Her en dag da jeg
passerte garasjen på tur til den elendige postkassen – det er min jobb å hente
posten om jeg vil det eller ikke selvom noen må gå med meg og hjelpe til – ok,
jeg kan godt innrømme det, jeg liker det. Godt å være nyttig, men mest liker
jeg å være nyttig når mamma har det travelt og skal skrivet et forord eller noe
annet, og hun har alle fakta, men får ikke skrevet det, da presenterer hun
fakta for meg, og jeg skriver det. Deler av forordet til boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland har jeg skrevet.
Gad vite hvorfor jeg sporet av fra den åpne
garasjedøra til boka Samiske stedsnavn i
Skánik / Skånland. Vel,
egentlig skjønner jeg det. Hjernen har sine finurlige krokveier fram til noe,
og hjernen gjør sine avkrokinger hit og dit på disse krokveiene. Det var det som skjedde akkurat nå, men det
skal jeg komme tilbake til.
Egentlig burde jeg
skrevet på engelsk, kommer jeg på akkurat nå, enda en avkroking fra krokveien,
for jeg har som program fra Family Hope Center i Philadelphia å en gang i
måneden skrive en fortelling omkring noen av de luktene jeg har i programmet.
Lukt er som kjent en sans, og lukter går rett opp til hjernen. Sansene er
veiene inn til hjernen. Her havner man igjen på hjernens avkrokinger. Antagelig
siden hjernen kom inn i pennen min fulgte lukteprogrammet (olfactory-program)
med, og jeg husket disse måendlige fortellingene . Damn shit burglar hell. Jeg
har ikke skrevet en eneste en siden siste evaluering i april og er slik pr. i
dag på minus 6. Nå må jeg skjerpe meg, men jammen må hertingene det også som
har glemt as well.
Men altså, jeg gikk
forbi den åpne garasjedøra og så min avgud, ATV-en / Røsslynget stå ved siden
av Blåbærlynget, min blå Berlingo, og huslet de flotte turene vi har hatt på
seinsommeren etter at ATV.en kom hit til huset i skogen.
Her vurderer jeg om jeg
skal gjøre en avkroking til før jeg fortsetter på krokveien. Jeg har nylig lest
en del om samisk førkristen religion og hvor man havner etter sin død – hvis
man da har vært et ordentlig og skikkkelig menneske – og det har jeg dessverre
stort sett vært. Hvem vil nå være altfor
skikkelig? Unnataket er de siste 4-5 år før vi begynte domantreninga. Jeg var
frustrert over min situasjon, forbitret, forbannet og negativ og gjorde det som
dessverre er vanlig. Jeg lot det gå ut over mine nærmeste og var i de åra ikke
den enkleste å leve med. Men foruten det er jeg streit, som man sier på
liberalt norsk.
Men altså, jeg passerte
garasjen og så min røde ATV, husket turene, filosoferte omkring dette med livo
g død, hadde lest samisk mytologi- og minste felles multiplum, ble selvfølgelig
Svartvatnet.
I samisk mytoligi er
noen vatn sáivu-jávrrit. De har dobbel bunn. I vatnene er det kilder som
spruter opp. Siden vatnene har kilder, er temperaturen i vannet ujevn, og det
kan danne seg råker eller tynne islag. Vatnene er fiskerike med fet fisk som
ikke biter om man ikke vet hvordan å fange den.
Sáivu-vatnene er de dødes paradis i samisk mytologi. Dit kommer vi gode
menensker (!) når vi setter staven mot gammeveggen, og der lever vi samme slags
liv som her på jorden, bare lykkeligere. Akkurat det liker jeg ikke, for i
paradis hadde jeg tenkt å gjøre noe helt annet enn her i livet. Klatre i
fjelltopper, gå på elgjakt, danse swing, kjøre bil etc. Nå er det jo ikek
sikkert at dette er så mye bedre, gresset er som sagt ikke alltid grønnere på
den andre siden av gjerdet, men det er nå uanasett på den andre siden. Og siden
jeg er inne i frasenes språk, kan jeg si at forandring fryder. Og dette er ikke
den store forandringa. Tvert om, dette er et skomaker-bli-ved-din-lest
paradist. Dermed er jeg usikker på om Sáivu er noe for meg. Spørsmålet er bare
om jeg har noe valg. Det andre stedet er Jámehiid áibmu. Dit kommer de andre
(!). Der rår sykdomsguden, og det er absolutt ikke noe alternativ for meg omdet
enn hadde vært mulig. Jeg kan ikke forstå at det gamle samiske samfunnet kunne
utkrystallisere et paradis der man bare skal fortsette med det samme.
Nå er jeg jo som dere
vet 100 % same og 100 % germansk, og 100 % + 100 % = 100 %. Følgelig kan jeg
forholde meg til den gamle norske førkristne mytologien om jeg ønsker det. Slik
jeg ser det har jeg ikke noe særlig til valg der heller. Enten dør man i kamp
og kommer til lykkelige Valhall der man kan fortsette å sloss og drepe hverandre.
Neste dag våkner døde til Vallhalllivet igjen og kan fortsette neste dag og
neste dag og neste dag å sloss og drepe hverandre. Nå er det jo slik at døde
som står opp blir døde-levende _ zombier, så i Vallhall er det en rekke zomier
som sloss og dreper hverandre, Det er liksom ikke noe for meg. Nå er jeg jo
ikke av den fysiske beskaffenhet at jeg kan fly rundt og sloss og slik ende
mitt liv i kamp. Nå er jo kamp et ord som kan inneholde varierte
betydninger. Likevel tror jeg nok her er ment fysiisk sloss og drepe. Om jeg nå
hadde hatt fysisk beskaffenhet til det, tror jeg jeg mangler mental
beskaffenhet. Derfor holder jeg det for usannsynlig at jeg som 100 % nordmann
ville falle slag og kommetil Valhall. Men det er et populært sted skal man dømme
etter alle de Vallhall-navnene som finne i dag. Da gjenstår det andre norske
alternativet; å dø på sotteseng av sykdom eller alderdomssvakhet. Da kommer man
til Helheimen der Hel styrer, og der er det heller ikke noen dans på roser.
Konklusjonen må bli at
akkurat hva etter-døden angår føler jeg meg ikke bekvem verken som same eller
nordmann. Det er litt spønky å ikke føle seg heime i egen kultur i noe så
viktig som liv og døød. Jeg har før antydet at jeg muligens er adoptert. Det er
så mye som ikke passer. Nå skal det visstnok starte en serie på en av
TV-kanalene om nettopp emnet liv-død i de ulike religionene / kulturene, så der
skal jeg følge med og se om noe treffer meg.
Jeg har
min vane tro tatt noen avstikkere og avkrokinger fra den veien jeg kroker meg
fram på. Hovedelementet i bloggen, tråden, er den refleksjonen som kom da jeg
så min røde ATV stå i garasjen og assosiasjonene omkring det.
Da kroker
jeg meg tilbake til hovedtråden som egentlig er de sáivu-vatn vi har her i
området. Jeg har allerede satt Svartvatnet på den lista. Det mangler bare en sjekk på om vatnet danner
råker eller tynn is her og der, men selv om det ikke gjør det, fyller det
likevel mange nok kriterier. Så vet jeg om et vatn til som jeg leste om i boka Samiske stedsnavn i Skánik / Skånland Der var et vatn beskrevet som ingen innløp
hadde, bare utløp. Det må altså ha en kilde = sáivu-vatn. Sikkert finner man flere slik vatn her i
området – og da skulle det altså være dit mine forfedre dro i førkristen tid.
Så som same og nordmann
kan jeg i følge tradisjonen velge om jeg i neste liv lever lykkelig i Sáivu og
gjør det samem som her, bare lykkeligere. Kommer ikke på tale. Eller jeg kan
havne i Valhall og bli en zombi som sloss dag etter dag. Kommer ikke på tale. Jeg
holder for usannsynlig at jeg, prektig som jeg er, havner i den samiske
Jámehiid Áibnu med sykdom å ellendighet. Kommer ikke på tale om så skulle være.
Så kunne jeg javne hos Hel i Helheimen siden jeg ikke sloss. Hun tar alle de
som ikke dør i slag og blir zombier i Vallhall. Kommer ikke på tale.
Det er litt deprimerende
å ikke passe verken her eller der.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar