Som nevnt gikk det som Mattew Newell forutsa. Energien kom
tilbake, og fredag dro vi til det homeopatiske apoteket for å kjøpe de
homøopatiske remediene dr. Bernardo hadde foreskrevet meg, pluss selvsagt kjøpe
inn annet som for eksempel masse arnikasalve i store bokser - som om det ikke
finnes andre steder, og man bunkret som om Borkskogen skulle komme i en
isolasjon. At det er halve prisen av norsk pris er nå en annen sak.
En annen sak er det også at jeg bunkret 20 tuber traumeel.
Men jeg er økonomisk anlagt og gjorde det for den halve prisens skyld. Ok. Ok så
er kanskje de andre to også økonomisk anlagte. På facebook kan man se at
fotografen har begynt å komme ut av transen etter clearinga, for hun tok bilder
på dette apoteket.
Da vi dro heimefra mente vi å legge blomster på Glenn Domans
grav. Han døde i fjor høst, og vi pleier tenke at han er hjerneskaddes Nelson
Mandela. Eter ham har det kommet flere, men han gikk først og laget farbar vei.
Følgelig dro vi fredag fra apoteket til Domaninstituttet for å spørre hvor han
var gravlagt og om vi kunne få legge blomster på grava hans. Vi traff først
Douglas Doman, og han kunne fortelle at hans far etter eget ønske var kremert
og aska spredd. Han ville ikke ha noen grav. Douglas fortalte at Rumiko
muligens ikke hadde forlatt ennå og ba oss gå ned på klinikken og se etter
henne.
Her må jeg lage en innskytelse. Som alle vet er det noe
spesielt med første gang og første person. Læreren i første klasse for
eksempel, får ofte en spesiell plass. Så også med Rumiko. Hun var den første
for meg da vi begynte med intensiv hjernetrening. Hun ble min advokat i fire år
og vil alltid ha den plassen i mitt hjerte.
På klinikken viste det seg at Rumiko hadde dratt, men ville
være tilbake ca. 9.30 neste dag. Vi traff Susan Aisen som ba oss så hjertelig
om å gå opp på matsalen og spise middag.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar