Da har vi
nådd basen vår her i Albania. Nærmere bestemt i Himarë sørvest i landet. På
internett fant vi et lite familiedrevet hotell her med en liten leilighet på
toppen. Det var vanskelig å sitte heime og avgjøre om dette kunne bli basen. Vi
måtte se den først. Nå er vi her på toppen av dette lille familiehotellet to
trapper opp, derav en vindeltrapp. Akkurat passe stor. Liten kjøkkenkrok,
toalett, vann, gasskoker, liten stue og soverom, frokost inklusive. Veranda med
utsikt over Adriaterhavet. Dette blir basen vår i juleferien.
Albania
dukker første gang opp i bysantiske nedtegnelser på 1000-tallet. Landet har en
meget omskiftende historie som del av greske stater og osmanske sådanne. Bare
med et avbrudd i 1444 da en ung albaner organiserte Albania som en uavhengig
stat. Jeg går ikke inn på de osmanske voldsomheter i den sammenhengen.
Uavhengigheten varte i ti år at Skanderbeg, den albanske nasjonalhelten, døde.
Da klarte osmanerne å ta landet igjen, og det sies at man i århundrer etter det
kunne se spor av deres hevnakter. Albania ble i løpet av denne tida
tvangsmuslimifisert. I 1912/Balkankrisen prøvde landet å bli uavhengig og ble
det med støtte de store mektige land som Storbritannia og USA. De ønsket å slå
tilbake osmanerne, og samtidig hindre Serbia adgang til Adriaterhavet. Albania
ble invadert av Italia under andre verdenskrig, og da Mussolini måtte gi tapt i
1943, rykket Tyskland inn både i Italia og her som redningsmenn. Ved krigsslutt
ble det opprettet en kommunistisk regjering under ledelse Enver Hoxha. Tito i
Jugoslavia antok at Albania skulle bli en av republikkene i hans styre, men Hoxha
ville ikke ha allianse med erkefienden. Han dannet i stedet allianse med
Sovjet. Dette varte til 1956 da Jugoslavia og Sovjet nærmet seg hverandre etter
Stalins død. Samtidig ble Sovjets forhold til Kina anstrengt. Albania dannet da
en vennskapsallianse med Kina. Mao Sedong proklamerte Albania som et
kommunistisk fyrtårn i Europa. Det kommunistiske Albania erklærte seg sjøl som
verdens eneste ateistiske stat og ryddet beinhardt opp blant prester og muslimske
imamer. Samtidig gjorde man kirker og moskeer om til for eksempel sportshaller.
På 70-tallet
nærmet Kina og Sovjet seg igjen hverandre, og dermed også Jugoslavia. Albania kunne ikke
holde seg til noen som var venn med erkefienden Jugoslavia. Og fra nå av ble Albania
en meget isolert stat uten allianser, og et av de fattigste og minst utviklede
land i Europa. Dette varte til 1990-tallet da murer sprakk også her. Så fulgte
et lite 10-år med vold, ødeleggelser og kriminalitet. Nå orienterer landet seg
mot Vesten og har søkt om EU-medlemskap.
Dette er
årsaken til at vi har valgt å ta juleferie i Albania. Og da vi kjørte fra
Tirana til Vlore kommenterte pappa: «Dette lignet ikke på noe annet vi har
sett». Om 5-10 år ville dette kanskje ligne det i dag turistiserte Kroatia. Men
enda i dag er ikke Albania et turistland.
Landets
historie tilsier at det har forfalt. Da vi kjørte fra Tirana til Vlore vistes
dette meget godt. Et slitent land, samtidig så vi hvor de renoverte seg. På
veiene var det mye tungtrafikk, utrolig mye, faktisk, lastebiler, gravemaskiner
etc, og ingen trailere. Flere steder var byggeplasser, men bygginga hadde ennå
ikke resultert i moderne hus, hotell etc. Jeg vil anta at om vi kjører samme
vei om fem til ti år vil bildet være et annet. Frøken GPS er med oss, og hun
fikk oss elegant ut av Tirana i retning Vlore før hun ga opp og iblant sukket «rekalkulerer»
uten at hun kom med noen forslag på hvor hun rekalkulerte oss. Men vikaren
hennes i baksetet med kart og lupe fikk oss fram til Vlore nesten helt
perfekt. Bare et sted sendte vikaren oss
«gammelveien» som kroket seg smal gjennom en skog der folk ruslet i mørke klær
og selvsagt uten refleks så kapteinen og rederen i forsetet måtte snegle sakte
framover. Frøken GPS’ vikar i baksetet erklærte sin uskyld da en litt nyere vei
ikke var avmerket på kartet Hertz hadde forsynt oss med. Guideboka hadde sagt
at landets citrusfrukter var meget gode, og følgelig stoppet vi ved første
frukt- og grønnsaksbod ved veien ut fra Tirana og bunkret mandariner.
– Slovnene? skulte han som solgte der. Kanskje
skulte han ikke. Kanskje virket det bare slik. Men ting lettet litt da pappa sa
vi var norsk. Jeg tror ikke han plasserte Norge på kartet der og da, men det
antar jeg var fordi det viktigste var at han fikk avkreftet at vi var av
ex-Jugoslavia-folk – og Tito var halvt slovener - og dermed erkefienden. Ser du Anja, dere
slovenere er altfor flinke, og det skal man ikke være. Man skal være på det jevne
og helst litt under det.
Her gjør jeg
en liten digresjon til da vi besøkte Anja i Jesenice i Slovenia. Vi fløy til
Pula i Kroatia der Anja hentet oss. Jeg hadde som vanlig assistanse på
flyplassen, og de behandlet oss virkelig uvennlig og svarte ikke på spørsmål.
Vi trodde det var fordi de ikke kunne engelsk at de ikke svarte. Senere hørte
vi dem respndere på engelsk til noen andre. Brikkene falt på plass da Dusko sa
at kroatere ikke likte slovenere. Slovenerne var for flinke. Hvordan ble vi
assosiert med Slovenia? Jo, pappa hadde på seg en t-skjorte med I love Slovenia.
Men som
sagt, vi spiste mandariner der ved fruktboden i stor ro mens lastebiler dundret
forbi før vi la oss på hjul mot Vlore der vi skulle ta natt. Trafikkmønsteret
er et annet enn i Norge, noe den hyggelige albaneren på flyet hadde forberedt
oss på. «Man må bare kjøre forsiktig så går det bra», sa han. Et godt råd.
Kjappe, kjekke forbikjøringer, parkering hvor som helst på veien, folk som
ruslet over uten å se seg om etc. Strekka Tirana – Vlore viste godt, syntes jeg,
at dette var et gammelt kommunistisk land som hadde sakket akterut og slitt seg
ut, men som nå jobbet med saken.
Vlore vet
jeg nå er en stor by med en litt finere del nede ved Adriaterhavet og en del
for den lokale bermen. Selv om vi ikke visste dette da – gjett hvor pappa
blinket inn for å sjekke om overnatting? Følgelig overnattet vi i et iskaldt
hotell tre trapper opp. Faktisk var der en varmepumpe som slo seg av hvert
kvarter. Da måtte resepsjonisten få den i gang igjen – pussig nok. Mamma prøvde
å forklare at det kanskje var flott om den varmet såpass lenge at vi kom oss i
seng, men resepsjonisten mente han ikke kunne gjøre noe med det. Mamma sa da at
det ikke var synd på henne, for hun kom til å holde seg varm med å gå ned opp
de tre trappene hvert kvarter for å hente ham for å få den i gang. Det endte
med en slags midt på treet løsning. Vi fikk en masse varme tepper og krøp til
sengs, og dæven døtte hørte jeg pumpa slå seg av rett etterpå, men da lå vi
godt tildekket, og da vi våknet neste morgen hadde sola overtatt oppvarminga.
Selvsagt var
det ikke noen frokost der på hotellet, så vi startet til Himare og bestemte oss
for å stoppe ved første matmulighet. Det kom ganske fort i den litt bedre delen
av Vlore. Der spiste vi lam mens pappa mumlet at det så ut som en hund de la på
grillen til oss. Men det smakte lam i alle fall. Det var litt småsurt inne i
murhuset, og de hadde en ovn midt på gulvet med ovnsrør ut der de fyrte. Der
satt en gammel kvinne på en stol ved denne ovnen, og hun reiste seg plutselig
og hentet en stol til og så hentet hun mamma. Der satt to dronninger på hver
sin side av ovnen mens to usle forfrosne plebeiere satt i en krok og hutret.
Dagen etter opplevde vi at noen konger på haugen ved et utebord her i Himare
bød pappa på en klunk fra flaske. Lokalt brennevin i alle fall. Ingen har bydd
meg noe som helst ekstra. Faktisk tror jeg jeg er nesten usynlig her enda jeg
ikke ser min like rusle rundt i gatene her. Kanskje synes de slike som jeg ikke
skal ferdes løse, jeg vet ikke.
Her
protesterer hertingene og minner meg på at jeg fikk en gigantisk stor citron
hos nabobar-mannen her i dag. Vi har nemlig som vi alltid gjør etablert en
«stampub» - her, en liten gatebar, og eieren ga meg altså en gigantsitron i
dag.
Digresjon over.
Jeg har aldri ferdes Trollstigen og vet ikke hvordan den er, men å passere
fjellene mellom fjellene Vlore og Himare slår alt jeg har opplevd av slike
ting. Tusen spektakulære meter oppover i smale og meget krokete veier og
tilsvarende stupbratt ned. Mens vi sneglet oss der, tenkte jeg på det jeg hadde
lest at den kommunistiske regjeringa i Albania etter krigen aldri fikk helt
kontroll med fjellfolket som hadde sine egne høvdinger og sitt eget regelverk.
Hvem kommunistene enn bygde disse betonggammene for vet jeg ikke. Kanskje for å
beskytte seg mot ytre fiender som Albania på den tid hadde på alle kanter,
eller kanskje også mot indre fiender. Men her og der så vi forsvarsverk i
fjellene. Noe av dette som en lav betonggamme med skytehull.
I det sola
gikk ned kjørte vi inn i Himare og fant basen vår. Nå er vi altså etablert her
i Himare som virkelig er en small village by a fjord. Og jeg antar vår lille
blå opel er gjenkjent som gjestebil. I dag var mamma innom nærbutikken som i
størrelse er som en liten kiosk og kjøpte noe til kvelds. Hun hadde ikke vært
der før, men det hadde pappa og jeg. Da hun gikk ut hørte hun innehaveren si
norsk om henne. Ordet norsk er lett å gjenkjenne. Ellers bruker de en del
samiske ord her om enn de har stokket om på betydninga. Vi finner girjie, spile
og birra her.
Da sier jeg
godt natt her fra skråtaket i Himare. I morgen kjører vi en tur til nabobyen
Sarande som er litt større. Hva vi gjør julaften vet vi ikke enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar