Nye settinger og nye behov

Fy søren at ting er som normalt her i huset - og likevel er det ikke normalt kjenner jeg på kroppen og ser på en del tegn og merker rundt om i huset. Normalt fordi for eksempel krype-og åle utstyret er lagt ut fra her i stua og bortover gangen – yauht-belegget vi dro heim fra Danmark etter anbefaling av Family Hope. Og joda, det er flott, demper underlaget uten å ødelegge effekten av golv. Normalt fordi maskene er på plass, gassflaska står to meter unna meg, merkeskjemaet ligger på bordet foran meg. Og jeg har vært gjennom dagens program, skryteprogram ser jeg det kalles på facebook av de som trener og daglig legger ut bilder av seg sjøl i treningssituasjonen. Kanskje skulle jeg ta det opp til vurdering å legge meg utover bokstavelig talt et par ganger for dag på facebook. Da ville jeg være litt normal i en sekvens av normaliteten. Men så ser jeg på facebook alle de som ikke gjør det og som jeg vet kunne legge seg utover der flere ganger daglig. Så hvis jeg ikke gjør det, er jeg også innafor en sekvens av normaliteten. Det blir et vanskelig valg det her.

Tilbake til det normale her i huset som likevel ikke føles normalt. Vi har i to uker ikke holdt på med det vanlige styret, men har likevel styrt på en annen måte. Jeg håper virkelig dere som er på facebook har lagt merke til at min flotte storebror har giftet seg med sin flotte kone. Her i huset har vi selvsagt jobbet i kulissene for arrangementene rundt dette. De feiret i to dager, en bli-kjent-dag for familiene og selve bryllupsdagen. Nå tror jeg nok man kan si bryllupet har vært atskillig lenger hva tid angår. Jeg vet ikke når Sigrid og Sigbjørn begynte forberedelsene, men jeg vet når vi her i huset begynte å lage opp og fylle våre to frysere med klappakaker, gomba, kjøttkaker, reinkjøtt, reintunge, lefser – you name it pluss småting som kaffeost etc.

Uansett hva jeg ellers sier er jeg et religiost menneske som henter eksempler og sammenligninger fra Bibelen. I denne sammenhengen er det enken i Sareptas krukke, den som var velsignet og aldri var tom, den fylte seg opp av seg sjøl fordi eieren ga og ga til sin siste smule. Våre to frysebokser pluss den tomme i bestemorhuset var stappfulle før bryllupet. Så fraktet vi mat til bli-kjent-dagen i barnehagen der ca 100 mennesker spiste. Nå var det flere som hadde med mat dit, men jeg vet hvilke lass jeg fraktet dit på ATV og bil. Og nå kommer det underlige som gjør at jeg ser bibelske fortellinger for meg: våre to frysebokser her er ennå stappfulle og fryseboksen i bestemorhuset er heller ikke tom. En annen fortelling dukker opp: om å mette mange med to brød og fem små fisker. Jeg klager ikke når ting er slik. Tvert om, jeg legger det til lista over velsignelser. 

Her bare MÅ jeg ta en digresjon til ære for den fønikiske kvinnen, enken i Sarepta, kvinnen uten navn i Bibelen og hennes navnløse sønn. Byen Sarepta var ingen israelsk by verken den gang eller nå der den ligger i dagens Libanon. Den eneste som har navn i fortellinga er profeten Elia som ble sendt til Sarepta der den navnløse enken og hennes navnløse sønn delte sin siste mat med ham, og han velsignet deres melkrukke og oljekrus så de aldri var tomme. ”Enken i Sareptas krukke” er i dag blitt en metafor for overskudd, overflom og rikdom. Slik jeg ser det er det blitt et misbrukt symbol. Det er etter min vurdering tyveri av et uttrykk. Enken i Sarepta var ansiktet på alle navnløse fattige – også i vår tid, og metaforen burde symblisere et håp for denne verdens fattige at det skal komme noen og gi dem mat i krukkene (les; livsoppholdesesnødvendigheter). I stedet er det blitt et symbol på rikes overflod. Et paradoks. Kanskje er det derfor malplassert av meg å bruke det uttrykket om våre frysebokser.

Noe annet vi styrte med til bryllupet var klær - en stor nødvendighet. Pappa kjøpte seg ny fra topp til tå, dress, skjorte, sko. Mamma ble også ny fra topp til tå. Ann Ragnhild, Kjersti, Tone, Berit Anne og Karen Marie fornyet henne totalt. Jeg fikk min nye kofte renset for sikkerhets skyld, og Ann Ragnhild fikset meg liehppa. Perfekt, sjal duger ikke for meg. Jeg haler det fram. Jeg følte meg velkledd og klar for den viktige dagen, og jeg likte å se at de andre to også var det – i alle fall i min definisjon av velkledd.

Bryllupet var selvsagt det flotteste bryllup jeg har opplevd de siste år fordi det var så nært knyttet opp til meg sjøl. Sigrid og Sigbjørn giftet seg utendørs i Laugen ved Trondenes og himmelen strødde perler på dem. – Og vi andre strødde våre beste ønsker.

