Lapp skal lapp vara

Så var det atter en frokost med lapper . En lapp for en lapp – et godt ordspill. Nesten like bra som en replikk en venn av oss kom med for vel 30 år siden. Storebror Sigbjørn hadde vært på besøk der og spist husets lapper, noe som visstnok var helt topp av det slaget. Mamma ringte dit for å få oppskrift på det.  Mor i huset kom i telefonen og kommenterte sideveis til mannen i huset: Asbjørg vil ha oppskrift på lapper. Hvoretter han prompte repliserte: Treng ho oppskrift på det? Kan ho ikkje berre se på sæ sjøl.

De kjappe replikkers kunst.

Men altså, tilbake til frokostlapper som nesten er en tradisjon her i huset. Tradisjoner er ikke å kimse av. De holder ranmmene – og man må bare håpe at de ikke holder rammene så harde at de blir en tvanstrøye i stedet for en tradisjon.

Våre lapper er en ny tradishon i den betydninga at den ikke er så himla mange år gammel. De fyller mange funksjoner:

1)    Man kan bruke opp potetmosrester og grøtklatter, og man kan lure i dem det jeg nekter å spise. Denne gangen var lappene grønnprikkede siden tørkede bjørkeblader var blandet inn. Ikke årets. I år trengte laumakken løvet. Vi har en rest fra i fjør. Kan ikke huske om vi plukket  dette på den hasardiøse turen oppetter en skråning i Veggfjellet der jeg i alle fall fryktet at Blåbærlynget skulle havne i Ofotfjorden. I så fall må man spise slike ting med andakt, for det sier jeg bare: Blåbærlynget drar ikke på flere slike turer.

2)   Dessuten fungerer de som et slags trekkplaster, motivasjon eller gulrot. Jeg er ikke den mest morgenspretne, og etter min runde på badet, pleier jeg ta en åle / krype-runde mens jeg surker over at jeg egentlig skulle ha vært i senga,  Da er det godt med matlukta i målområdet. Det tror jeg egentlig er hovedårsaken til at vi alltid har en frokost som lukter godt. De andre to vet ikke at jeg skjønner det, og jeg spiller naiv. Eller kanskje vet de at jeg vet, og de spiller naiv.

Nå er jo assoasiasjoner noe man nesten ikke kan unngå. De bare kommer. Denne gangen assoasiasjoner rundt ordet lapp. Jeg ble sittende å tenke på hvilke lapper jeg kjente eller hadde hørt om – da holder jeg mamma og med utenom. Vi lapper som spiste lapper.

Den første naturlige assosiasjonen var ulike typer lapper.  Jukselapper (er ikke lapp, men vil skrekkelig gjerne bære det). Skaplapper (er lapp, men absolutt ikke være det).

 Mens jeg tumlet med lapper i klassen homo sapiens husket jeg alle de trivelige turene vi har hatt til Philadelphia og med leiebilen kjørt til Amishland. Der heter mange familier Lapp.

Men man trenger ikke dra så langt. I Sverige var lapp et mye brukt begrep tidligere. Lapp skal lapp vara mente i 1828 Carl Magnar av Robson, svensk adelsmann, da han fremmet et viktig forslag i adelsrådet i den svenske riksdagen. Han hadde nemlig sett at samenes reinbeiter ble mindre og mindre på bekostning av innflyttende jordbruk. Han ville trekke en geografisk grense for hvor langt opp mot fjellene jordbruket kunne spre seg. Vel, egentlig mente HAN vel ikke at lapp ska vara lapp, men det ble resultatet av hans forslag. Han mente bare at samene måtte få ha et land i fred for uendelige framtider, det fedres land de eide «før våre dager».  Han ønsket å gi samene noen privilegier – som han forsåvidt også ønsket å gi adelen i det han jobbet for adelens bevaren.  Men politikk er politikk og der er alltid noen som ser sitt snitt. Så også her.  

Det første geniale snittet var å sterkt redusere det man i svensk samepolitikk brydde seg om som samer = nomadiserende samer = reindriftssamer som hadde med å holde seg ovenfor odlingsgrensen. For disse opprettet man nomadeskoler som man bevisst (?) holdt på et lavt nivå.  Faktisk vegret en del av samer ovenfor odlingsgrensen seg til å bruke disse skolene., og de andre samene, de som ikke drev reindrift, brukte dem ikke. Der lærte de det de trengte for livet ovennfor odlingsgrensen og slapp å bli ødelagt av opplæring og komfort svenske skoler. Faktisk var det en av lappefogdens arbeidsfelt å avgjøre hvem som var nomade og kunne bruke denne skoletypen. Smart trekk. Man holdt en gruppe samer der over odlingsagrensen på et lavt nivå, mens man forventet assimilering av resten av samebefolkningen. Nå vet jeg ikke hvorvidt dette lyktes fullstendig, eller om de skog-og fiskersamer jeg ser møte i det svenske Sametinget er noen av de som skulle vært forsvunnet.

Nomadeskolen ble på 1960-tallet gjort om til sameskoler åpne for alle samer.

Så er det jo litt småfarlig å å lære andre alt man sjøl kan. Plutselig en dag begynner de å bruke denne kunnskapen mot deg.

Jeg tar hatten av meg for de svenske luringene, for man skal bare skule over til Norge for å se hvor galt det kan gå ved å lære opp samer til blant annet statsmannskunst. Samene lærte det samme som dáža, minst, for de var i tillegg arbeidsomme, og når de var vel utlært og kunne alt daza kunne, begynte de gjerne å bruke dette for å fremme samesak. Farlig, farlig i de dager, kanskje også litt i våre dager? Jeg vil tro at samer med akademisk utdanning, universitets-samer og akademiker-samer, ennå kan huskes som negative begrep i enkelte konstellasjoner. Det var en periode der enkelte norske politikere prøvde å trŧkke ned og ufarliggjøre samer med utdanning ved å blant annet hevde at man måtte lytte til de ekte, ordentlige samene, dvs samer som ikke hadde satt sine bein  innom en høgskole eller et universitet.

Man kan si mye om det norske Sametinget - og det gjør man også. Men det er slik jeg ser det det mest slagkraftige av de samiske parlamentene. Men så har det da også vært drevet fram og ledet av samer opplært i statsmannskunst.

For noen dager siden fant jeg en mail fra en svensk redaktør av en antologi: Samer i text och bild. For nordiske lesere. Jeg ble spurt om de kunne bruke noen av novellene fra Jeg er ikke en fjellklatrer.  Selvsagt. Det var jo bare hyggelig. Så var det et bilde av meg. De ønsket seg et arbeidsbilde.  Ha ha, jammen sa jeg smør. Aldri ikke i helvete om de får noe bilde av meg flat på magen på golvet, sur og forbannet, eller på ABR, eller opp-ned i backswing, eller slitende meg fram på ladder, eller med reflekstrening, nevrofeedback…Ikke aldri. Lapp ska vara lapp, synes jeg, så jeg mailet over et bilde av meg i kofte.

domantrener