Nu sitter vi og har spist nest siste frokost her på verandaen
under skråtaket. Rett nedenfor ruller Adriaterhavet friskt. Det har blåst i
natt. Men verandaen er i vindly. For å bruke språket til Janet Doman stimuleres
alle våre pathways into the brain. Auditivt og visuelt – vi hører og ser havet.
Lukt, vi nesten kjenner lukten av den – og husets nypressede appelsinjuice fra
egen hage både lukter og smaker og tirrer følgelig ikke de sansene, de pathways
into the brain. Det blåser tydeligvis nede ved havet, men det som når oss her
på verandaen er en mild solvind – og den fullfører sansestimuleringa, den
taktile pathway.
Noen av oss blogger og noen leser gjennom manus på neste bok
vi skal utgi: Just Qvigstads Lappiske ordbok fra Kaldfjord og Vesterålen. Noen
biler kjører forbi, de legger seg inn i rullinga fra havet.
Vi har altså bestemt oss for å snu i morgen slik at jeg får
de dagene i Tirana jeg har ordet om. Demokratiet fungerer. Mindretallets ønsker
blir også hørt. Snu og snu, forresten. Tirana ligger nord for oss. Siden vi
skal returnere via den indre veien – vi kom hit via kystveien – må vi først kjøre
mot sør, så mot øst, før vi kan heade nordover.
Vi beregner to dager på turen og vil kjøre bare på dagtid.
Nå har vi bare et problem her, en utfordring, og det er den
totale prisen på hotellet. Vi har altså bodd tre personer og hatt frokost hver
dag. Vi har fått appelsiner i fleng, oliven og olivenolje, julemiddag og har to
ganger fått vasket klær. Egentlig hadde vi beregnet å bare «skylle opp» ved behov.
Klærne i bagasjen er av typen «lette å skylle opp». Men så tilbød altså
vertskapet seg til å vaske klær – og vi fant ingen måter å si nei på. Så vi
takket ja.
Vi har altså bare ett problem – regninga som ikke inneholder
alt vi har fått i tillegg, og som i følge hertingene er så liten at de føler
det er flaut. Samtidig kan man ikke betale ekstra, føler vi. Så hva nå, lille mann, for å låne Hans
Falladas boktittel. Vi har drøftet om vi kan sende en tusen takk for oss – gave
fra Norge? Eventuelt hva?
domantrener
Det er kveld, og vi skal pakke. Vi har vært ute og har for
siste gang klatret opp vindeltrappa og steintrappa. Bilen er tanket på naboens
bensinstasjon, han sjakkspillende typen. Jeg kjøpte 10 pakker Malboro, gave, for
å ta med heim, og han la i posen en pakke kaker og juice on the house. Kakene
ligner spekulasi – internasjonal mat, vi fikk det hos den lille runde mannen,
Lee Kaltenbahch, oppe i fjellene nord i USA. Hans bestemors oppskrift. Han
hadde laget dem sjøl, sa han. Så også her antar jeg. Laget sjøl. Derfra dro vi
til sentrum og spiste middag på samme sted der vi spiste den dagen vi kom hit
til Himare.
Pappa har hevet fram koffertene, så her bærer det løs.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar