Vi er tilbake fra ABR med nytt program. Det vil si for meg er det ikke mye nytt. Jeg ligger lett henslengt og sover mens det programmet går. Det er de som gjør ABR som merker det nye.
Mens vi var på ABR i Oslo, møtte vi mange hjernetrenerfamilier og samtaler gikk stort sett på erfaringer og utveksling av erfaringer. En fortalte at når familien fikk brev fra en viss etat reiv han det straks opp for å bli ferdig med det, mens han lurte på hva i all verden slags faenskap denne etaten nå pønsket på. Vi har det nesten slik vi også med enkelte avsendere. Da blir brevet satt i hylla mens man samlet mot til å åpne det. Like før vi reiste til Paris fikk vi et slikt brev fra Helse- og sosialdepartementet til meg høyst personlig. Pappa insisterte på å sette det i hylla til avventing på åpning og vurderte at det kunne stå til vi var tilbake fra Paris så det ikke ødela Paris-oppholdet. Jeg er av en annen formening i slike saker. Jeg mener det uåpnede brevet inneholder mest sprengstoff, så før vi dro til Paris insisterte jeg på åpning. Det var tross alt mitt brev. Forestill dere ansiktsuttrykkene da det hyggelige brevet ble åpnet. Departementet takket for Gi meg fem ord- boka jeg hadde sendt dem siden de var på lista over institusjoner jeg gjerne ville takke. Jeg har - i motsetning til den satte brevet i hylla - ikke glemt at det var departementet som påla Helse Nord å samarbeide med Skånland kommune.
Dette siste halvåret har vært en underlig periode. Vi har som Viola ganske riktig sa stadig landet på Evenes. Først tok vi ferie i USA i oktober i to uker siden det var siste gangen vi var der. To uker etter at vi kom heim derfra dro vi til Oslo på ABR evaluering og nytt program. Så hadde Family Hope lagt tomatis som et program, og næreste sted for oss er Trondheim. Følgelig dro vi i slutten av januar dit på første tomatisrunde, kom heim, dro til Tromsø i møte med den norske ambassaden i Paris, kom heim, dro til Ulsteinvik, kom heim, dro til Trondheim på andre tomatisrunde, kom heim, dro til Paris, kom heim, dro på ABR trening i Oslo, kom heim og drar om en uke på tredje tomatisrunde. Du har rett. Viola, men ikke si det til mamma for om det nå skulle komme noen spennende tilbud trenger hun ikke flere grunner til å si nei annet enn det hun har sagt: hun reiser på trening, ikke på annet på en stund. Egentlig frykter jeg det ikke. Den politiske hukommelsen er kort. Likeså den politiske trusselen. Den holder vanligvis ikke. Hvem husker ikke alle truslene om hvor ille det ville bli for Norge om man ikke gikk inn i EU. Og se bare nå! Land i EU sukker oppgitt. Nei, jeg tar den der trusselen med stor ro og skal nok vite å finne veier å sno meg rundt på. Den lille mann har bare kløkt å lite på. I noen sammenhenger er ikke det så reint lite heller. Derfor: Vent å se.
Da sier jeg bare hei sitten.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar