Da er det nok det siste notatet i min 7. sans fra denne
runden i USA. Søndag kveld – alt delvis
pakket - og i morgen formiddag kjører vi til New York. Ergo blir det ingen tid
til notater før vi er i Borkskogen, for kjenner jeg reisefølget rett, kobler de
ikke på noen maskin på Newark om så flyplassen flommer over av tilgjengelige
nettverk. Og ditto når vi er tilbake i skogen har de så mye å gjøre at de neppe
avser tid hver dag til mine korte notater i min imaginære 7. sans. Der ser man
hvordan jeg har det. Dessuten, når vi kommer heim er Sigbjørn kommet og da skal
vi høre hva han har gjort siden sist. Ny
bok har han også – så fersk at den ennå lukter bly. Og jeg skal fortelle fra
USA, litt sterkt overdrevet, for å matche hans eventuelle krumspring. Så enhver
skjønner at den imaginære 7. sansen ikke blir åpnet de første dagene. Mamma er
dessuten akters i den boka hun leser to sider av hver morgen. Hun fikk den i julegave
av Vigdis, og det skal leses hver dag, sier Vigdis.
Pappa sa akkurat nå at mamma ikke hadde klipt ham skikkelig
kort før vi dro til USA. Nå er det jo ikke så mye klippe der, men tydeligvis
nok igjen. Mamma repliserte at hun var kommet ut av det med klipping etter at
Anka presset seg inn som familiens frisør og presset mamma over i en posisjon
som den som bare voktet over at jeg ikke ble for kortklipt.
Sånn går nu dagan, og fy fasan som de har gått her i De
forente stater. Føles som om vi nettopp er kommet hit til Hyatt, men så har vi ikke
råtnet på brakka her, så det er kanskje derfor tida har flydd så fort. Vi er
stort sett bare her noen timer om morgenen og litt om kvelden før vi stuper i
seng. Steikepanna er ubrukt, så enhver skjønner at vi har levd et luksusliv der
matlaging ikke har vært inkludert. Det har holdt med Hyatts frokost og kveldsmat.
Ellers har vi spist rundt om i verden. Det er helt supert, særlig for oss som
lever som rever som gnager bein når vi er heime.
I går dro vi igjen til Domaninsttuttet fordi vi hadde hørt
at Rumiko skulle være der fra 9.30. De hadde storopprydding i anlegget den
dagen. Vi satte oss på benken utafor klinikken for å vente på henne.
Domaninstituttet har et imponerende anlegg med mange bygninger spredd over et
stort uteområde med blant annet nåletrær. Tenk at jeg i de år jeg var bruker av
Instituttets tjenester ikke hadde lagt merke til alle de fuglelydene som var
der. Blant annet mente jeg å høre storfugl, men sikker er jeg ikke, og jeg vet
ikke om den fins her. Heldigvis har jeg en megaflott fuglelydbok jeg har fått i
gave, så når vi er tilbake i den skogen dere vet, skal jeg prøve å høre om jeg
finner de fuglene.
Rumiko visste ikke at vi satt og ventet på henne. Hun var
den samme gamle. Kom ut og omfavnet oss og strålte. Vi hadde en lang prat der
på benken. Hun ville høre om alt som hadde skjedd siden sist, og jeg fortalte
om FHC, ABR, nevrofeedback, tomatis og elektrodress - at dette nå var mitt
daglige liv. Det kom fra hjertet da hun sa at hun var glad for at jeg hadde det
som for meg var gode måter å jobbe på. Hun spurte om jeg hadde gitt ut noen
bøker siden sist. Vi hadde med de fire siste, og de ville hun gjerne ha.
Dere vet, det er dette med første gang. En eller annen
ordfør mann har sagt at første gang giver mang en småting rang. Nå er dette
ikke noen småting, men det er min første gang. Rumiko var min første
lærer/advocate fra 2005. Hun var dyktig, klok og tøff – akkurat passe tøff - og
vi ble alle glade i henne. Derfor var det så godt å treffe henne igjen.
Egentlig dro vi først på Domaninstituttet for å spørre hvor
Glenn Doman var begravd og om vi kunne legge blomster på grava hans. Douglas Doman
fortalte at han etter eget ønske ikke ville ha en grav. Han er kremert og aska
spredd.
Rumio ba oss gå innom de andre bygga der den øvrige staben
befant seg her og der og hilse på, for hun var sikker på at de gjerne ville
treffe oss.
Det var vemodig å si adjø, for jeg tror ikke vi flere ganger
drar innom der siden noen av oss tre har slått skohælen i bordet og sagt at det
bare er en ting som vil kunne få dem til å krysse Atlanteren igjen, og det er
dersom lille Vege, Anja, kan bli med i november. Hun har hatt lyst, men ikke
mulighet før. Har hun mulighet i november, drar vi til USA, for vi vil gjerne
at Anja skal få oppleve dette. Så dermed tror jeg at jeg ikke vil treffe Rumiko
igjen mer, men i hjertet mitt har hun plassen til den som var hovedpersonen i
den u-svingen livet mitt tok i 2005. Hun var min lærer i første klasse, om jeg
kan si det slik, min inspirasjon og min kilde til kunnskap om hjerneutvikling.
Og apropos kilder, så drøfter man uhemmet hvorvidt Victoriasjøen
er Nilens kilde eller om den startet et eller annet sted i Rwanda. Dem om det. En
Richard Burton og en Speke har til nå æren av å ha oppdaget Nilens kilde, og
den så omtalte og berømte Livingstone for å ha oppdaget Victoriafallene. Jeg er
helt forbløffet og nesten målløs over at de menneskene som bodde der, ikke
visste om hverken Victoriafallene eller Victoriasjøen. Måte på uvitenhet! At
det måtte komme noen bleikinger fra et annet land og peike på fossen og
innsjøen for dem. Og innsjøen er jo ikke noen dam, så den skulle være grei å få
øye på, men det hadde de altså ikke gjort.
Jeg har for en del år siden også oppdaget en kilde. Da
forutsetter jeg at det slik at noen må komme utenfra og peike på den. Saken er
at gjennom Jesenitce i Slovenia renner elva Sava. Og den suser sakte like forbi
Anjas hus før den etter hvert menger seg med Donau og renner ut i Svartehavet.
Savas kilde er ikke så langt fra Jesenitce, og jeg har vært der sammen med Anja
og faren hennes og pekt på den og sagt at dette er Savas kilde.
Alt dette gjør meg litt bekymret, for jeg er usikker på om
noen har pekt på bakken bak huset vårt og sagt at det er «Bakti». Hvis ikke,
hvor bor vi da? Jeg må anmode dere om å fluksens komme til oss og oppdage
stedet der vi bor. Og kanskje kan dere gi det et nytt navn, da etter dere sjøl
eller etter for eksempel kongen i landet deres. Kanskje vil jeg da bo i
Haraldia eller noe slikt.
Da vi forlot Domainstituttet dro vi for å søke opp nye
kilder. Vi har jo om att og om att krysset elva Delaware mens de automatiske bompenge-øynene
har registrert det og trukket bompenger av oss – vel, av Hertz egentlig, men
Hertz vet hvor kilden til betaling er. Derfor tenkte vi skulle finne Delaware
elvas kilde, så vi la i veg nordøstover da det er sannsynlig at den startet
ganske høyt oppe et sted. Vi fulgte elva – vel, egentlig fulgte vi veien som
delvis fulgte elva i retning Easton. Det tok oss et par timer, og det fikk
holde. Det må da være grenser for hvor langt man skal mase etter den kilden. Da
vi krysset brua over Delaware ved Easton, pekte jeg ned i elva og sa at her er
kilden til Delaware. Easton var en vakker by på skråningen ovenfor Delawares
nye kilde. Det pussige er at jeg aldri før har hørt pappa klage over maten. Men
den maten vi spiste der ved Delawares kilde murret han over og kalte uspiselig.
I Planterhaugen er det en slette som heter Matjammer fordi an av de som var med
på å opparbeide den, ikke var fornøyd med maten (han syntes egget han fikk var
for lite sammenlignet med andres). Jeg skal vurdere om Easton må få et annet
navn.
I dag har vi bare
surret litt her og der. Vært inn om Starbucks og selvsagt på Chestnut Hill en
tur. Jeg skulle kjøpe med meg fire flasker av Green Souls fantastiske
sjøllagede spinatjuice og ta med heim. Da vi kom inn der, var de fri for den
juicen. Hun bak disken sa før vi hadde spurt at de var fri, at de visste hva
jeg likte, og hvis vi ventet, ville de lage opp fire flasker av det. Ikke verst.
Så vi satte oss ute i det moderne og trivelige bålanlegget like utenfor og
ventet mens juicen ble ferdig. Der satt noen andre da vi kom, og hyggelig som
amerikanere, er ble det en trivelig stund pluss en ny facebookvenn.
Nå murres det så høgt at det må kalles knurring at det
straks er natt og at vi må komme oss i seng. Skoen ble mentalt slått i bordet. Jeg
får gi meg for nå. Så høres vi kanskje senere når det høver.
domantrener