på letten. Og da hører jeg kanskje «Er det Dragenes i dag? Hvor er Bøhn?»

Nå er jeg så trøtt at jeg bare lengter til senga og lurer på om jeg er Bøhn eller Dragenes. Kanskje jeg til og med er Bæresen.

God natt.

domantrener

I morgen møter vi på Family Hope, men jeg har liksom på følelsen at jeg allerede er godt i gang siden jeg har vært hos øyelege, dr. Nuzzo og i dag dr. Gillespie. Han med cranio-sacral, vet dere. Og hvis dere ikke vet det, skriv det i langboka for gjeld i utdanninga, for jeg må sove og kan ikke annet, som han i kirkehistoria.

tirsdag 8. april 2014

...hos den megaberømte dr. Nuzzo...picnic på highway


Notat i min 7. sans:

I går ettermiddag kjørte vi til Summit og tok inn på gode, gamle Murrey Hill, siden vi hadde en avtale med den megaberømte dr. Nuzzo tidlig om morgenen. Turen dit gikk uten viderverdigheter og ville i en vanlig 7. sans hatt en linje: Kjørte til Summit.

Nest innføring i 7. sansen ville krevd noen flere linjer. Evalueringa med dr. Nuzzo – han som opererte meg i oktober – hadde jeg grudd meg enormt til. Det er litt nifst og ubehagelig med disse testene og evalueringene. Man føler seg bra og fit for fight som det er, men så er det jo evalueringa da, sier den bra og fit for fight? Ja, den sa bra og fit for fight, og jeg kjente skuldrene sige ned fra ørene og på plass. Dr. Nuzzo hadde i tillegg utrolig god tid så det ble tid til litt utenomprat, for eksempel så han mammas veske og sa at kona hans var Apache-indianer. Da vi var her i oktober, tok Emma Margret samtalen opp på mobilen, og det var bra, for i alle fall jeg syntes han var vanskelig å forstå. Men kanskje hadde vi denne gang stilt inn på rette frekvenser – nå kjente vi jo dem- og merkelig nok, eller naturlig nok, gikk det greit. Jeg antar det er universalt at om man tuner inn på en annens frekvens i alle forhold i livet, er det lettere å høres og omgås.

Med skuldrene der jeg antar skuldre skal være hamlet vi oss ut av parkeringshuset til Overlook Medical Centre og programmerte vår sjarmerende miss GPS til å lose oss heim. Hun var allerede i bilen da vi kom på Newark, så vi bruker henne og lar vår egen frøken GPS få litt fri. Hun er dessuten riset bak speilet til miss GPS. «Oppfører du deg ikke ordentlig, kommer frøken GPS selv inn og overtar». Så langt har det fungert. Og hvis det er noe miss GPS som i denne situasjonen er for  USA, ikke vil, er det nettopp dette. Høre på hva lille Norge mener? Bøye seg for lille Norge? Nix. Ikke når man har en tradisjon på ulovlige avlyttinger, spionfly etc. Men dum er hun ikke. Hun vet at vi bare kan dra ut kontakten og plugge inn lille norske frøken GPS. For å vise sin velvilje, plinger hun et kort oppmuntrende pling for å signalisere at alt er rett.

Som sagt, pappa programmerte henne til en av våre previous locations - Hyatt, og vi la ut i verden. Rimelig fort begynte pappa å mumle om at vi kjørte feil vei, og han ville koble inn sin personlige GPS, den han har i hodet, og det må jeg si er en GPS som har imponert mamma og meg mer enn en gang. Der vi ser veier, filer, highways, avkjøringer – you name it, ser han mønster. Men han endte nå med å la miss GPS styre ruta, og det gjorde hun jammen. Hun sendte oss til Newark mens pappa bak rattet mumlet mer og mer irritert. I Newark snudde hun kursen og sendte oss mot Philadelphia. Stort skal det være med disse amerikanerne selv når de skal foreta en snu. En nordnorsk søring, pappa, hadde snudd oss for lenge siden.

Fra Newark plystret vi lystelig i retning Philly til det plutselig ble bråstopp på den den trefeltsdelen vi befant oss i mens de på trefeltsdelen ved siden av, adskilt med lavt gjerde, plystret lystelig forbi. Først trodde vi var en lite stopp. Etter 15 minutter lurte vi på hva det var for slags stopp, og pappa som kan kunsten å sove her og der, tok seg en dupp, en god hønseblund, mens mamma og jeg holdt en slags vakt klar til å vekke ham om det nå skulle komme noe som lignet bevegelse i korken. Selvsagt lurte vi på årsaken, og siden det var en svak venstresving kunne vi se at korken var lang – alt dette mens de tre filene til venstre for oss plystret forbi. Men er man stuck i livet og ser andre rase i vei, skal man utnytte akkurat det; at man er stuck. Min gamle gudmor pleide si at man skulle leve sitt eget liv og ikke skule til andres sådanne. Altså gjorde vi det, nøt stucken. Pappa tok sin blund, vi leste medbrakt avis og så at Obama også var stuck i enkelte innenrikssaker. Jeg håper han også har en klok gudmor.

Da vi dro fra Summit hadde vi bestemt oss til å ta en picknic før Philly, og ikke skal det store fantasien til for å skjønne at vi etablerte denne picknicen der på highway’en mens vi likevel ventet. Straks vi var ferdig med den, løsnet korka og vi beveget oss sakte ca hundre meter fram før en bomstopp. Men vi var gode og mette og hadde intet som hastet annet enn senga på Hyatt, så vi sto der vi sto i god ro – noe annet var for øvrig umulig. Et kvarter senere begynte vi å sige forover i gangfart, og nå kommer det pussige: vi seig mot en såkalt «shoulder» der du kan gjennom en åpning snike deg over i annen highway – dvs over i de filene som suste fort. Pappa bak rattet vurderte om han skulle snike oss over, men endte med å bli der vi var. Bilen bak oss snek seg over - og stakkars han! Det som nå skjedde var at de tre filene på venstre side gikk inn i en total kork mens vi suste på, så den stakkars jævelen sto antagelig en ny time i en kork, for mens vi plystret forover var disse filene tomme. Jeg har en følelse av at det svever en moral angående dette, men klarer ikke helt gripe den.  En blinkende elektronisk tavle forklarte årsaken til at man holdt an trafikken feltvis. Jeg skjønte  ikke bæra, men så trenger man ikke forstå alt. Noe må man akseptere uten å forstå. Religion er et godt eksempel på det. Mirakler likeså. Men her må jeg passe meg så jeg ikke roter meg bort.

Noe vi trodde miss GPS gjorde. Vi nærmet oss Philly, og miss GPS sendte oss oppover Bethlehem pike. Det forundret oss, men siden hun hadde sendt oss helt til Newark for å snu, antok vi at dette var en annen av de amerikanske særegenhetene. For så vidt hyggelig å kjøre oppover Bethlehem pike som var en gammel kjenning fra da vi bodde på Silverstone hos Julanta og hadde Domaninstituttet på den andre siden av gata.

Senere skjønte vi at det ikke var miss GPS, men mr. Skåden, som i previous locations hadde trykt på Chestnut Hill i stedet for Hyatt.  Altså endte vi igjen på Chestnut Hill, spiste på Green Soul, Den grønne sjel, og jeg bunkret seks flasker nydelig grønn spinatjuice. Den som tror spinatjuice er blæ, har ikke smakt den på Den grønne sjel.

Oppjuicet og oppløftet headet vi mot Hyatt, stoppet ved en minibank og lettet kontoene våre for en del hundrede dollar. For i morgen skal vi alle tre ha en privat runde cranio sacral.

Og nå sover jeg nesten, og sier som en viss kjent personlighet  i kirkehistorien: «kan ikke annet», og sier god natt.

 

domantrener

 

Det der med kirkehistorien var ikke godt belagt, men jeg er trett og regner med at dere forstår hva jeg mener. Hvis ikke, får skolens opplæring ta skylda.

søndag 6. april 2014

...i mitt hjerte...


Same prosedure. Frokost med påfølgende blogg. Egentlig er det en tradisjon i familien Skåden, mannlige del, å blogge, dvs blogg i en vid betydning av ordet. Pappa har alltid notert ting i sin 7. sans, og han slår opp år tilbake for å sjekke ting. Sigbjørn har tatt denne tradisjonen og gjør det samme som pappa. Jeg blogger, men det blir litt annerledes enn 7. sansene til de andre. (Siden det er helg er Hyatt mer overfylt og det er ganske mye bråk her på det ellers så fredelige frokostrommet. Derfor tror jeg vi forlater og fortsetter bloggen på vært fredelige 321.)
 Så over til gårsdagens notater i min mentale 7.sans.
Kveld.
Det ble ingen mer notering i min 7. sans i morges. Vi forlot Hyatt og dro til Chestnut Hill. Der tok vi en dag i vår oase. Vi ruslet langs Germantown Avenue som går gjennom det meget spesielle området. Vi tok en «øl» (kaffe, te og juice) på puben «Top of hill».Chestnut Hill har benker langs fortauene, og vi satt her og der. Jeg vet ikke hva de andre gjorde, men jeg i alle fall sugde inn atmosfæren der. Lunchen spiste vi på et av favorittstedene, Fiesta Pizza, og desserten tok vi på patioen på Chestnut Hill Hotel. Begge steder satt vi lenge.
Når vi er heime lever vi nøkternt og sparsommelig. Har vi ærender til for eksempel Harstad har vi alltid matpakke og vannflaske med oss. Da er det desto mer hyggelig å leve slik vi gjør her i USA. Vi spiser ute, vi stikker innom puber og starbucks. Vi tar en pause på en gaterestaurant, osv. Hadde vi levd slik til vanlig, ville det neppe vært den samme opplevelsen å gjøre det her.
Chestnut Hill har mange spisesteder, og vi har i årenes løp vært innom de fleste. Etter hvert har det utkrystallisert seg yndlingssteder, og de har vi vært innom i dag. Jeg vet ingen andre steder der lyden av trafikk som passerer høres ut som harmonisk musikk. Det er bare på Chestnut Hill. På patioen ble jeg sittende og tenke på hva alt dette har gitt meg de siste ni år. En u-sving i livet. Forventninger, skuffelser, glede over å kunne meddele meg, reise rundt i verden og dra eget visakort her og der.
 
  • utslitt og glad domantrener
 
 
 

fredag 4. april 2014

When in Rome, don't sieg heil


When in Rome, do as the Romans do.

Så også vi. Noe har vi lært her. Vanligvis når vi bor et sted etablerer vi oss en lokal pub som vi stikker innom ender nu og da. Da vi bodde på Chestnut Hill, hadde vi den lokale puben like om hjørnet. Her er ingen pub i nærheten, så vi har tatt nærmeste Starbucks som pub og stikker innom der iblant for kaffe, te og juice. Der har jeg sett to typer gjester. Den ene sorten kommer innom for en coffee to go. Den andre sorten sitter der i timesvis – i alle fall det jeg har observert. Tar en kaffe, leser, surfer på medbrakt PC eller sitter i grupper med sine studieoppgaver. Så tilbake til begynnelsen. Noe har vi lært der. Derfor sitter vi på Hyatts rolige frokostrestaurant og blogger etter en bedre frokost. Her har vi en yndlingsplass som ikke var ledig i morges, men heldigvis var plass B ledig, og hit tydde vi, i dag som i går kveld.

Dessverre er det flere som har yndlingsplass, for i dag som i går sitter en gruppe rimelig i nærheten. De hilser høflig god morgen på engelsk men er tyskere og ser like ariske ut som Hitler. En annen likhet med ovennevnte storhet er at i alle fall to av dem uttaler seg bastant og bombastisk. De sitter så langt unna at jeg trygt kan observere dem selv om jeg jo er i den situasjon at jeg kan observere uten at objektet vet det blir observert. Nå viste øyelegens sjekk at samsynet er blitt bedre og at jeg fokuserer bedre enn for et år siden, så i blant kan objektet muligens se seg iakttatt. Vi har sjekket at vi er i denne lukrative situasjonen at vi forstår dem men ikke de oss. De sitter egentlig utenfor normal hørevidde. Normal for folk flest. Men dette er jo tyskere, og i tillegg lever de tydeligvis etter Bibelen om at kvinner skal tie i forsamlinga. For mens jeg hører mennenes stemmer er kvinnene på nivået nikk og bekreft.

Nå er jeg jo en høflig, veloppdratt og dannet mann så jeg prøver meg ikke på en frisk Heil når de kommer og morgenfriskt hilser rundt om som om de var et jovialt kongefølge som understreker sin suverenitet ved jovialitet.

Dagene går, men til nå har vi bevilget oss en dupp etter frokost og kjenner den begynner å melde seg nå. I går var vi først på Family Hope for å hente utstyr for å teste miljøgifter i min usle kropp. De var ikke i generell drift denne uka, drev og gjorde om på lokalene siden de hadde fått to nye ansatte. Derfra dro vi for å begynne innsamling av smuglervarer. En gang hørte jeg om at man før i Gressmyrskogen samlet opp sendinger når man nå først skulle til sentrum. Da kjøpte man også det naboen trengte akkurat da. Slik også med oss i enkelte henseender. Vi hadde med oss sendinger for to personer pluss det vi sjøl skulle ha i spesial-homeopati-apoteket her. Det tror jeg må ha vært dagens tre største ordrer for dem. Vi leverte bestillinga og dro og spiste lunch på bedriftskantina deres mens de ordnet den. Og da vi først kom tilbake sto tre esker på disken klar for bæring ut i bilen. Det gikk kjapt, for en ansatt bar dem ut mens den andre holdt opp døra (jeg går som jeg går, og mamma med hoftebetennelsen bruker kjepp (les: stav- men hun insisterer på at det er en kjepp) og bukket oss ut.

Da er første del av smuglergodset i hus. Heldigvis har vi som eurobonus sølvmedlemmer rett til en ekstra bagasje hver så vi skal nok få ting med oss heim om ikke noen av dere tipser tollmyndighetene.

Etter hvert var det blitt ettermiddag etter det klokka viste, men natt etter det kroppen min sa. Så i stedet for å dra på Hyatt der senga ville suge, dro vi Starbucks og tok den vanlige kaffe, te, juice mens vi betraktet livet der. På den tida senga gjerne kunne suge, dro vi til Hyatt, - og nå suger senga igjen og jeg skal duppe litt, for noe har jeg lær gjennom livet: ferie er ikke å ligge og dra seg i senga, så jeg må benytte muligheten til morraduppen.

 


torsdag 3. april 2014

Sjeldenheter i livet er sjeldne


Sjeldenheter i livet er sjeldne.

En av disse er å stå opp, ta på seg bukse og skjorte over pysjen og så gå til en god frokost ca kl 07.00. Deretter blogge, og etter det igjen en blund. Sjeldenheter i livet er sjeldne.

Det gikk kjapt å vippe fra Borkskogen og til Philadelphia. Lille Emma Margret svippet oss til Evenes flyplass og gjennom kontrollen. SAS svippet oss til Oslo, og en taxi svippet oss tur retur Smart Brain i Sagveien – dere vet det området Oscar Braathen skrev om. Hønse-Lovisas hus står der ennå, selv om det er tvil om Oskar Braathens Hønse-Lovisa var en reell person. Huset man tilegner henne å ha bodd i er reelt nok der Akerselva kaster seg i et langt fossefall på tur til Oslofjorden. Antar alle disse fossene ga grunnlag for kraften man trengte til den tids industri. Spinneri og kanskje veveri. I alle fall beinjobbet de fabrikkjentene Oskar Braathen beskriver her, og Hønse-Lovisa var den som tok seg av deres barn i en tid da NAV ikke gjorde det. Der fabrikkjentene beinjobbet i sin tid, fintrør i dag mange navere.

 

SAS svippet oss så over Atlanteren, og Hertz-bilen med Per Skåden ved rattet svippet oss til Philadelphia. Og her er vi. Enda i delvis stor ro. I går hadde vi avtale med øyelege som har spesialisert seg på å sjekke øynene på oss hjerneskadde. Det kan i blant være en prøvelse vil jeg tro om jeg vurdere ut fra meg sjøl. Jeg er ikke alltid så enkel i slike stoler, selv om jeg egentlig vil være den enkleste i verden. Jeg startet konsultasjonen med å rive vekk lappen over det ene øyet pluss bryte meg ned av stolen, men den øyelegen var tydelig vant med den type folk, så jeg endte nå i den stolen og ting gikk greit etter hvert. Etter tannlegen var det tid for mat og selvfølgelig kjørte vi til Chestnut Hill og spiste på patioen på Hotellet. Våre kropper sa langt over midnatt da vi la oss, mens klokka viste sein ettermiddag. For å slutte der jeg begynte: sjeldenheter er sjeldne i livet – og en av dem er at jeg nå skal range av meg skjorta og buksa og stupe i seng for en hønseblund. Det heter høns på nordnorsk, følgelig må det være en hønseblund.

 

domantrener

PS: Etter hønseblunden skal vi svippe over til Family Hope og hente utstyr til testing av miljøgifter i min usle kropp pluss stikke innom homeopatisk apotek og begynne å handle inn smuglervarer. Vi skal som vanlig smugle en del med oss heim.