Laid-back jul

Da sitter vi på lillejulaften morgen i vår lille loftsleilighet og venter på havregrøten pappa koker på glassblusset. Det er to timer til frokost bestående av omelett, tomat og husets nypressede appelsinjuice.Vi har enda sjøl glutenfritt brød nok. Når det er slutt, går vi over på glutenfritt knekkebrød. Havregryn er vårt faste følge og like selvfølgelig som kredittkortet når vi reiser.

Akkurat nå legger sola seg over Adriaterhavet. I dag skal vi ta en lengre dagstur til Sarande. Derfor er vi litt tidlig oppe. Vel, tidlig og tidlig fru Blom. Tidlig i forhold til når vi ellers har stått opp her, ikke i forhold til Borkskogen.

Dagen etter. 24. desember

Sør-Albania er jammen et fjelland der fjell og åser går ned til havet. Antagelig dyrker de de trenger på små platåer, for dyrker gjør de og driver jordbruk. Veien til Sarande krøkte seg fram over fjell, men på langt nær ikke som veien fra Vlore til hit til Himare. Sarande er en stor by med trange gater der biler står parkert overalt i gatene. I så måte lignet det gatene i Monaco. Man kan vistnok parkere slik, og pappa er blitt albaner og hiver bilen inn i en sprekk en gate. Sarande vokser og vokser og får masse turister. Fra Norge kommer man med Ryan Air fra en av flyplassene på Østlandet og til Corfu. Derfra er det bare en halv time med hydrofoil til Albania/Sarande. Der går også bilferger mellom de to land.

Det merkelige skjedde at jeg som liker store byer og liv lengtet tilbake tilbake til freden og roen i Himare. Folk her er hjelpsomme og uten å være påtrengenede og man er meget laid back. Vi lever et kompromissliv mellom de ønskene vi tre har for ferien. Pappa og jeg liker å lode, og vi kunne nok lodet lange dagsturer her fra Himare. Mamma vil ha ro, så baksetet bremser litt på lodingene. Vi har funnet en gyllen middelvei på dette. Noe annet som har skjedd og som forundrer meg litt, bananspiser som jeg er, er at jeg foretrekker stedets mandariner framfor bananer. Det sier litt om mandarinene her.

Det er julaften morgen i et land som under kommunistregimet proklamerte seg som verdens eneste ateistiske stat. Hvordan status er nå er jeg usikker på, men mener å ha lest at mange er muslimer. Her vi bor er de sannsynligvis gresk-ortodoks. Vi har sett en gresk-ortodoks prest rusle rundt. Ellers virker det nå som om man har sine juletradisjoner. Unger går rundt med et slags instrument og spiller og synger for snop. De ringer på dørene og synger. Ingen av dem kom opp til takleiligheten vår, men da vi satt ute på verandaen, så vi dem betrakte oss og tydelig drøfte om de skulle gå opp. Like tydelig var det at «lillebror» - den minste i følget, var den som ble pushet for å gå, men han gikk ikke. Vi har sett LITT julelys. Virkelig litt. Og da innendørs i en kafe. Ellers har vi sett noe som ligner skumplast-juletre. Vi har ikke spurt våre hyggelige og hjelpsomme verter om tradisjoner. Vi har lyst til å bare observere og ta inn og ta imot det som byr seg.

25.desember

Her må jeg som frøken GPS rekalkulere og rette opp en feil. Jeg sa det var lite julepynting her i Himare, men det bildet endret seg drastisk. Vi dro jo lillejulaften på en litt lang dagstur til Sarande. Da vi julaften kveld tok oss en tur til sentrum av Himare, hadde julepynten kommet opp. Ikke i store mengder, men nok til at man så det var et julepyntet sentrum. Antagelig hiver man opp julepynten 24. desember, og 25. desember er den dagen man har julaften. Butikkene var åpne, utestedene likeså. Det er mange utesteder her med noen bord ute og noen bord inne – og NB jeg har bare sett menn sitte ved disse bordene med et glass. Og de virker absolutt ikke beruset. Kvinner sitter visst ikke der. Menn bare drikker. Det står ikke mat på bordene, og det selges ikke mat. Takket være vårt hyggelige vertskap har vi funnet et spisested der vi stikker innom iblant og spiser. Jeg tror vi er de eneste gjestene. Ellers er det familien som sitter der og spiser. Her ved siden av hotellet der vi bor, er det også noen barer eller hva jeg skal kalle det med bord ute. Der kan man kjøpe noe å drikke. Vi stikker ofte innom dem og på en måte etablerer oss i nabolaget. Såpass at folk hilser kjent når vi kommer. Albanerne er som jeg nok har nevnt hjelpsomme og hyggelige uten å være påtrengende. I alle fall slik vi har møtt det.

I dag er det altså julaften her. Strømmen var borte en liten stund i morges, men da sov jeg og merket ikke noe. Vi hadde på forhånd bestemt oss for en leidback ferie der vi tok ting som de kom, og det har vi også gjort. Blant annet beregnet vi oss en julemiddag av albanske pølser, tomat og salat. Vi har som nevnt gassbluss og kjøleskap her under skråtaket, og har det fullstendig perfekt. Utpå dagen gjorde vi oss en runde ut i vår blå opel, og da vi senere skulle begynne på julemiddagen, dukket det opp tre tallerkner på døra – julemat. Vertskapet syntes vel vi skulle ha noe slikt. Da det nærmet seg solnedgang gikk vi ned til stranda eller fjære som vi nordlendinger kaller det, tente et bitte lite bål og satt og så sola forsvinne i havet samtidig som fiskebåtene gikk til lands. Derfra gikk vi til bensinstasjonen - som også har utebord - og tok oss juice og brus. Der satt innehaveren og spilte sjakk med noen andre.

Fjæra og fjæra fru Blom. Jeg kan ikkE se at det fjærer og flør her ved Adriaterhavet. Jeg vet ikke hvorfor. Vanligvis pleier jeg google og lete etter informasjon når det er noe jeg lurer på. Men faktisk gidder jeg ikke prøve å finne ut hvorfor det ikke fjærer og flør her slik det gjør hos oss. Jeg er ellers en hund etter å vite, så det må være miljøpåvirkning som gjør meg mer laid-back.

Apropos hund, så går det to hunder her ute som antagelig tilhører stedet  - og det underlige er at de ikke bjeffer på oss i det hele tatt. Jeg har ikke hørt dem bjeffe på andre heller. Om natta  kan jeg høre en hund halse et stykke unna, men jeg tror ikke det er en av våre hunder.

Og nå er vi under skråtaket. TV’en har vi bare slått på en gang og så slått av igjen av forståelige grunner. Men vi har med oss fantastiske victor-reader og lydbøker fra lyd -og blindeskriftbiblioteket. Perfekt det også.

Mamma og pappa trives så altfor godt her i Himare at jeg frykter for at jeg blir nedstemt i mitt ønske om noen dager i Tirana før vi snur nesen heimover via noen hovedsteder: Tirana – Wien – København – Oslo.

Savner vi noe her i Himare? Jeg savner ordentlige kjøttkaker, men det har vi i  frysen heime klar. Mammas kjøttkaker, og det varmer vi opp når vi kommer heim. Mamma og pappa savner en kopp ordentlig kaffe, men ingen av oss tre vil gjøre noen anstrengelser for å få tak i det vi savner. Vil man ha det som heime, får man bli heime er mottoet.

Da sier jeg god natt her fra skråtaket på Koljagi som jeg anbefaler på det beste.

domantrener.