torsdag 30. oktober 2014

Det er litt deprimerende å ikke passe verken her eller der.



Her en dag da jeg passerte garasjen på tur til den elendige postkassen – det er min jobb å hente posten om jeg vil det eller ikke selvom noen må gå med meg og hjelpe til – ok, jeg kan godt innrømme det, jeg liker det. Godt å være nyttig, men mest liker jeg å være nyttig når mamma har det travelt og skal skrivet et forord eller noe annet, og hun har alle fakta, men får ikke skrevet det, da presenterer hun fakta for meg, og jeg skriver det. Deler av forordet til boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland har jeg skrevet.
Gad vite hvorfor jeg sporet av fra den åpne garasjedøra til boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland.  Vel, egentlig skjønner jeg det. Hjernen har sine finurlige krokveier fram til noe, og hjernen gjør sine avkrokinger hit og dit på disse krokveiene.  Det var det som skjedde akkurat nå, men det skal jeg komme tilbake til.
Egentlig burde jeg skrevet på engelsk, kommer jeg på akkurat nå, enda en avkroking fra krokveien, for jeg har som program fra Family Hope Center i Philadelphia å en gang i måneden skrive en fortelling omkring noen av de luktene jeg har i programmet. Lukt er som kjent en sans, og lukter går rett opp til hjernen. Sansene er veiene inn til hjernen. Her havner man igjen på hjernens avkrokinger. Antagelig siden hjernen kom inn i pennen min fulgte lukteprogrammet (olfactory-program) med, og jeg husket disse måendlige fortellingene . Damn shit burglar hell. Jeg har ikke skrevet en eneste en siden siste evaluering i april og er slik pr. i dag på minus 6. Nå må jeg skjerpe meg, men jammen må hertingene det også som har glemt as well.

Men altså, jeg gikk forbi den åpne garasjedøra og så min avgud, ATV-en / Røsslynget stå ved siden av Blåbærlynget, min blå Berlingo, og huslet de flotte turene vi har hatt på seinsommeren etter at ATV.en kom hit til huset i skogen.
Her vurderer jeg om jeg skal gjøre en avkroking til før jeg fortsetter på krokveien. Jeg har nylig lest en del om samisk førkristen religion og hvor man havner etter sin død – hvis man da har vært et ordentlig og skikkkelig menneske – og det har jeg dessverre stort  sett vært. Hvem vil nå være altfor skikkelig? Unnataket er de siste 4-5 år før vi begynte domantreninga. Jeg var frustrert over min situasjon, forbitret, forbannet og negativ og gjorde det som dessverre er vanlig. Jeg lot det gå ut over mine nærmeste og var i de åra ikke den enkleste å leve med. Men foruten det er jeg streit, som man sier på liberalt norsk.

Men altså, jeg passerte garasjen og så min røde ATV, husket turene, filosoferte omkring dette med livo g død, hadde lest samisk mytologi- og minste felles multiplum, ble selvfølgelig  Svartvatnet.

I samisk mytoligi er noen vatn sáivu-jávrrit. De har dobbel bunn. I vatnene er det kilder som spruter opp. Siden vatnene har kilder, er temperaturen i vannet ujevn, og det kan danne seg råker eller tynne islag. Vatnene er fiskerike med fet fisk som ikke biter om man ikke vet hvordan å fange den.  Sáivu-vatnene er de dødes paradis i samisk mytologi. Dit kommer vi gode menensker (!) når vi setter staven mot gammeveggen, og der lever vi samme slags liv som her på jorden, bare lykkeligere. Akkurat det liker jeg ikke, for i paradis hadde jeg tenkt å gjøre noe helt annet enn her i livet. Klatre i fjelltopper, gå på elgjakt, danse swing, kjøre bil etc. Nå er det jo ikek sikkert at dette er så mye bedre, gresset er som sagt ikke alltid grønnere på den andre siden av gjerdet, men det er nå uanasett på den andre siden. Og siden jeg er inne i frasenes språk, kan jeg si at forandring fryder. Og dette er ikke den store forandringa. Tvert om, dette er et skomaker-bli-ved-din-lest paradist. Dermed er jeg usikker på om Sáivu er noe for meg. Spørsmålet er bare om jeg har noe valg. Det andre stedet er Jámehiid áibmu. Dit kommer de andre (!). Der rår sykdomsguden, og det er absolutt ikke noe alternativ for meg omdet enn hadde vært mulig. Jeg kan ikke forstå at det gamle samiske samfunnet kunne utkrystallisere et paradis der man bare skal fortsette med det samme.

Nå er jeg jo som dere vet 100 % same og 100 % germansk, og 100 % + 100 % = 100 %. Følgelig kan jeg forholde meg til den gamle norske førkristne mytologien om jeg ønsker det. Slik jeg ser det har jeg ikke noe særlig til valg der heller. Enten dør man i kamp og kommer til lykkelige Valhall der man kan fortsette å sloss og drepe hverandre. Neste dag våkner døde til Vallhalllivet igjen og kan fortsette neste dag og neste dag og neste dag å sloss og drepe hverandre. Nå er det jo slik at døde som står opp blir døde-levende _ zombier, så i Vallhall er det en rekke zomier som sloss og dreper hverandre, Det er liksom ikke noe for meg. Nå er jeg jo ikke av den fysiske beskaffenhet at jeg kan fly rundt og sloss og slik ende mitt liv i kamp. Nå er jo kamp et ord som kan inneholde varierte betydninger. Likevel tror jeg nok her er ment fysiisk sloss og drepe. Om jeg nå hadde hatt fysisk beskaffenhet til det, tror jeg jeg mangler mental beskaffenhet. Derfor holder jeg det for usannsynlig at jeg som 100 % nordmann ville falle slag og kommetil Valhall.  Men det er et populært sted skal man dømme etter alle de Vallhall-navnene som finne i dag. Da gjenstår det andre norske alternativet; å dø på sotteseng av sykdom eller alderdomssvakhet. Da kommer man til Helheimen der Hel styrer, og der er det heller ikke noen dans på roser.

Konklusjonen må bli at akkurat hva etter-døden angår føler jeg meg ikke bekvem verken som same eller nordmann. Det er litt spønky å ikke føle seg heime i egen kultur i noe så viktig som liv og døød. Jeg har før antydet at jeg muligens er adoptert. Det er så mye som ikke passer. Nå skal det visstnok starte en serie på en av TV-kanalene om nettopp emnet liv-død i de ulike religionene / kulturene, så der skal jeg følge med og se om noe treffer meg.

Jeg har min vane tro tatt noen avstikkere og avkrokinger fra den veien jeg kroker meg fram på. Hovedelementet i bloggen, tråden, er den refleksjonen som kom da jeg så min røde ATV stå i garasjen og assosiasjonene omkring det.
Da kroker jeg meg tilbake til hovedtråden som egentlig er de sáivu-vatn vi har her i området. Jeg har allerede satt Svartvatnet på den lista.  Det mangler bare en sjekk på om vatnet danner råker eller tynn is her og der, men selv om det ikke gjør det, fyller det likevel mange nok kriterier. Så vet jeg om et vatn til som jeg leste om i boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland  Der var et vatn beskrevet som ingen innløp hadde, bare utløp. Det må altså ha en kilde = sáivu-vatn.  Sikkert finner man flere slik vatn her i området – og da skulle det altså være dit mine forfedre dro i førkristen tid.

Så som same og nordmann kan jeg i følge tradisjonen velge om jeg i neste liv lever lykkelig i Sáivu og gjør det samem som her, bare lykkeligere. Kommer ikke på tale. Eller jeg kan havne i Valhall og bli en zombi som sloss dag etter dag. Kommer ikke på tale. Jeg holder for usannsynlig at jeg, prektig som jeg er, havner i den samiske Jámehiid Áibnu med sykdom å ellendighet. Kommer ikke på tale om så skulle være. Så kunne jeg javne hos Hel i Helheimen siden jeg ikke sloss. Hun tar alle de som ikke dør i slag og blir zombier i Vallhall.  Kommer ikke på tale.

Det er litt deprimerende å ikke passe verken her eller der.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar