Mine gener er uskyldige...

Det vil jeg bare si: Mine gener er uskyldige hva angår den elgeplagen vi har her. Joda, jeg vet at man skal bruke positive ord for å beskrive noe negativt, som en plage. Altså begynner jeg på nytt;  

Mine gener er uskyldige hva angår den utfordringa skogens konge, elgen, er i området her. Sånn, det var bedre. Nå er jo ikke elg elg om man kan si det slik. Våre elger er en slags midt-på-tre-elg. Drar man østover i Russland og nordst i USA, finner man en annen elgtype. Mye større og med kraftigere gevir. Ergo er også den firbeinte vaktstyrken der tøffere enn her.|

Til gjengjeld blir de mindre når vi beveger oss sørover i det landet Harald Hårfagre liksom samlet til ett rike. For det første går det en grense omtrent ved Tronheimsfjorden også hva elg angår. Vår elg er definert som en nordlig genotype. Den er større enn elgen sør for Trondheimsfjorden som er definert sørlig genotype. Dette tror jeg kan skyldes tilpassing til livsvilkår. Altså miljøpåvirkning mer enn arv. Helleristninger fra vel 4000 f.kr. inneholder elg, så man må tro elgene har hatt noen år på å tilpasse seg livsvilkårene. Nå tenker jeg ikke bare på de klimatiske forhold her nord som en faktor på at våre elger er større enn elgene der sør. Jeg tenker på hele pakka – for å si det forenklet: Hele pakka med forskjell på nord og sør hva statlig omsorg angår. Dette på virker oss mennesker. Vi må klare mer sjøl, overleve på tross av en del goder. Ikke skal man undervurdere elgene heller. De føler nok at atmosfæren og tilpasser seg den.

For nesten 2 uker siden gresset fem elger i fred og ro rundt huset her. Tre var bare vel en meter unna stuevinduet. Jeg sov og så det ikke, uten at det betyr det spøtt. Jeg mener: Å se elg, hva er nå det for oss her i bygda? Hadde det vært huggorm eller noe slikt hadde saken vært en annen selv om det nok da også hadde vært greit med vindu mellom oss. Anka betraktet de tre elgene utafor stuevinduet som sløvt iblant betraktet blant annet henne. Hun slo fast at de var snill, snill, snill. Det så hun på øynene deres. Dog når hun går ut for å trekke frisk luft (les: røyke) står hun med den ene handa på dørklinka og den andre brukes til sigaretten mens hun speider etter elg. Visstnok var det samme fenomen med nordlysa før i tida. Hvis man vinket til nordlyset og inviterte dem til å komme og spise melkesuppe, nordlyset elsket melkesuppe, begynte de å svinge og bukte seg nedover. Den modige som hadde invitert dem, sto med den ene handa på dørklinka klar til å flykte inn. Rop på sommern, så kommern. Man skal i følge samisk tradisjon være forsiktig med å drive og invitere overlytt hva som helst å komme. Her har jeg noen nydelige eksempler jeg ikke gidder prøve meg på å gjengi: Sensuren vil uansett stryke dem.

Jeg får derfor heller vende tilbake til dette med at mine gener er uskyldige hva angår dette med elg i området. Min tipp-tipp-tipp-tipp eller noe slikt oldefar eller hans bror var bjørnejeger. Dette i seg sjøl var ikke så uvanlig. Det var en geskjeft blant samer. Jeg skal ikke her prøve å analysere meg fram til årsaken på at samer var bjørnejegere, bare fastslå at slik var det nå en gang. Denne tipp i sjette eller noe slikt hadde fått beskjed om bjørn øverst oppe i Skjomdalen. Han la i vei med bjørnespydet, og riktig, kommet et stykke opp hørte han lyder i et kratt. Han gjorde seg klar med bjørnespydet, og det var jammen bra, for ut av krattet braste han Gammel-Erik sjøl med klauer og horn. Her vet jeg ikke hvordan gubben fikk felt han Gaml-Erik, men jeg antar at han forsvarte seg med bjørnespydet. Der lå altså han Tykje sjøl med klauer og horn oppe i Skjomdalen. Gubben la i veg til sentrum av Skjomen for å fortelle om denne jaktturen. Nå var han visstnok kjent for å utbrodere ting og spissformulere det – en egenskap man finner igjen hos hans etterkommere enda i dag. Følgelig ble han ikke trodd når han fortalte om kampen mot han Tykje og at den selvsamme Tykje nå lå død oppe i Skjomdalen. Men gubben ga seg ikke. Han fortalte og (antar jeg) omformulerte seg for hver gang han fortalte. Men som med andre som spissformulerer, er kjernen alltid sann. Så også med ham. Kjernen var at han hadde felt han Tykje, og det fikk de i Skjomen sentrum til fullt mon høre. Han beskrev også hvor han Tykje lå og oppfordret tvilerne til sjøl og se.

Til slutt var det noen ungdommer som la i veg for å sjekke. Ikke fordi de trodde på historien, men for å stoppe kjeften på den finnkallen. De fant han Tykje på anvist sted, og nå ble det fart i sakene. Man mannet seg til og fikk dratt han ned til sentrum. Der lå han til allmenn beskuelsem, og jeg vil tro det knyttet seg en del følelser til å se styggemannen sjøl i ens midte - om enn død. Også lensmannen kom siden det gikk gjetord om dette. Lensmannen kunne og visste tydeligvis mer enn både fattigfinna og dess like fattige ikke-finna. Han så at dette var en elg – den første elgen i det hele tatt observert i området. Belest som han var på loven visste han også at det var fellingsforbud på elg. Følgelig havnet min tipp…. i fengsel i Trondheim for udåden. Han var der i ett år, og da han kom tilbake hadde han hodet fullt av alt han hadde sett, hørt og erfart i Trondheim, ting de andre ikke hadde, så nå hadde han virkelig mye å fortelle og utbrodere fra sin tid i Roandem, Trondheim, på samisk. I følge min kilde (som ikke er mamma) fikk han etter dette utnavnet Roandde eller Ronte som det ble til. Og gjett om ronte-genene vandrer rundt i området enda.

Min tipp… burde fått en utmerkelse i ettertid i form av for eksempel borgerdådsmedaljen. Tenk på hvilken dåd han utførte og sparte området for elgeplage i generasjoner. Den neste elgen ble observert var på Hinnøya i 1949. Hadde det vært en bjørnejeger med spyd der og da, hadde kanskje ikke vi vært omringet av elg og gått til postkassa med skulende blikk.

domantrener