torsdag 31. mars 2011

Fandens løpegutt / Fandens handtlanger


Fanden var generelt i godlune. Han hadde et jevnt og godt humør. Meget sjeldent lot han livets viderverdigheter uroe hans stabilitet. Men denne dagen kjente han en svak og udefinerbar uro han ikke kunne lokalisere årsaken til. Fanden var vant til at udefinerbare urofølelser hadde en reell årsak og at han da måtte finne denne årsaken. Han hadde utviklet en del teknikker hva angikk nettopp dette, og han satte dem i verk nå. Steg for steg sjekket han ut de ulike områder og avskrev dem etter hvert som de var sjekket ut. Til slutt stod bare ett område av hans virksomheter igjen, Fandens idrettsanlegg.



Fanden iførte seg treningsklær og begynte å frekventere idrettsanlegg. Fanden pleide alltid sjøl å sjekke ut hva som uroet ham når han fikk disse vage og udefinerbare følelsene av at noe var galt. Nå gjenstod kun idrettsanlegget.



Idrettsanlegget var egentlig ganske komplekst og hadde flere arenaer rundt om i Fandens rike. Fanden visste han ville trenge litt tid til dette, men siden urofølelsen ikke vokste, anså han at han hadde tid til å gjøre alt sjøl. Fanden hadde et research-team han pleide bruke til ulike oppdrag, men han satte dem ugjerne inn i denne typen research. Da måtte hans uro være atskillig større enn den var nå.



Han friskmeldte anlegg etter anlegg. Til slutt gjenstod et lite anlegg ved grensen til et av de utenforliggende riker. Fanden igangsatte et stort prosjekt i området, noe som gav ham legitim anledning til å oppholde seg ofte i området og samtidig trene og være tilstede ved idrettsarrangement.



Fandens uro vokste, ikke av den vage truende følelsen av at noe var galt, men av at han ikke kunne lokalisere årsaken til den. Han var på rett sted, han visste det var knyttet til idrettsanlegg, men han hadde etter flere måneders spaning ikke kommet lenger enn han var da han begynte å røykje etter dette anlegget nær grensen til et av de utenforliggende riker. Han hadde brukt samme metode på dette anlegget som han generelt brukte. Han tok sektor for sektor og friskmeldte dem etter hvert, men fant ingen ting selv om hele anlegget etter hvert var friskmeldt og Fanden slik skulle kunne ha avsluttet arbeidet. Men uroen satt i ham, og han visste han hadde oversett noe i en av sektorene han hadde friskmeldt.



Nå gjorde Fanden noe han aldri før hadde gjort i slike situasjoner som krevde en slik fingertuppfølelse at han hadde vegret seg for å sette selv research-teamet hans på slike saker. Han ansatte en unggutt han hadde lagt merke til ofte frekventerte anleggene, særlig var han en lovende løper, en langdistanseløper uten at han syntes å ha ambisjoner for annet enn å løpe. Denne unggutten be Fandens medhjelper. Fanden satte ham inn i deler av situasjonen, at han følte noe var som det ikke burde på idrettsanleggene her i området, men at han ikke visste hva. Han bad løpegutten holde ører og øyne åpne. Fandens intuisjon for gode medhjelpere var generelt meget god. Han hadde aldri før tatt feil i sine vurderinger. Så også nå. Løpegutten var et godt valg. I løpet av kort tid hadde han klart et forslag på hva Fanden burde sjekke. Han hadde også et forslag på hva som burde gjøres i sakens anledning.



Fanden fulgte løpeguttens forslag til hvordan å behandle saken. Ikke fordi han ikke sjøl – nå han visste hva det var – hadde handlingskompetanse og handlingsverktøy, men fordi han var nysgjerrig på om løpeguttens forslag tilløsning ville gi ønskede resultater. Hvis de ikke gjorde det, kunne han saktens etterpå bruke egne teknikker. Til fandens forbauselse og glede fungerte løpeguttens forslag utmerket.



Fanden ønsket å ha klare linjer i forhold til sine ansatte. Han hadde allerede konsulenter og researchere. Det trengte han ikke. Disse fungerte til hans fulle tilfredshet. Han visste at løpegutten va dyktig og hadde et godt instinkt for å se bak saker, og han ønsket å knytte ham til seg i et arbeidsforhold. Etter nøye avveing opprettet han stillingen handtlanger, Fandens handtlanger, og tilsatte løpegutten i den stillinga.


Det skulle senere komme situasjoner der Fanden virkelig så nytten av stillinga Fandens handtlanger.

mandag 28. mars 2011

Om att og om att

Vi er tilbake fra ABR med nytt program. Det vil si for meg er det ikke mye nytt. Jeg ligger lett henslengt og sover mens det programmet går. Det er de som gjør ABR som merker det nye.



Mens vi var på ABR i Oslo, møtte vi mange hjernetrenerfamilier og samtaler gikk stort sett på erfaringer og utveksling av erfaringer. En fortalte at når familien fikk brev fra en viss etat reiv han det straks opp for å bli ferdig med det, mens han lurte på hva i all verden slags faenskap denne etaten nå pønsket på. Vi har det nesten slik vi også med enkelte avsendere. Da blir brevet satt i hylla mens man samlet mot til å åpne det. Like før vi reiste til Paris fikk vi et slikt brev fra Helse- og sosialdepartementet til meg høyst personlig. Pappa insisterte på å sette det i hylla til avventing på åpning og vurderte at det kunne stå til vi var tilbake fra Paris så det ikke ødela Paris-oppholdet. Jeg er av en annen formening i slike saker. Jeg mener det uåpnede brevet inneholder mest sprengstoff, så før vi dro til Paris insisterte jeg på åpning. Det var tross alt mitt brev. Forestill dere ansiktsuttrykkene da det hyggelige brevet ble åpnet. Departementet takket for Gi meg fem ord- boka jeg hadde sendt dem siden de var på lista over institusjoner jeg gjerne ville takke. Jeg har - i motsetning til den satte brevet i hylla - ikke glemt at det var departementet som påla Helse Nord å samarbeide med Skånland kommune.



Dette siste halvåret har vært en underlig periode. Vi har som Viola ganske riktig sa stadig landet på Evenes. Først tok vi ferie i USA i oktober i to uker siden det var siste gangen vi var der. To uker etter at vi kom heim derfra dro vi til Oslo på ABR evaluering og nytt program. Så hadde Family Hope lagt tomatis som et program, og næreste sted for oss er Trondheim. Følgelig dro vi i slutten av januar dit på første tomatisrunde, kom heim, dro til Tromsø i møte med den norske ambassaden i Paris, kom heim, dro til Ulsteinvik, kom heim, dro til Trondheim på andre tomatisrunde, kom heim, dro til Paris, kom heim, dro på ABR trening i Oslo, kom heim og drar om en uke på tredje tomatisrunde. Du har rett. Viola, men ikke si det til mamma for om det nå skulle komme noen spennende tilbud trenger hun ikke flere grunner til å si nei annet enn det hun har sagt: hun reiser på trening, ikke på annet på en stund. Egentlig frykter jeg det ikke. Den politiske hukommelsen er kort. Likeså den politiske trusselen. Den holder vanligvis ikke. Hvem husker ikke alle truslene om hvor ille det ville bli for Norge om man ikke gikk inn i EU. Og se bare nå! Land i EU sukker oppgitt. Nei, jeg tar den der trusselen med stor ro og skal nok vite å finne veier å sno meg rundt på. Den lille mann har bare kløkt å lite på. I noen sammenhenger er ikke det så reint lite heller. Derfor: Vent å se.



Da sier jeg bare hei sitten.



domantrener

mandag 21. mars 2011

Paris

21.03.11

Paris var virkelig en messe verd, men til motsetning til Henrik den 4. som konverterte til katolisismen for å bli konge av Frankrike og som følgelig visste hva messa var verd, så kan ikke jeg gi så konkrete eksempler som en konvertering. Jeg konverterte ikke selv om Paris for meg var en messe verd. Jeg trives som statskirkeprotestant.

Kanskje var det heller foreldrene mine, særlig min mor, som burde si det. De, og særlig hun, var meget nølende til å dra på den europeiske litteraturmessa “Salon du livres”. Så vidt jeg har forstått angrer ingen av dem på at de dro så da var det en messe verd for dem hvis den talemåten betyr å skifte standpunkt og se at det var bra man gjorde det.

Vi ankom Paris onsdag etter å ha kavet oss opp og slitt oss til Evenes for å ta 06.45 flyet til Oslo. Fordelen med morgenflyet er kontinental frokost, og siden vi er en familie der alle ikke tåler en eller annen slags mat – og notabene – det er ikke det samme vi ikke tåler, så spiste vi av hverandres mat det man tålte, men for det meste spiste vi medbrakt. Medbrakt på tur for meg er gjerne banan, avocado og havregrøt. Etter denne turen har jeg det sånn som jeg pleier ha det etter turer der mat skal være glutenfri, kjapp og lage og lett å spise: Jeg vil ikke ha havregrøt, banan og avocado på noen dager framover.

I Paris bodde vi et trivelig lite hotell ganske sentralt. Allerede samme dag begynte ting å skje. Det var samisk poesikveld på kulturhuset i Paris, og her må jeg skyte inn det underlige i at straks vi kom til hotellet traff vi en franskmann som gjenkjente oss fra Markomeannu. Og da vi satte oss i kulturhuset, kom en ung fransk jente som var på Markomeannu for to år siden og hilste. Vi kjente dem begge igjen når vi først fikk a second thought.

Dagen etter avviklet Samisk forfatterlag sitt årsmøte mens jeg sov. Jeg våket ganske lenge kvelden før og er jo vant til å sove tre timer på ABR om formiddagene. Men jeg hadde en seriøs intensjon om å delta overalt. Det gikk ikke da, men jeg strammet meg skikkelig opp og klarte meg til ståkarakter gjennom resten av perioden. Men torsdags formiddag ble det strykekarakter. Om ettermiddagen ble den nordiske avdelinga av “Salon du livres” åpnet av den franske kulturmisteren Frederice Mitterand. I tillegg til å få ansikt på navnet Mitterand fikk jeg også ansikt på en del navn jeg tidligere bare kjente fra mail. Da åpninga var over startet mamma og jeg å gå, og plutselig ble vi sittende fast i en gruppe mennesker som presset voldsomt. Mamma holdt handa mi i et jerngrep og nektet å miste meg inn i den pressende hopen. Senere fikk vi høre at vi var kommet i veien for Mitterand sine livvakter som prøvde å rydde vei for kulturministeren, og da de ikke klarte det prøvde ministeren sjøl å komme forbi oss før han snudde med følget sitt. De andre fra den samiske delegasjonen hadde sett dette og storflirte lenge etter. Sami ahkku ii lea beare sahccalit erit, lo en. Det er ikke bare for kulturministeren å puffe seg vei når ei samekjerring står der. Mamma og jeg var storfornøyd. Vi mistet ikke hverandre selv om det ble puffet og presset.

“Salon du livre” var et gigantisk arrangement med presentasjoner av litteratur og forfatter fra nesten alle land i verden. Hvor man enn snudde seg var det bokutstillinger, stands, scener, etc. Det var nok derfor mamma ikke slapp grepet i meg.

Men en ting er sikkert, selv i den enorme menneskemengden inne i en gigantisk hall – Porte des Versailles – var det ikke vanskelig å se hvem som var samiske representanter, og da den før omtalte franske ministeren Mitterand åpnet avdelinga, var det masse fotografer der, sannsynligvis franske de fleste. Kameraene lynte mot ministeren og gjett hvor ellers? Jo, til den delen av området hvor vi satt og stakk oss ut. 9-10 elegante urfolk i kofter. Da vi reiste til den åpninga dro vi alle med metroen. Det tok ca. en halv time. La oss si det slik: Vi ble lagt merke til. La oss videre si det slik: Jeg nøt å være en i den flokken som slik ble lagt merke til.

Neste formiddag var fri, og siden pappa hadde lyst til Sacre Ceur dro vi dit. Oppsummert kan jeg si at utsikten var fantastisk og små gatene brulagt. Videre at der ikke manglet tilbud på å bli tegnet og enda videre at folk gikk hyrt som om de var i Harstad på samme årstid med ett unntak, fottøyet.

Om kvelden var vi tilbake igjen på “Salon du livres”. Klokka 8 skulle vi fem som var representerte i antologien og oversatt til fransk, vi skulle presenteres, det skulle leses fra det vi hadde skrevet og vi skulle besvare spørsmål. Ikke for å skryte, men jeg var stolt av oss som satt på scenen der. Det gikk kjempebra.

I kronologien ble det så lørdag, og klokken tolv var vi invitert av den før omtalte kulturminister Mitterand. Vi i denne sammenhengen var nordiske forfattere og det ble en ganske stor flokk. Dette var tydeligvis en stor sak og etter kulturministerens tale ville de ulike lands aviser ha bilder. Så da ble det organisert. Første fotogruppe var kulturministeren og nordiske forfattere. Det tok litt tid å stille opp. Da denne oppstillingen var fotografert begynte en journalist fra VG å ville ha foto av de norske forfatterne og kulturminsteren. Men da hadde folk begynt å bevege seg bort mot den serveringa som var litt lenger unna, så det var faktisk bare Fosnes Hansen og jeg igjen som tronte på hver vårside av Mitterand. Jeg antar VG ikke bruker det bildet. Det ble liksom litt tynt hva norske forfattere angår, og faktisk kunne det ha vært en mindre, for jeg lurte på om jeg i denne sammenhengen var norsk forfatter. Fosnes Hansen avgjorde med bestemt stemme at jeg var norsk, og jeg var ikke sein om å sitte klar til fotografering. I den situasjonen syntes jeg Mitterand var sporty. Han kom og satte seg til fotografering med oss to.

Siste del var en invitasjon til den norske ambassadøren om kvelden. Hit var norske forfattere, samiske forfattere og oversettere til fransk invitert. Det var mitt første og antagelig eneste party i stående med et glass i handa lett henslengt småpratende. Jeg regner meg som å ha gjort selv om mamma, pappa og jeg okkuperte den eneste sofaen i salen og heiv oss ned der, naturlig nok. Vent litt, jeg har vært på noe lignende før. På Chestnut Hill pleide vi i blant å gå på gudstjeneste på den lutherske kirka som var vår nærmeste nabo der. Kirkekaffen der etterpå var stående og småpratende.

Om kvelden dro vi ut og spiste. Vi hadde ikke alltid dratt ut om kveldene, men denne kvelden gjorde vi det. Jeg trives så godt sammen med samisk forfatterlag.

NRK Sapmi hadde noen journalister der, og en interjuvet meg blant annet om hvorfor jeg var i Paris. Jeg prøvde etter beste evne å svare på både det og spørsmålet om hvem det var som skrev, jeg eller de andre to. Jeg antar det er det som kalles kritisk revolver journalistikk i samisk ham. Artig å ha opplevd det også. Jeg svarte som jeg pleier på slike ting at for noen hundre år siden tvilte man på at jorda var rund. I dag tviler noen på facilitering.

Så da var det retur heim og alle dro i meget god tid til Charles de Gaulle. Det var ikke kø, så vi var der i god nok tid til å vente i over en time på at SAS skulle starte innsjekkinga klokken ni. Ca. seks minutter over kom noen saktegående til skranken og begynte å få i gang systemet. Det tok ca ti minutter. Da innsjekkinga endelig begynte, rørte ikke min kø seg. Vi var nummer fem der. De første var to norske jenter som ikke gikk frem til skranken. Til slutt spurte mamma dem om hvorfor de ikke gikk og sjekket inn. Jo, det sto business class på skjermen, og de reiste økonomiklasse. Så følgelig ventet de på at noen skulle komme til den tomme skranken der det sto økonomi. Mamma svarte at det var tull. Hun kjente noen i den andre køen, og de reiste definitivt ikke business class, sa hun. Akkurat da holdt jeg pusten. Jeg var et øyeblikk redd hun skulle si at noen i den andre køen var fattigfinner, men heldigvis sa hun bare at de fikk begynne å røre seg framover noe de da gjorde etter å ha sjekket litt surmulende med skranken. Bak dem var japanere som var meget høflig fornøyd og så vi.

Vi hadde bedt om assistanse til meg der i Paris, og det mente man i skranken ble et problem, for de var så få på, men vi kunne jo få låne en rullestol om vi ventet fem til ti minutter. Noe vi bestemte oss til å gjøre, dvs vente fem til ti minutter og så etterspørre igjen. Tida begynte å renne ut og vi skjønte at det ikke var store armslaget til flyavgang. Etter seks minutter kom en mann med en rullestol, og mamma sa at jeg nå måtte se ut som om jeg ikke klarte annet enn å rave ned i stolen. Jeg svaiet elegant fra side til side og sank ned i stolen mens mamma dro opp den astmasprayen hun har i veska og aldri bruker, og sprayet og pustet. Pappa skjemtes. Fyren skjønte at det var viktig å få oss ut av Frankrike før vi havnet på sykehus, så han jaget oss gjennom alle kontroller fort og fulgte ikke dette med at han bare skulle levere oss enn stol til låns. Vanligvis når vi har assistanse på store flyplasser pleier vi si at vi går om bord i flyet sjøl. Det er ingen problem. Denne gangen torde vi ikke si det, og fyren trillet til flydøra og påså at vi gikk om bord. Jeg mener bestemt at jeg i øyekroken så ham dra opp en astmaspray og tørke seg i ansiktet etterpå.

På flyet fant vi et Aftenposten, og der fant vi forklaringa på det store politioppbudet noen av gruppa hadde opplevd på Champs Ellysee. Frankrikes president Sakrozy hadde invitert statsledere, herunder Stoltenberg, til et møte omkring Libya, og allerede mens dette møtet spiste lunch, var franske fly på tur til Libya. Frankrike tok slik lederskapet i forhold til intervensjon i Libya, og nå kommer det underlige jeg ble sittende på flyet og tenke på mens jeg hørte Brita og Kirste storflire av noe. Siden jeg var i Frankrike da det skjedde og hadde slike positive opplevelser i det landet, identifiserte jeg meg med Sarkozys beslutning og satt og var stolt av den, som om jeg hadde en andel av den. Det er kanskje samme fenomen som når noen få nordmenn vinner på ski og vi sofa-ister sitter og skryter av hvor gode VI er.

Helt til slutt: på Gardermoen ble vi møtt av assistanse. Hun som representerte den og kom inn i flyet og tok mot oss, visste nøyaktig at vi ikke skulle til Evenes før med 20.20 flyet og gikk innom SAS og prøvde å få oss med på et tidligere fly. Det var fullt. Da spurte hun om fikk billigbilletten vår refundert om vi fikk plass nordover med Norwegian. Joda, det fikk vi, men Norwegian hadde bare en plass igjen. Det er verdensmesterskapet i skreifiske som har fylt alle fly sa assistenten beklagende etter at hun hadde losjert oss inn på et rom med sofa der vi omså kunne sove, serverte oss kaffe, juice og frukt og gikk og kjøpte vafler til oss.

Sent om kvelden var vi på Evenes. Bilen var ikke overiset som vi fryktet. Heller ikke var veiene glatte eller slapsete, så vi ankom lille Planterhaug i delvis riktig forfatning.

Jeg sier ikke: Alle enige om at det var en flott tur. Det trengs ikke i denne sammenhengen å sis – og ei heller tror jeg i fortidens skolestiler – men det jeg sier er: Da vi skulle lege oss og jeg var klar til å bare falle ned i senga, tok de andre to fram ABR-maskinen jeg sover med om natta. Tydeligvis var de frie netter over selv om jeg liker å sove med ABR-maskinen. Og mens maskinen putret og trykte, lå jeg og koste meg i søvn.

tirsdag 15. mars 2011

Til Paris

15.03.2011

Da har vi avsluttet dagen her i domantrenerstua i skogen. Den siste tida har det mer vært en base for reisevirksomhet, faktisk fra vi kom heim fra USA i november etter å også ha feriert der. To uker etter det var det ABR i Oslo. I januar dro vi på første runde tomatis-trening og var følgelig en uke i Trondheim. Vel heime dro vi til Tromsø i møte med representanter for franske media og den norske ambassaden i Paris. Det ble to dager borte av det. Så hadde jeg i en rolig periode lovet å holde et foredrag i Ulsteinvik, og ja da, det ble i februar like etter at vi kom fra Tromsø. Etter to rolige uker her heime – vel, rolig og rolig – akkurat så rolig som det blir når administrasjonen blir stresset og synes vi mister mye treningstid med denne reisinga – selv om selv de forstår at tomatis er trening – om enn på en annen måte enn å åle.

Så etter to rolige uker dro vi til Trondheim på andre tomatis-runde – og nå reiser vi i morgen med 6.45-flyet til Oslo og videre til Paris – til det Paris som ligge sør for oss ute i Europa og ikke det Paris som ligger nord for oss i like ovenfor Nipen. Det siste Paris har jeg hørt en del spesielle historier om, og det står på min ønskeliste å komme dit. Jo da, jo da, jeg ligger litt tynt an med min ønskeliste for tida, så jeg order ikke noe som helst. Jeg sier ikke et knyst om plnene mine for

  1. Gdansk og Svein og Basha.
  2. Kroatia og Nearmin og Mirsada
  3. Ingosetia og Eset og Wah

Jo da, det er blitt et nytt nr. 3. Eset reiser heim til Ingosetia og har invitert oss o på besøk. Jeg er ikke tungbedd i så måte, men min administrasjon er litt mer treg hva angår slike ting for tida og har meldt at alle ferieplaner er lagt på is av en for dem meget forståelig grunn. Jeg låner ikke så mye øre til det. Alle vet at is smelter i løpet av våren og sommeren. Bare de staeste snøflekker og breer blir liggende gjennom alle årstider, og jeg tviler på at min administrasjon hører til blant dem.

Den litt travle tida hver gang vi har vært heime er årsaken til at min siste bok ennå ikke har kommet til alle som skal ha den. Her står ennå uekspederte eksemplarer i en eske på et bord. Men i dag når pappa kjører til Evenskjer går rapporten til USA i posten sammen med en video – så da er i alle fall det unna.

Det er nemlig en masse som ikke er unna. Jeg har pakket til Paris det jeg skal ha med meg av klær og bøker, inklusive to kofter. Pappa har også pakket, men vi er begge bekymret over at mamma ikke har pakket annet enn havregryn og har lagt glutenfrie brød klar for å bli tatt med.

Om en liten stund er det sengetid, og vi skal som sagt helst være med 6.45-flyet fra Evenes.

Våer heimreise er søndag. Egentlig kunne vi returnert fra Paris lødag, men da ville vi ikke kommet lenger enn til Oslo den dagen, så i stedet for å sitte i Oslo lørdag ettermiddag, blir vi i Paris. Det skulle være vår – i følge mamma – kosedag uten program. Pappa har bestilt en tur til Montmartre + besøk på et marked. Men så fant vi en mail om at den norske ambassadøren i Paris hadde den glede å invitere til uformelt samvær lørdag ettermiddag. Jeg leste invitasjonslista og måtte flire litt. Personlig er jeg glad for det. Man kan lese om Montmarte, men ikke oppleve et ambassadeselskap. Dessuten lar det seg kanskje gjøre å kombinere ting. Gjett hvem vi skal ha uformelt samvær med?

Mamma og jeg har skrevet og tatt gass, og akkurat nå tok vi dagens siste gass. Da lukker v gassflaska for denne omgangen. Masha har reingjort trykktanken og satt den til lufting. I morgen på denne tida er vi i Paris.

søndag 6. mars 2011

Tomatis opprettet

28.02.2011

Da er det to timers opphold her på Tomatissenteret i Trondheim, og jeg har trumfet meg til en blogg – godt hjulpet av evalueringa her om mer medbestemmelse for meg, dvs, 1/3 bestemmelse. Jeg vet jo mange mener at jeg allerede bestemmer for mye, men det er tullemedbestemmelse som hva jeg skal ha på brødet. Veien er nok lang til reell delmakt, men jeg er i gang, og akkurat nå er den “gangen” at jeg motsetter meg å dra på Jernbanen i kveld og spise kjøttkaker i brun saus – pappas favoritt og dermed også hans forslag. For så vidt også en av mine favoritter, men der jeg før har nikket jada, jada og slengt med – noe skal man da spise, ikke sant? - har jeg nå sagt nei. Jeg drar på en vegetarrestaurant har jeg proklamert med den styrke en ny maktfølelse gir.

Det gjenstår å se om jeg må dra dit alene – noe jeg anser umulig uansett om jeg rent teoretisk vet jeg kan

a) Sjekke hvor det er

b) Bestille en drosje dit

c) Be om meny og bestille

d) Betale og be dem skaffe en ny drosje heim til hotellet

Så enkelt er det, men i min situasjon er det slik at jeg kan kartet utmerket, men utfordringa er når jeg forlater den teoretiske delen av det å spise vegetarmat i kveld.

Jeg anser tomatistrening som utviklende. Gå inn på www.tomatis.no og sjekk. Tomatis er noe for de fleste, akkurat som lege er noe for de fleste.

Det er nydelig vær her, bart de fleste steder selv om her har vært en uke med speilis og byen er fri for strøsand. Akkurat nå kunne jeg ønske meg et skikkelig snøfall med litt regn oppå det. Pappa og jeg har nemlig vinterskotøy. Pappa har til alt overmål noen gyselig svære klamper som ville duge på Nordpolen. Han fikk dem i julegave av Sigbjørn, Emma Margret og meg for noen år siden, og etter flere års klamping er de enda gyseligere i akkurat dette føret. Jeg har også vintersko, men de er snertne og min julegave fra mamma i år. Jeg valgte dem sjøl. Jeg var skitlei spesialsko. Nå har jeg snertne vintersko med spesialsåler. Men det er nå vintersko uansett hvor snertne de enn er. Mamma har reist i joggesko, og som vanlig blant ufornuftige lytter hun ikke til fornuftens tale – i dette tilfellet representer ved pappa og meg som mente det ikke var joggeskoføre i Trondheim. Selv våre seriøse argument om den hålka vi så om på nyhetene rikket ikke henne og joggeskoene. Det er derfor jeg sitter her og ønsker meg et vått snøfall. Kanskje det kan slå gnisten av de hersens joggeskoene og den oppblåste svingen de gjør i gatene her.

domantrener

PS: Den som ikke sjøl spør, antar jeg ikke er interessert i hvorvidt jeg spiste vegetarmat eller ikke.

PSS: Ikke det at det er av interesse hva andre spiser.

PSSS: Unntatt om Gaddafi spiste rottegift.

01.03.2011.

Da er andre dag på tomatis gjort – nei, det er den ikke, vi har pause midt på dagen og det er denne pausen nå. Vi har tatt første økt og laget oss mat. Nå er vi klar for neste runde, og samtidig venter vi på tante Millaug og onkel Knut som skal prøve en delvis frivillig lyttetest. Delvis frivillig betyr at det er en gave fra oss, og hvor frivillig er det egentlig, da?

Det går folk ut og inn her hele dagen, et gjennomsnitt av befolkninga, sier mamma, og jeg tror jeg må være enig. Det store flertall, det veldig store flertall, er “vanlige” folk og så er det en bitteliten del av typen meg. Svært liten del. Tomatis er blant annet regresjonsterapi, tror jeg kan kalle det.

Tilbake til gjennomsnittet av befolkninga. Dette senteret dekker Nord-Norge og Midt-Norge og deler av Vest-Norge. En av de som er her nå er fra Fræna. Frenå, sier mamma som ved det er blitt mint på Nordmøre-dialekten. Jeg plukker med meg nye ord og konstellasjoner. Nå har jeg lært ordet skipla / skepla. Akkurat nå lytter jeg til en samtale mellom pappa og en fra en annen landsdel og nyter nye dialektord. I i stedet for æ har jeg hørt før, men jeg nyter forkortningene av pronomenene dette, denne, disse: -ta, -na og -sa hører jeg.

Vi bor på samme sted som sist, samme rom og alt det der. Det er et stort og godt allergirom, og etter at noen av oss sist fikk pustebesvær av sprayvaskemiddelbruk en dag og vi måtte lufte hele kvelden samt at hotellet så hyggelig vasket hele rommet med kokende vann for å fjerne sprayvaskemidlene, har vi det supert denne runden. Det er satt null-sprayvask på vår profil her.

domantrener

03.03.11

Nå er jeg i gang med den siste delen av uke 2 på Tomatis. Om dere synes det blir vel mye av disse behandlingsformene så er jeg enig. Jeg har jo vakuumkoppinga for det gjorde noe helsikes vondt. Hvorfor pines når man i stedet kan sitte og slumre til behagelig musikk i stedet og effekten blir den samme: man får kvittet seg med sine inngrodde frustrasjoner som har satt seg fast på ulike steder av kroppen og lager kvalm.

Nå er vi over halvveis i det intense opplegget til Tomatis. Å ligge på en sofa og la musikken, særlig Mozart, fikse mye av det som er galt. Jeg liker i alle fall en behandlingsform hvor du kan slappe av. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nå sier Vigdis på tomatis at jeg må ha mere åling hjemme, for jeg trenger fysisk aktivitet. Så nå er min gamle mor i gang med å planlegge en opptrapping av det fysiske når vi kommer hjem til fortrengsel av noe av ABR treninga. Ut av Paradiset der hjemme altså, for ABR er et program der man jeg kan ligge og slappe av mens andre utfører øvelsen på meg. Det blir andre boller på meg dersom noe av denne sløvingen blir borte og jeg må åle i stedet. Grøss og gru, men må man så må man.

Jeg skal ikke klage på reisevirksomheten i vinter. Vi er her i Trondheim for andre gang siden jul og har dessuten vært både i Tromsø og Ulsteinvik. Nå bærer det snart til den store bokmessa i Paris, dernest til ABR i Oslo og tilbake hit til Trondheim for en ny uke med en avslappende tomatisbehandling. Om vi får tid til noen opptrapping av ålinga hjemme? Ja, den som lever får se.

Joda, joda, jeg vet at mange har syntes at gjør mye rart, men da sier jeg bare: Alle fyller sine dager og sitt liv. Så også jeg. Og det at jeg kanskje fyller mitt liv på en annen måte enn andre med hjerneskade – det er et valg hva man gjør i livet sitt, mener jeg. Men min type hjerneskade er jo avhengig av at andre er aktive i valget, og der er jeg heldig med administrasjonen. Joda, joda, jeg spøker ofte med den samme administrasjonen, men håper jeg holder meg innafor grensa slik at man skjønner at det er godsinnet spøk som bygger på at jeg er glad i og stolt av administrasjonen min.

domantrener

- Som nå er på Hovin og snart skal spise middag – onkel Knuts heimelagede elgepølser. Middag hos tante Millaug og onkel Knut er ikke en alminnelig sak. Vi tok toget til Støren i formiddag. Det gikk bare et tog og mange busser. Men tog er eksotisk, så det ble tog.

Tomatis igjen

03.03.11

Nå er jeg i gang med den siste delen av uke 2 på Tomatis. Om dere synes det blir vel mye av disse behandlingsformene så er jeg enig. Jeg har jo vakuumkoppinga for det gjorde noe helsikes vondt. Hvorfor pines når man i stedet kan sitte og slumre til behagelig musikk i stedet og effekten blir den samme: man får kvittet seg med sine inngrodde frustrasjoner som har satt seg fast på ulike steder av kroppen og lager kvalm.

Nå er vi over halvveis i det intense opplegget til Tomatis. Å ligge på en sofa og la musikken, særlig Mozart, fikse mye av det som er galt. Jeg liker i alle fall en behandlingsform hvor du kan slappe av. Men hvor lenge var Adam i Paradis? Nå sier Vigdis på tomatis at jeg må ha mere åling hjemme, for jeg trenger fysisk aktivitet. Så nå er min gamle mor i gang med å planlegge en opptrapping av det fysiske når vi kommer hjem til fortrengsel av noe av ABR treninga. Ut av Paradiset der hjemme altså, for ABR er et program der man jeg kan ligge og slappe av mens andre utfører øvelsen på meg. Det blir andre boller på meg dersom noe av denne sløvingen blir borte og jeg må åle i stedet. Grøss og gru, men må man så må man.

Jeg skal ikke klage på reisevirksomheten i vinter. Vi er her i Trondheim for andre gang siden jul og har dessuten vært både i Tromsø og Ulsteinvik. Nå bærer det snart til den store bokmessa i Paris, dernest til ABR i Oslo og tilbake hit til Trondheim for en ny uke med en avslappende tomatisbehandling. Om vi får tid til noen opptrapping av ålinga hjemme? Ja, den som lever får se.

Joda, joda, jeg vet at mange har syntes at gjør mye rart, men da sier jeg bare: Alle fyller sine dager og sitt liv. Så også jeg. Og det at jeg kanskje fyller mitt liv på en annen måte enn andre med hjerneskade – det er et valg hva man gjør i livet sitt, mener jeg. Men min type hjerneskade er jo avhengig av at andre er aktive i valget, og der er jeg heldig med administrasjonen. Joda, joda, jeg spøker ofte med den samme administrasjonen, men håper jeg holder meg innafor grensa slik at man skjønner at det er godsinnet spøk som bygger på at jeg er glad i og stolt av administrasjonen min.

domantrener

- Som nå er på Hovin og snart skal spise middag – onkel Knuts heimelagede elgepølser. Middag hos tante Millaug og onkel Knut er ikke en alminnelig sak. Vi tok toget til Støren i formiddag. Det gikk bare et tog og mange busser. Men tog er eksotisk, så det ble tog.