En uke på Smart Brain

05.09.11

På bussen fra Gardermoen betraktet jeg den trolske regnværsryggen utenfor bussruta, en vegg aetter murens fall-trolsk stemning. Endelig forstod jeg noe jeg har lurt på, og det er hvordan den alternative bevegelsen her sør i landet kunne poppe opp av ingenting.

Selvfølgelig har den ikke poppet opp av ingenting, like lite som kirken og bruken av kirkene har poppet opp av ingenting i østblokk-land etter murens fall. Selvsagt, de har vært der hele tida – men levd under jorda til det igjen ble tillatt. Slik er det med den alternative bevegelsen her sør i Norge også. Den har levd under jorda helt fra den tid Asbjørnsen og Moe puslet rundt og offentliggjorde den. Så kom vitenskapen og narre-gjorde alt de ikke kunne bevise. (de har faktisk ennå i dag ikke bevist at de er noe annet enn det navnet sier; viten i skap, innelukket og innestengt. Det er ikke engang vinduer i et skap. Det er meget begrenset det som er der inne og akseptert der).

Etter hvert ble det slik at den alternative bevegelsen ble fy-fy og hysj-hysj – og da gikk de under jorda med sine troll og vetter, hekserier og helbredelser mens viteniskapet puslet i skapet sitt.

Men nå er slikt legalt igjen, tillatt og akseptert, og her popper de opp like levende som da Asbjørnsen og Moe prøvde gjøre eventyr av dem. Som om noen lot seg narre av det! At det er et eventyr, mener jeg. I dag ser man ikoner for denne bevegelsen overalt her sør. På hotellet hvor vi bor står store troll i gangene, småtroll selges som amuletter og beskyttende fetisjer over disk. De skal bringe lykke. Og man drister seg å undres over folkegrupper med skalper i beltet og dødningebein om halsen.

Men endelig forstår jeg hva Asbjørnsen og Moe prøvde å skjule som eventyr og ufarliggjøre. Jeg vil ikke bli forbauset om jeg ser folk med troll om halsen, eller nøkk, feer, alver, fossekaller – hele den alternative bunten.. Dette forstod jeg på bussen fra Gardermoen til Oslo – hvordan den alternative bevegelsen kunne poppe så brått opp her. Og her har jeg gått rundt og trodd at vi var på bølgetoppen i nord, og så har vi bare litt småpjusk og gand og sånt å vise for oss.

06.09.11

Vi er i Oslo til behandling, som jeg sa: Halve Nord-Norge reiser til behandling, og gjerne lenger enn til Oslo, for-tiden-regnhullet som er vår hovedstad. Jeg er hos nevropsykolog, spesialpsykolog i psyko-fysiologi, Odrun Flatabø, og lærer diverse knep.

07.09.11

Da sitter vi på Dolly Dimples på Ullevoll stadion.. Vi er ihelsutne og har tydd inn hit i det øs-pøs-regnet som overfalt oss og andre i vår hovedstad.

Oi, akkurat nå lyste det opp, og jeg kan se fargen på husene på den andre siden av gata.

Vi holder om dagen til på Smart Brain ved Akerselva. Beierbrua krysser like ved over til Hønse-Lovisas hus. Jeg har fått lyst til å lese Oskar Braaten. Han beskriver jo dette området og livet til fabrikkjentene her. Sjøl var han visstnok barn av enslig mor og fabrikkjente, og på den tida antar jeg det ikke var annet enn å prøve å overleve. Den samme Akerselva har disse dagene speilet regnværet og har økt i omfang. I dag var det faktisk en liten elv i gata vi skulle krysse. Jeg husket tjernet nedafor hos oss og lurte på om jeg ville trenge flåte – eller om man skulle tørre vasse over. Hva vet vel jeg, skogboer og fjellape, om hvorvidt gater kan være bunnløse.

Jeg har forresten observert her jeg sitter og venter på den glutenfrie pizzaen at mennesker er mennesker uansett hvor man bor. Heime orker man ikke dra fram hagemøblene når vinteren går over mot grønn farge. Vi setter oss bare på sparken imens. Her orker ikke folk slå ned paraplyene selv om regnet opphører litt.

09.09. 11.

Gardermoen

Om en halv time begynner vi å stappe oss inn på flyet nordover.

For en uke!

Jeg er mer skutt nå enn jeg kan huske å ha vært, kanskje med unntak av det første halvåret av domantrening. Da var jeg også skutt.

Likevel liker jeg å forflytte meg og treninga slik som nå. Pappa har et 50-50 forhold til det å forflytte seg, og mamma, som er den ekte nomaden her, hevder hun har forflyttet seg mer enn nomader skal. Personlig tror jeg hun savner arbeidsrommet i kjelleren, hennes oase.

Men nå skal jeg duppe litt før de begynner å stable oss inn i flyet.

domantrener