Tirane sentrum

Da er det blitt nest siste dagen i det gamle året. Morgen etter en overordentlig frokost på dette lukushotellet. Hele hotellet roper hvilket publikum man retter seg mot. Ikke engang frokost man man spise uten en allestedsnærværende kelner som overvåker at man har det man trenger. Ok for meg, men jeg tror nok hertingene synes det er i meste laget av service.

Pappa er og leverer tilbake leiebilen. Tror nok han synes det er en lettelse. Han syntes det var enklere å kjøre i USA enn her. Her er et annet trafikkmønster og trafikk-kultur. Man må være klar til å bremse fordi noen bare krysser veien uten å se til verken høyre eller venstre eller en bil presser seg inn foran deg der Reodor Felgen ville nølt. Men pappa er en super sjåfør, det vet jeg jo. Vi har hatt stor glede av den leiebilen uten noen som helst luksus. Den har gått som en klokke. I sammenligning med bilene vi leide i USA er dette en fyrstikkeske, og det var supert. Liten og snop, tok liten plass når man skulle parkere – og vi stakk oss ikke ut fra folk flest med en bil som ropte penger penger.

Bare når vi åpnet munnen på engelsk stakk vi oss ut og utløste forslag på hvor vi var fra. Italiens? Germans? skulte en. Blikket ble lysere da han hørte at vi var fra noe som like gjerne kunne være  Langtvekkistan under Nordpolen. En fortalte at i tillegg til Albania var det noen land han likte: England, Sverige og Norge.

Hva klær angår stikker vi oss ikke ut –nesten. Jeg har gjort som albanere og går i hettegensere jeg har kjøpt her, flossete, varme, lune. Så hva klær angår stikker jeg meg ikke ut. For øvrig tror jeg nok jeg er en ener i min klasse – siden jeg ikke ser noen andre i klassen her. Hvor de er orker jeg ikke fundere over.  Delvis er jeg usynlig og kanskje litt tatt avstand fra sånn i begynnelsen, men jeg la merke til at når vi hadde valset rundt i nabolaget i Himare i noen dager, begynte folk langsomt å se meg også. Jeg tror at jeg er årsaken til at dette hotellet oppgraderte oss så til de grader til en luksussuite med to enorme king-size dobbeltsenger + en enkeltseng og golvplass nok til en dansetilstelning. Enten ville de gi oss et handlingsrom eller så ville de sende signaler ut i verden om at de er hotellet for alle. Pappa stikker seg kanskje litt ut med skjegg, blank isse og en fargerik rødrutet utenpåskjorte kjøpt i USA. Mamma stikker seg ikke ut med svarte joggebukser og svart jakke. I Himare gikk de få kvinnene vi så i gatene kledt i svart. Når pappa er tilbake skal vi ruste oss ut til en tur til Tiranë  sentrum. Og ja, det er Tiranë understreker man her. Vi skal ta offentlig transport, mener vi. Men en kvinne som vi tror er manager, i alle fall synes hun å ha makt, sa hun ville spesialbestille en drosje som hang med oss hele dagen. Nå gjenstår det å se om vi høflig klarer komme oss ut av den klypa. Hvis ikke blir det nok slik. Det er forresten denne kvinnen som oppgraderte oss elegant til denne suiten da vi i går ankom hotellet en dag før vi skulle.

domantrener

P.S. Da er det kveld, og vi er blåfrosne kommet tilbake fra Tiranë sentrum. Rinas, der flyplassen er og vi bor nå, ligger 6-7 km fra sentrum. Vi dro dit i en anbefalt drosje bestilt av hotellet og med telefonnr å ringe når vi skulle returnere. Skjebnen ville at en eller anen italiensk minister kom på statsbesøk, og politiet sperret deler av hovedveien for denne kortesjen og sendte oss andre via det jeg antar er gamle krokveier. Selvfølgelig ble det kork siden all trafikken gikk der. Og det tok vel en time å nå sentrum. Jeg observerte en del trafikkmanøvre Reodor Felgen nok ville blitt imponert over, f.eks. å hive bilen på fortauet på for å komme unna korken. I følge hotellet er det uvanlig kaldt her for tida. Tusen takk, vi opplevde det i sentrum av Tiranë der vi prøvde å handle litt i en gågate. Vel, jeg handlet faktisk klær, og pappa handlet kort, så noen av dere har postkort i posten utpå nyåret.

Der vi gikk i denne gågata hadde jeg tre opplevelser jeg har litt vanskelig å  plassere. Først kom en kvinne og stakk til meg 200 lek. Like etterpå ga en annen meg et par sokker. Antar man kunne oppleve noe lignende i Norge for noen generasjoner siden, i alle fall ikke i dag. Det er jo godt ment, men likevel litt synes synd på signal. En stund senere skulle vi gå inn i en liten bar i en bakgate for å få ly for blåsten og ta oss noe å drikke. Da kom en kvinne og jaget oss ut.  Det merkelige var at hun ikke snakket. Det så ut som hun brukte og kunne tegn, og hun pekte på meg og døra. Dette er unntaket av hva vi har opplevd, men ble dråpen som fikk meg til å fundere omkring det som nok neste blogg. Vi er usikre på hvorfor hun jaget oss ut. Der satt noen grobian-typer der, og kanskje var det for å beskytte meg, men helst tror jeg det var fordi jeg, og følgelig mamma og pappa, ikke passet inn der. Greit nok. Vi gikk til neste bar.

Uansett, vi hadde liksom fått beskjed av hotellet om å ringe deres drosje-avtale ved retur, men det var så blåsurt og kaldt at det hastet med å komme til det gode og varme hotellsuiten, vår så pappa heiv oss inn i en annen taxi mens mamma murret i baksetet at det var nettopp dette vi ikke skulle gjøre – bli taxishanghaiet. Sjåføren kjørte oss først til et hotell i sentrum – luringen, men siden vi skulle 7 kilometer unna, gikk vi ikke av og gjentok Rinas, Rinas. Nå ble det pappa som murret om at han, sjåføren, prøvde å lure oss, og at vi måtte ha avtalt sum klar, og at han ikke fikk denne avtalte summen før vi var ute av bilen ved hotellet. Selvfølgelig var det jeg som hadde avtalt sum siden jeg hadde storhandlet i sentrum og hadde vekslepenger. Her duger ikke kredittkortet ved handel. Så skjedde, og blåfrosne snublet vi inn på hotellet og opp på rommet som selvfølgelig ikke var varmt siden romnøkkelen var den som aktiviserte strømmen. Men hotellets varme kakao hjalp godt.

Nå er det like før sengetid her i suiten. I morgen skal vi på ny runde ut, men mamma nekter å dra til sentrum igjen og fryse. Hotellet sier det finnes et supermarked i nærheten, så jeg antar at vi drar dit og kan muligens handle innomhus selv om mange innomhus er kalde murhus.