Da er vi
ankommet Tirana og har sovet som flaggermuser (jeg antar de sover godt) på
Airport hotel. Nå venter vi på frokosten sultne som en våken flaggermus, men
her er det bare å vente, for frokosten bestilles av kelner.
Egentlig er
det utrolig at vi er her i rute, i forhold til plan. Vanligvis er ting som et
velsmurt urverk der alle deler fungerer og gjør at totalitene også fungerer. Da
legger man ikke merke til de ulike deler av dette urverket. Men så noen ganger
er det en liten del som ikke fungerer helt, og knirker det i litt urverket – og
noen ganger stopper det helt opp.
Slik er våre
reiser vanligvis – et velsmurt, velfungerende klokkespill m ed de flotteste
melodier. Denne gangen ble spillet litt annerledes. Da vi i går skulle sjekke
inn på Evenes på vår Euro-bonus-reise til Tirana (og her må jeg skyte inn at
siden det var Euro-bonus, hadde vi tre innsjekkinger, tre referansenummer, en
for hver bonusholder – og den svensken som brukte 1 ½ time på å lehhe denne
bonusreisen, la opp samme rute på oss. Såklart.) Da vi skulle sjekke inn til
Tirana oppdaget hun på flyplassen på Evenes at jeg fra Oslo slulle fly en annen
rute til Wien enn de andre to. Fra Wien skulle vi så united reise til Tirana.
Det er her
jeg begynner å forundre med over dette med demokrati, men det skal jeg komme
tilbake til.
Der stod vi
altså påEvenes i ett par sko og prøvse å ringe SAS og Eurobonus om endring av
min billett. Nei, systemet tillot ikke endringer. Hva med alternativ 2? At man
bare byttet navn på billettene slik at en av hertingene reiste alene? Nei,
datasystemet tillot ikke det heller. Da tok pappa affære: «Vi reiser til Oslo.
Dit har vi i alle fall samme reiserute. Så går vi på SAS der og tar ting
derfra.» Slik ble det. Selvsagt var flyet en time forsinket hvilket betydde en
time kortere tid til å forhandle med SAS – en forhandling der jeg så sindige
Per Skåden argumentere mot dette med at
datasystemet ikke ville ha endringer. Etter at han rolig hadde sagt at det satt
sikkert et menneske et eller annet sted og kunne overstyre dette systemet og at man
måtte ringe dette mennesket, begynte ting å skje. Første steg var at SAS sa at
de ville betale vår reise til Tirana, men at de måtet finne nye ledige plasser –
og at det nok ikke ble før i morgen. Neste steg kom plutselig og kjapt og var
en beskjed om at vi skulle fly via Dussedorf til Wien og Tirana – og at vi måtte
løpe for å rekke det flyet. Så løp vi bagasjen gjennom, deretter gjennom
Gardermoen for å rekke flyet. Og her kommer jeg inn på funderinger omkring
drifter og behov der jeg satt trygt i rullestolen vi pleier låne på flyplasser.
Saken var at jeg var skrubbsulten, hadde ikke spist den dagen. Et behov. Pappa
var iheltørst, han hadde spist noe salt om morgenen. Et behov. Mamma påstod at
hun holdt på å tisse seg ut. Tre viktige behov som ble overstyrt av behovet for
å rekke flyet til Dusseldorf. Noe vi
gjorde – og der løp en på do, en heiv seg over matpakka og en skaffet seg en
flaske vann.
Å fly til
Tyskland får meg til å assosiere omkring alle de gangene vi har løpt gjennom
Frankfurt på tur til Philadelphia. Det var før vi begynte å fly direkte
Oslo-New York og der ta leiebil. Noe annet som hadde endret seg siden den gang
er at vi særlig det siste året har lyttet oss gjennom lydbøker om krigen
spesielt om krigen på Nordkalotten. Herunder krigsoppgjøret, og da også om
hvordan krigsoppgjøret ble for tyskerjentene og deres krigsbarn. Dette var
infor jeg ikke hadde da vi løp gjennom Frankfurt. I Dusseldorf derimot lå denne
infoen som et bakteppe på scenen og jeg betraktet omgivelsene ut fra dette. Det
var barn og barnebarn av tyskerne i Norge jeg så, og han som kom som min
assistanse, passet perfekt inn i rollen jeg tildelte ham. Stigmaet. Han var
rank, grundig og kontant. Jeg kunne se ham for meg i ulike situasjoner i Norge.
Dessuten var han sjarmerende og jeg kunne se ham sjarmere norske kvinner.
Allerede på
flyet fra Oslo til Dusseldorf var jeg inne i settinga fra krigshistorien. Jeg
tenkte på det jeg hadde hørt om reisene til tyskerjentene forvist fra Norge til
Tyskland. Særlig en beskrev hvordan hun stop på dekk så ofte hun fikk lov og
speidet etter miner. Det gjorde også deler av mannskapet. En viktig jobb. Der
jeg satt i flyet tenkte jeg at om det
rystet litt- litt urolig vær – var det i alle fall ikke miner der – vel, i alle
fall ikke fysiske sådanne. Nå ligger det jo en del psykiske miner i luftrommet
over Europa. En stor nabo-bror har f.eks. lagt psykiske miner både i lufta og
undervanns hos en litt mindre nabobror.
Og by the way: Søder og Sverigedemokratene mener samer og jøder ikke har
noe i Sverige å gjøre. Da må han jammen legge
om sin politikk før den smeller tilbake i fleisen på ham som en
strikkball. Politikken holder på å sluse hele dert germanske svea-folket over
til Norge. Ringer man SAS eller Norwegian f.eks. sitter tyvârr og ursâkta-folket
der og ikke forstår. Tyvärr. Ursäkta. Det er klart at når svearna er skivset ut
til Norge, kommer innvandrerne inn og fyller de tomme plassene. Hva kunne han egentlig forvente ses med sitt
egent folk fordrevet til Norge. Men samene, som han vil fordrive, klarer han
ikke. De driver med reindrift med
reindrift, noen av dem. De flytter att
og fram i ødemarken og høgfjellet og roper om Lappecodisillen, Reinbeitekonvensjonen
og at de har beiterett i Norge. Men de holder seg nå helduigvis i ødemarkenne
og på høgfjellet og sitter ikke i telefonen med sine tyvärr og ursäkta og
feilbooker folk. Konklusjonen kan bli at Sverigedemokratene kan få et Sverige
som består av samer og innvandrere. De andre er i Norge. Det er kanskje her snauskalle-Putin, som man
ikke skal spøke med, han har tross alt vært KGB-sjef, ser sitt snitt og
rekogniserer i lufta og under vanni Sverige. Kanskje han også vil fylle det
tomrommet som oppstår når svea-folket sluses til Norge?
Her blir det
travelt og mitt kroktanke om akk-a-mei-folket må vente tilen annen gang.
Fra
Dusseldorf til Wien og så til Tirana: På flyet til Tirana reiste vi sammen med
en annen folkegruppe, mørkhårete og brunøyde albanere. En av dem hørte oss
snakke norsk og han ble vår selvoppnevnte hjelper på flyplassen. Han bodde nå i
Oslo. Også flere ville hjelpe. Sjåføren på Tirana Airport hotel hentet oss på
flyplassen og vi nevnte den hjelpsomheten, sa han nesten snurt: «Of course we
are helful. We are Albanians.» Den lilel tida vi har vært her har vi sett
nettopp det.
Jeg er
nesten litt forelsket i Albania.
domantrener
Når vi har
reist på noe foruten i embets medfør; FHC, ABR, Smartbrain, Tomatis, har vi
reist til noen, Anja i Slovenia, Magda i Litauen og Polen, Basia og Svein i
Gdansk…Denne gangen er vi on our own, uten kjente, med leiebil, GPS, kart og
infobøker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar