Det onde i det godes tjeneste

Da jeg så på Ođđasat i kveld (23.10.), som jeg vanligvis gjør, så jeg omtale av filmen omkring raseforsking. Det fikk meg til å tenke på de tre første åra jeg domantrente på IAHP / Domaninstituttet. En del av deres evaluering var å hver gang måle hodeomkretsen min med samme slags redskap som jeg i kveld så på Ođđasat. Jeg husker at jeg en gang  der spøkte med at jeg følte meg som de gamle samene. Nå skjønte nå ikke Elaine som målte meg, den spøken, så den falt på steingrunn. Årsaken til at IAHP / Domaninstituttet målte var The brain grows by use. En hjerne som brukes vokser.

De første åra hadde jeg et intensivt intelligensutviklingsprogram på lesing., matte, språk, you name it. Blant annet husker jeg alle synonymrekker og fagrekker vi leste. Eksempel på synomymrekker kunne være synomymer til f.eks. intens. Fagrekker kunne være elver i Europa, byer i Norge, samiske bygdenavn, stoppesteder langs den trans-sibirske jernbanen...  

Her jeg sitter lurer jeg på hvor det er blitt av de bunker på bunker med lesekort på synonymrekker og andre rekker. Kastet? Båret opp på kvisten? Jeg ser dem for meg. Hver bunke på 10 kort buntet emd strikk rundt.

Tilbake til hodeskallemålingen på IAHP. En gang jeg kom hadde hode-omkretsen vokst med – jeg husker i dag ikke hvor mye, men jeg husker at min advocate der, fantastiske Rumiko, sa det var det beinharde intelligensprogrammet som var årsaken til dette. Jeg reagerte aldri på den målinga, og når jeg sammenligner med det jeg så i dag, er forskjellen stor. Jeg ble målt i det godes tjeneste og sammenlignet med meg selv. Samene før ble målt i – tja, i alle fall ikke i det godes tjeneste og sammenlignet med den målende rasen som mente de var den perfekte modellen med det perfekte intellektet. Da gir resultatet av målingene seg selv – og man kan si at ting ikke var i det godes tjeneste.

Og så all den fotograferingen av folk. Blyge mennesker uvant med nakenhet skulle altså kle seg naken – og så attpåtil bli fotografert.

domantrener