Det som var litt uvanlig var at huset her ikke var fylt opp av gjester slik jeg er vant med til konfirmasjoner og til eksempel Markomeannu. Ingen utenom oss i familien var her før på sondag. Da kom onkel Kåre og Berit pluss Kristin og Oskar siden vi dagen etter skulle raide på Nordkalotten, noe vi da også gjorde etter å ha skiftet til vinterhjul på både vår bil og de andres leiebil. Vebjørn heiv seg rundt og fikk tak i vinterhjula til leiebilen, så vi la trygt og fortrøstningsfullt i vei østover mot broder Sverige og Kiruna i første rekke. Samegården er et must. Vi sjekker boksalget når vi er der sånn etter hvert meget sjeldnere enn dann og vann. Denne gangen var vi i gruvene i Kiruna. Skikkelige turister gjør det, og for meg i alle fall, og jeg antar for pappa også, var opplevelsen bedre og sterkere fordi vi nettopp hadde lest manuset på Svein Lunds bok om gruvedrift… Gull, gråstein og gift

Eit kritisk blikk på mineralnæringa i fortid, notid og framtid.

Turen var egentlig det vi kalte mens vi planla den Oskars reise på Nordkalotten. Oskar er sønn til mitt søskenbarn Kristin. Enkelte ting bare MÅ man gjøre, og et av disse MÅ er den Goda herdens kyrka i Soppero. Der pleier vi alltid stoppe og spise. Denne gangen hadde vi bestilt overnatting der for oss åtte og riimin ramin proklamert for våre medreisende at vi skulle overnatte i kirkas kjeller. Gjett om vi ble lange i maska da vi kom og ble innlosjert i kirkas hyggelige leirbolig. Flott, men intet slår kirkas kjeller. Vi har overnattet i den før, og en gang vi stoppet der for å spise middag på tur heim fra et eller annet jeg ikke husker, så så vi antagelig slitne ut, for de ba oss gå ned i kjelleren og sove noen timer før vi kjørte videre. Vi sa vi egentlig hadde råd til å leie rom til det så vi takket nei. Det var ikke leie, sa de, det var et tilbud. En middagskvil etter middagen. Jeg håper det ikke er sant det jeg hørte om at denne dissenterkirka er konkurs. Dagen etter stakk vi innom Nils Per for en kaffekopp før vi kjørte til Karesuando der læstadianismen var tema for reisen på Nordkallotten.

Så gikk det slag i slag. I Kautokeino hadde Basia og Svein, middag klar da vi kom. I det huset er matauk en livsstil – selvfisket fisk og selvplukkede urter. Mine gudforeldre Mats og Anne Kristine var bortreist, men vi fikk nøkkel til huset deres. Der bodde vi i to dager. Jeg vurderer her om jeg skal beskrive at vi spiste hos Madam Bongoes etablissement. Eksotisk – men ikke for oss som spiser ute ved bålet i tide og utide. Det spesielle var at vi kjørte derfra i tett snødrev. Det jeg virkelig husker er at mamma, pappa og jeg sløvet og sov en hel dag hos Steinfjells mens de andre i reisefølget som ikke hadde vært i Kautokeino før, beså x Juhl’s, etc.

Så var det Karasjok der samisk litteratursenter og samisk spesialbokhandel ble åpnet. Greit å ha vært med på det. Men artigere syntes jeg det var å besøke familien Graven der det røk av lavvoen på gårdsplassen der Arne Graven røkte kjøtt. Middag spiste vi hos Strømeng, reinkjøtt med joik. Så bar det heimover via bunkring av gluten-og laktosefrie produkter i Hetta.

Siden denne bloggen er en delvis kronologisk oppramsing uten de store personlige evalueringer av annet enn bryllupet, har jeg problem med hvordan å avslutte den. Jeg har sagt det før – og med alderdommens rett til å gjenta seg sjøl – sier jeg at det var en flott tid. Jeg har sansen for skolestilers avslutninger: Alle var enige om at det var en flott tur.  Tenk om alle ikke var enige om det, tenk om det ikke var en flott tur, tenk på hva som kunne ha gått galt…

domantrener

Bryllupet står i en klasse for seg som jeg vanskelig finner ord for. Men det forteller kanskje noe når jeg sier at jeg allerede i juni begynte å skrive på talen fra oss søsken av bdrudgommen. I forjant måtte jeg gå gjennom Sigbjørns utallige album samt dagbøkene som er skrevet fra våre første år og opp til skolealder.  Og Simen skrev en nydelig sang til Sigrid og Sigbjørn.

Ikke til forkleinelse for noen av de andre talene, men min og Emma Margrets var den desidert beste jeg hørte da Emma Margret leste den.

Hvordan var nå dette eventyret om myrsnipa?

Fy søren, nå skal jeg mens jeg ligger og koser meg på ABR filosofere over hvor godt det er at man har myrsnipementalitet som en motvekt til gresset som er grønnere på den andre siden av gjerdet.

PSS! Dagene har gått og blitt en uke siden jeg begynte på bloggen. Det har i dennne bryllupstida oppstått et behov hos meg til å kunne og forstå litt om arv og miljø. Dette som et resultat ac at jeg befinner meg i en setting der man, om man inviterer 120 menesker, lager mat til 240 + har et ekstra kriselager i fryseboksen. Er det arv? Eller er det miljø? Eller bunner det i en opplevelse i tidligere liv? Uansett, jeg må prøve å få et innblikk i årsakene.