Wellcome luxus

Wonders of wonders, miracles of miracles. We have reached sivilication in Tirana.

I alle fall synes jeg det, og jeg er et luksusdyr. Vi har ankommet Tirana airport hotel og skal være her til vi reiser heim. Masse fordeler her: 1) Ingen gigantisk trapp. 2) Varmt vann. Her må jeg ile til og tilføye at dette mitt og mitt alene sitt syn. Hertingene skriver nok ikke under på dette.

Vi forlot altså hotell Kolagij i Himare i går i dundrrende tordenvær med lyn og skrall og påfølgende regnvær. Jeg hadde jo ønsket meg noen dager i Tirana, ellers hadde vi sikkert blitt lengre under skråtaket der. Så skjedde det underlige, eller kanskje jeg heller skal si universelle at straks man pakker og drar, gjør sjelen seg klar for bestemmelsesstedet – og bestemmelsesstedet var jo Planterhaugen. Slik er det også når vi forlater Philadelphia. Jeg pleier ikke ha lyst til å forlate, men i det øyeblikk vi sitter i bilen på tur til New York, er det kun det å komme heim som gjelder. Så også da vi forlot Himare og hadde et eller annet usikkert overnattingssted i sikte. Jeg lengtet heim, tordenen rullet. Det samme gjorde Adriaterhavet, og jeg ga blaffen i det jeg hadde lest at mellom Himare og Sarande er det noen fantastiske SMÅ landsbyer med noen få hus og DEN stranda. Og at dette ville bli Adriaterhavets turistperler. Jeg tenkte bare på min gode seng heime og en varm dusj.

Varm dusj er nærliggende tanke. Siden vi forlot Tirane ved ankomst har vi vært hengitt kaldt vann. Jeg kaller det kaldt selv om det kanskje kan kalles lunken minus, minus. I alle fall har ikke jeg dusjet, bare vasket meg i vann fra gassblusset. De andre to har dusjet. Men la oss si det slik: da vi i kveld gikk for å spise middag her på Tirana airport hotelm så mamma og jeg ut som vi etterkommere av Dundor. Enhver som har sett tegninga av Dundor-Heika i Inga Bjørnsons book med samme navn skjønner hva jeg mener. Dundor-Heikka har fettete, stritt hår som strutter i alle retninger. Pappa har ikke dette problemet, men så har han heller ikke noe hår som kan bli fett og strutte i alle retninger.

Fra Sarande sør i Albania kjørte vi mot øst i landet og selvfølgelig over en fjellovergang. Ikke så spektakulær som den mellom Vlore og Himare, og ikke så høyt til værs. Til gjengjeld tordnet og lynte det, og regnet det. Samt at det lå en del tåke –og det var en fordel siden vi da ikke så stupene for godt. I Gjirokaster bremset pappa opp ved – ingen bør bli forundret – et hotell for de lokale der de satt og røkte og nøt et glass av et eller annet. Der overnattet vi naturligvis. Men varmepumpa fungerte og teppene var tykke, så jeg sov kongelig der. At varmtvannet som var lovet, ikke var varmt, brydde jeg meg ikke om.

Vi ruslet litt Gjirokaster om morgenen. Jeg var livredd for at noen skulle foreslå besøk ved byens severdigheter fra ottomantiden eller fra Enver Hoxhas museum – partisanlederen som ble Albanias mektige president etter krigen og som i sin politikk til slutt gjorde Albania til et av de mest isolerte land i Europa. Han var fra Gjirokaster. På turen har vi sett masse av de forsvarsverker og betongammer han lot oppføre for å forsvare landet mot ytre (eller kanskje indre) fiender. Heldigvis ordet ingen om noe sånt. Kanskje man var mettet fra Himare og omegn. Jeg tenkte bare på luksus i Tirane. Jeg er et luksusdyr. Nå tok det litt tid i jGirokaster for pappa skulle kjøpe seg sko, og av alle ting hadde han ikke sokker da han begynte å prøve sko. Resultatet var at da han fant passende sko, la ekspditrisen som antagelig var eieren av den lille butikken,  tre par sokker i posen on the house. Kanskje fordi hun så han ikke hadde sokker eller kanskje fordi han ikke prutet. De var uansett skambillige.

Gjirokaster ligger i en høgfjellsdal a la Jesenice i Slovenia. Da vi om morgenen våknet og så at snøen lå ganske lang ned i fjellene og at dette hadde kommet uværsnatten før, gjett om vi var glade for at vi hadde passert de fjellene før snøen kom. Men det må jeg si, at fra Gjirokaster og mot Fieri ved kysten kjørte vi gjennom et meget særpreget høgfjellslandskap. Det anbefales virkelig å ta kystvegen sørover i Albania og innlandsveien heim eller vice versa.

Sa jeg at strømmen var borte i deler av området den tida? Vi kjørte fra et strømløst Himare. Heldigvis hadde Gjirokaster strøm, så rommet ble varmt etter hvert, men på tur videre mot kysten var det strømløst. Et sted stoppet vi for å ta en drikkepause – eller faktisk bare for å ta en pause oppe i de spesielle områdene. Strømløst. Det jeg har sett er at kvinner jobber og menn sitter ved et bord, men her måtte tydelig mannen i huset hogge litt ved. Vi tok nå uansett vår tradisjonelle juice og brus. Så fant mamma ut at hun skulle kjøpe raki, lokalt brennevin her. Og det ble solgt på store vannflasker. Hun fikk kjøpe på en liten vannflaske og prøvde å merke dette med penn siden rakien er blank som vann og var en vannflaske. Kvinnen bak disken kunne ikke engelsk, men man trenger tydeligvis ikke forstå allverdens språk for å forstå. Hun tok opp et garnnøste og bandt en tråd om flaskehalsen. Så den vannflaska med svart garn rundt halsen er ikke vann.

Jeg holder på å sovne her jeg sitter i luksussuiten på Tirana airport hotel etter en bedre middag. Vi kom altså fram hit i kveld. Hipp, hipp, hurra. Og da vi sjekket inn ga de oss DEN suiten til samme pris som det rommet vi hadde da vi kom hit første natt. Og som nevnt, vi har spist middag med håret fett strittende utover, men nå skal det dusjes og god natt.

domantrener

P.S. Torbjørn Færøviks bok  India. Stevnemøte med skjebnen er ikke anbefalt ferielektyre. Voldsomheter, overgrep og elendigheter.