Fanden var generelt i godlune. Han hadde et jevnt og godt humør. Meget sjeldent lot han livets viderverdigheter uroe hans stabilitet. Men denne dagen kjente han en svak og udefinerbar uro han ikke kunne lokalisere årsaken til. Fanden var vant til at udefinerbare urofølelser hadde en reell årsak og at han da måtte finne denne årsaken. Han hadde utviklet en del teknikker hva angikk nettopp dette, og han satte dem i verk nå. Steg for steg sjekket han ut de ulike områder og avskrev dem etter hvert som de var sjekket ut. Til slutt stod bare ett område av hans virksomheter igjen, Fandens idrettsanlegg.
Fanden iførte seg treningsklær og begynte å frekventere idrettsanlegg. Fanden pleide alltid sjøl å sjekke ut hva som uroet ham når han fikk disse vage og udefinerbare følelsene av at noe var galt. Nå gjenstod kun idrettsanlegget.
Idrettsanlegget var egentlig ganske komplekst og hadde flere arenaer rundt om i Fandens rike. Fanden visste han ville trenge litt tid til dette, men siden urofølelsen ikke vokste, anså han at han hadde tid til å gjøre alt sjøl. Fanden hadde et research-team han pleide bruke til ulike oppdrag, men han satte dem ugjerne inn i denne typen research. Da måtte hans uro være atskillig større enn den var nå.
Han friskmeldte anlegg etter anlegg. Til slutt gjenstod et lite anlegg ved grensen til et av de utenforliggende riker. Fanden igangsatte et stort prosjekt i området, noe som gav ham legitim anledning til å oppholde seg ofte i området og samtidig trene og være tilstede ved idrettsarrangement.
Fandens uro vokste, ikke av den vage truende følelsen av at noe var galt, men av at han ikke kunne lokalisere årsaken til den. Han var på rett sted, han visste det var knyttet til idrettsanlegg, men han hadde etter flere måneders spaning ikke kommet lenger enn han var da han begynte å røykje etter dette anlegget nær grensen til et av de utenforliggende riker. Han hadde brukt samme metode på dette anlegget som han generelt brukte. Han tok sektor for sektor og friskmeldte dem etter hvert, men fant ingen ting selv om hele anlegget etter hvert var friskmeldt og Fanden slik skulle kunne ha avsluttet arbeidet. Men uroen satt i ham, og han visste han hadde oversett noe i en av sektorene han hadde friskmeldt.
Nå gjorde Fanden noe han aldri før hadde gjort i slike situasjoner som krevde en slik fingertuppfølelse at han hadde vegret seg for å sette selv research-teamet hans på slike saker. Han ansatte en unggutt han hadde lagt merke til ofte frekventerte anleggene, særlig var han en lovende løper, en langdistanseløper uten at han syntes å ha ambisjoner for annet enn å løpe. Denne unggutten be Fandens medhjelper. Fanden satte ham inn i deler av situasjonen, at han følte noe var som det ikke burde på idrettsanleggene her i området, men at han ikke visste hva. Han bad løpegutten holde ører og øyne åpne. Fandens intuisjon for gode medhjelpere var generelt meget god. Han hadde aldri før tatt feil i sine vurderinger. Så også nå. Løpegutten var et godt valg. I løpet av kort tid hadde han klart et forslag på hva Fanden burde sjekke. Han hadde også et forslag på hva som burde gjøres i sakens anledning.
Fanden fulgte løpeguttens forslag til hvordan å behandle saken. Ikke fordi han ikke sjøl – nå han visste hva det var – hadde handlingskompetanse og handlingsverktøy, men fordi han var nysgjerrig på om løpeguttens forslag tilløsning ville gi ønskede resultater. Hvis de ikke gjorde det, kunne han saktens etterpå bruke egne teknikker. Til fandens forbauselse og glede fungerte løpeguttens forslag utmerket.
Fanden ønsket å ha klare linjer i forhold til sine ansatte. Han hadde allerede konsulenter og researchere. Det trengte han ikke. Disse fungerte til hans fulle tilfredshet. Han visste at løpegutten va dyktig og hadde et godt instinkt for å se bak saker, og han ønsket å knytte ham til seg i et arbeidsforhold. Etter nøye avveing opprettet han stillingen handtlanger, Fandens handtlanger, og tilsatte løpegutten i den stillinga.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar