Notat i min 7. sans:
I går ettermiddag kjørte vi til Summit og tok inn på gode,
gamle Murrey Hill, siden vi hadde en avtale med den megaberømte dr. Nuzzo
tidlig om morgenen. Turen dit gikk uten viderverdigheter og ville i en vanlig
7. sans hatt en linje: Kjørte til Summit.
Nest innføring i 7. sansen ville krevd noen flere linjer.
Evalueringa med dr. Nuzzo – han som opererte meg i oktober – hadde jeg grudd
meg enormt til. Det er litt nifst og ubehagelig med disse testene og
evalueringene. Man føler seg bra og fit for fight som det er, men så er det jo
evalueringa da, sier den bra og fit for fight? Ja, den sa bra og fit for fight,
og jeg kjente skuldrene sige ned fra ørene og på plass. Dr. Nuzzo hadde i
tillegg utrolig god tid så det ble tid til litt utenomprat, for eksempel så han
mammas veske og sa at kona hans var Apache-indianer. Da vi var her i oktober,
tok Emma Margret samtalen opp på mobilen, og det var bra, for i alle fall jeg
syntes han var vanskelig å forstå. Men kanskje hadde vi denne gang stilt inn på
rette frekvenser – nå kjente vi jo dem- og merkelig nok, eller naturlig nok,
gikk det greit. Jeg antar det er universalt at om man tuner inn på en annens
frekvens i alle forhold i livet, er det lettere å høres og omgås.
Med skuldrene der jeg antar skuldre skal være hamlet vi oss
ut av parkeringshuset til Overlook Medical Centre og programmerte vår
sjarmerende miss GPS til å lose oss heim. Hun var allerede i bilen da vi kom på
Newark, så vi bruker henne og lar vår egen frøken GPS få litt fri. Hun er
dessuten riset bak speilet til miss GPS. «Oppfører du deg ikke ordentlig,
kommer frøken GPS selv inn og overtar». Så langt har det fungert. Og hvis det
er noe miss GPS som i denne situasjonen er for
USA, ikke vil, er det nettopp dette. Høre på hva lille Norge mener? Bøye
seg for lille Norge? Nix. Ikke når man har en tradisjon på ulovlige avlyttinger,
spionfly etc. Men dum er hun ikke. Hun vet at vi bare kan dra ut kontakten og
plugge inn lille norske frøken GPS. For å vise sin velvilje, plinger hun et
kort oppmuntrende pling for å signalisere at alt er rett.
Som sagt, pappa programmerte henne til en av våre previous
locations - Hyatt, og vi la ut i verden. Rimelig fort begynte pappa å mumle om
at vi kjørte feil vei, og han ville koble inn sin personlige GPS, den han har i
hodet, og det må jeg si er en GPS som har imponert mamma og meg mer enn en
gang. Der vi ser veier, filer, highways, avkjøringer – you name it, ser han
mønster. Men han endte nå med å la miss GPS styre ruta, og det gjorde hun
jammen. Hun sendte oss til Newark mens pappa bak rattet mumlet mer og mer
irritert. I Newark snudde hun kursen og sendte oss mot Philadelphia. Stort skal
det være med disse amerikanerne selv når de skal foreta en snu. En nordnorsk
søring, pappa, hadde snudd oss for lenge siden.
Fra Newark plystret vi lystelig i retning Philly til det
plutselig ble bråstopp på den den trefeltsdelen vi befant oss i mens de på
trefeltsdelen ved siden av, adskilt med lavt gjerde, plystret lystelig forbi.
Først trodde vi var en lite stopp. Etter 15 minutter lurte vi på hva det var
for slags stopp, og pappa som kan kunsten å sove her og der, tok seg en dupp,
en god hønseblund, mens mamma og jeg holdt en slags vakt klar til å vekke ham
om det nå skulle komme noe som lignet bevegelse i korken. Selvsagt lurte vi på
årsaken, og siden det var en svak venstresving kunne vi se at korken var lang –
alt dette mens de tre filene til venstre for oss plystret forbi. Men er man
stuck i livet og ser andre rase i vei, skal man utnytte akkurat det; at man er
stuck. Min gamle gudmor pleide si at man skulle leve sitt eget liv og ikke
skule til andres sådanne. Altså gjorde vi det, nøt stucken. Pappa tok sin
blund, vi leste medbrakt avis og så at Obama også var stuck i enkelte
innenrikssaker. Jeg håper han også har en klok gudmor.
Da vi dro fra Summit hadde vi bestemt oss til å ta en
picknic før Philly, og ikke skal det store fantasien til for å skjønne at vi
etablerte denne picknicen der på highway’en mens vi likevel ventet. Straks vi
var ferdig med den, løsnet korka og vi beveget oss sakte ca hundre meter fram
før en bomstopp. Men vi var gode og mette og hadde intet som hastet annet enn
senga på Hyatt, så vi sto der vi sto i god ro – noe annet var for øvrig umulig.
Et kvarter senere begynte vi å sige forover i gangfart, og nå kommer det
pussige: vi seig mot en såkalt «shoulder» der du kan gjennom en åpning snike
deg over i annen highway – dvs over i de filene som suste fort. Pappa bak
rattet vurderte om han skulle snike oss over, men endte med å bli der vi var.
Bilen bak oss snek seg over - og stakkars han! Det som nå skjedde var at de tre
filene på venstre side gikk inn i en total kork mens vi suste på, så den stakkars
jævelen sto antagelig en ny time i en kork, for mens vi plystret forover var
disse filene tomme. Jeg har en følelse av at det svever en moral angående
dette, men klarer ikke helt gripe den. En
blinkende elektronisk tavle forklarte årsaken til at man holdt an trafikken
feltvis. Jeg skjønte ikke bæra, men så
trenger man ikke forstå alt. Noe må man akseptere uten å forstå. Religion er et
godt eksempel på det. Mirakler likeså. Men her må jeg passe meg så jeg ikke
roter meg bort.
Noe vi trodde miss GPS gjorde. Vi nærmet oss Philly, og miss
GPS sendte oss oppover Bethlehem pike. Det forundret oss, men siden hun hadde
sendt oss helt til Newark for å snu, antok vi at dette var en annen av de
amerikanske særegenhetene. For så vidt hyggelig å kjøre oppover Bethlehem pike
som var en gammel kjenning fra da vi bodde på Silverstone hos Julanta og hadde
Domaninstituttet på den andre siden av gata.
Senere skjønte vi at det ikke var miss GPS, men mr. Skåden,
som i previous locations hadde trykt på Chestnut Hill i stedet for Hyatt. Altså endte vi igjen på Chestnut Hill, spiste
på Green Soul, Den grønne sjel, og jeg bunkret seks flasker nydelig grønn
spinatjuice. Den som tror spinatjuice er blæ, har ikke smakt den på Den grønne
sjel.
Oppjuicet og oppløftet headet vi mot Hyatt, stoppet ved en
minibank og lettet kontoene våre for en del hundrede dollar. For i morgen skal
vi alle tre ha en privat runde cranio sacral.
Og nå sover jeg nesten, og sier som en viss kjent
personlighet i kirkehistorien: «kan ikke
annet», og sier god natt.
domantrener
Det der med kirkehistorien var ikke godt belagt, men jeg er
trett og regner med at dere forstår hva jeg mener. Hvis ikke, får skolens
opplæring ta skylda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar