Ting endrer seg. Livet kan iblant gjøre store svinger. Jeg har jo kreert og laget et romaniløp, og jada, jeg mener fremdeles at en av mine forfedre er av tvilsom arisk herkomst. Svært tvilsom.
Søndag var vi på en konsert på Trondenes Historiske Senter: romanisangeren Elias Akselsen sammen med sangpartner Børge Pedersen. Jeg gledet meg til det, og jeg hadde kanskje store forventninger til at sangene skulle treffe de ikke-ariske og ikke-finskugriske genene mine og sette dem i bevegelse, eller enda mer; kanskje tirre et savn etter noe tapt. Disse forventningene gjorde at jeg fikk kjør, nevrologisk reaksjon, og selv om dette ødela deler av konsentrasjonen min, var det nok konsentrasjon igjen til at jeg kjølig registrerte at intet så skjedde og at jeg syntes deler av konserten var litt for show-bråket for min smak. Akkurat dette skyltes ikke Akselsen. De sekvensene der Akselsen delte av sine opplevelser gjennom livet syntes jeg var de beste, men selv de satte ingen gener i bevegelse.
Ok, dette var nok ikke det beste arrangementet å hente kunnskap fra, mer opplevelse kanskje. Likevel, jeg tror nok jeg vil huske at Elias Akselsen ikke hadde noe vitnemål fra grunnskolen – han fikk som 16-åring beskjed om det da han trengte vitnemål for operautdanning – ”taterunger trenger ikke det,” sa rektor på den siste skolen han hadde gått på. Og dett var dett. Da rømte han til Sverige, ble gategutt og traff der den nederlandske tateren Cornelis Vreeswjik – og de kunne snakke sammen på romani!
Akkurat nå ringte Sigbjørn. Han er fortiden i Tromsø, men skal en snartur til Oslo på skolesekkopplegg + senere en ukes snartur langt inn i Russland til Sibirs begynnelse. Jeg tror jeg må revurdere diverse omkring nomadegener og romanigener. Pappa og hans barn er reisende Macker, mamma, som sannsynligvis er den største nomadegeneieren av oss fem, mener hun har det best her i skogen. Ting rimer liksom ikke, men det er nå velkjent nytt. Man trenger bare se på nyhetene på TV og høre enkelte politiske debattprogram. Der er det mye som ikke rimer i det hele tatt, og det mest underlige er at vi stemmer inn de der ikke-rimerne gang på gang. Eller er det slik at de som virkelig rimer, de står ikke på lister til stortingsvalg eller kommer fram i debatter. Eller er det jeg som bare er en kverulant? En stortalende soldat eller en politisk kandestøber, som, om han fikk hviske verdens herskere noen kloke råd i øret… Jeg er domantrener, same, arier, romani, robocop og alt til faget henhørende. Jeg har ikke på min CV plass til politisk kandestøberi.
Ellers har Fanden og hans meritter vært i Vilnius til trykking og innbinding og skal etter sigende være på tur nordover. Da ankommer han vel om ca en uke i bokform.
.
Det nærmer seg sengetid. I dag forsvant strømmen en stund, og jeg følte samme intense glede som på bameskolen når strømmen gikk om vinteren, kaldt i klasseromma betydde heim! Hurra! Med min beskaffenhet var jeg ikke med blant dem som straks, når lærerne ikke så det, åpnet vinduer for at det skulle bli kaldt nok fortere. Men mentalt gjorde jeg det. Åpnet vinduer, mener jeg. også i dag. Hipp, strømmen borte! Jeg åpnet mentalt vinduer og dører for å få det så kaldt at løsningen ble å krype til sengs og sove til strømmen kom tilbake. Forskjellen på skolen og her var bare at her fyrte man opp.
Mitt autistiske gummifjes viser iblant følelser. I dag viste det skuffelse, og da fikk jeg anledning, siden noen spurte hva jeg var skuffet over, å dele mine forhåpninger om å gå i seng. Og det gjorde vi da. Vi sov alle litt. Men merkeligheten med søvnbehov er at den kommer igjen og igjen, så nå er jeg klar for en ordinær natt i seng med ABR-maskin. Tre kvelder i uka sover pappa og jeg i trykktanken. Tre kvelder sover jeg i seng med ABR-maskin, og den sjuende kvelden sover jeg som folk flest.
Hasta la vista håper jeg siden jeg har skrivetørke
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar