When in Rome, do as the Romans do.
Så også vi.
Noe har vi lært her. Vanligvis når vi bor et sted etablerer vi oss en lokal pub
som vi stikker innom ender nu og da. Da vi bodde på Chestnut Hill, hadde vi den
lokale puben like om hjørnet. Her er ingen pub i nærheten, så vi har tatt
nærmeste Starbucks som pub og stikker innom der iblant for kaffe, te og juice.
Der har jeg sett to typer gjester. Den ene sorten kommer innom for en coffee to
go. Den andre sorten sitter der i timesvis – i alle fall det jeg har observert.
Tar en kaffe, leser, surfer på medbrakt PC eller sitter i grupper med sine
studieoppgaver. Så tilbake til begynnelsen. Noe har vi lært der. Derfor sitter
vi på Hyatts rolige frokostrestaurant og blogger etter en bedre frokost. Her
har vi en yndlingsplass som ikke var ledig i morges, men heldigvis var plass B
ledig, og hit tydde vi, i dag som i går kveld.
Dessverre er
det flere som har yndlingsplass, for i dag som i går sitter en gruppe rimelig i
nærheten. De hilser høflig god morgen på engelsk men er tyskere og ser like
ariske ut som Hitler. En annen likhet med ovennevnte storhet er at i alle fall to
av dem uttaler seg bastant og bombastisk. De sitter så langt unna at jeg trygt
kan observere dem selv om jeg jo er i den situasjon at jeg kan observere uten
at objektet vet det blir observert. Nå viste øyelegens sjekk at samsynet er
blitt bedre og at jeg fokuserer bedre enn for et år siden, så i blant kan objektet
muligens se seg iakttatt. Vi har sjekket at vi er i denne lukrative situasjonen
at vi forstår dem men ikke de oss. De sitter egentlig utenfor normal hørevidde.
Normal for folk flest. Men dette er jo tyskere, og i tillegg lever de
tydeligvis etter Bibelen om at kvinner skal tie i forsamlinga. For mens jeg
hører mennenes stemmer er kvinnene på nivået nikk og bekreft.
Nå er jeg jo
en høflig, veloppdratt og dannet mann så jeg prøver meg ikke på en frisk Heil
når de kommer og morgenfriskt hilser rundt om som om de var et jovialt
kongefølge som understreker sin suverenitet ved jovialitet.
Dagene går,
men til nå har vi bevilget oss en dupp etter frokost og kjenner den begynner å
melde seg nå. I går var vi først på Family Hope for å hente utstyr for å teste
miljøgifter i min usle kropp. De var ikke i generell drift denne uka, drev og
gjorde om på lokalene siden de hadde fått to nye ansatte. Derfra dro vi for å
begynne innsamling av smuglervarer. En gang hørte jeg om at man før i
Gressmyrskogen samlet opp sendinger når man nå først skulle til sentrum. Da
kjøpte man også det naboen trengte akkurat da. Slik også med oss i enkelte
henseender. Vi hadde med oss sendinger for to personer pluss det vi sjøl skulle
ha i spesial-homeopati-apoteket her. Det tror jeg må ha vært dagens tre største
ordrer for dem. Vi leverte bestillinga og dro og spiste lunch på
bedriftskantina deres mens de ordnet den. Og da vi først kom tilbake sto tre esker
på disken klar for bæring ut i bilen. Det gikk kjapt, for en ansatt bar dem ut
mens den andre holdt opp døra (jeg går som jeg går, og mamma med
hoftebetennelsen bruker kjepp (les: stav- men hun insisterer på at det er en
kjepp) og bukket oss ut.
Da er første
del av smuglergodset i hus. Heldigvis har vi som eurobonus sølvmedlemmer rett
til en ekstra bagasje hver så vi skal nok få ting med oss heim om ikke noen av
dere tipser tollmyndighetene.
Etter hvert
var det blitt ettermiddag etter det klokka viste, men natt etter det kroppen
min sa. Så i stedet for å dra på Hyatt der senga ville suge, dro vi Starbucks
og tok den vanlige kaffe, te, juice mens vi betraktet livet der. På den tida
senga gjerne kunne suge, dro vi til Hyatt, - og nå suger senga igjen og jeg
skal duppe litt, for noe har jeg lær gjennom livet: ferie er ikke å ligge og
dra seg i senga, så jeg må benytte muligheten til morraduppen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar