Noen skal danne ny konstellasjon, og noen skal på dannelsesreise

Inntil nå har jeg følt meg som administrativ ansvarlig for julefeiringa her i skogen. Det er liksom min jurisdiksjon. Det har jeg følt i alle år også før jeg begynte å facilitere, for mamma og pappa pleide si at jeg var sjefen når vi styrte til jul, det være seg grundig vask, matforberedelser eller annet. Og jeg var sjefen som satt på rumpa og prøvde å styre arbeidet uten at jeg ble forstått. Dette er erfaring nummer 1 hva slikt angår. Jeg fortsatte å være sjef for julefeiringa også etter at jeg begynte å facilitere. Fremdeles hadde jeg arbeidsliste og oversikter klar oppe i hodet, og jeg krysset av etter hvert som ting var gjort. Forskjellen nå var at jeg kunne melde fra om ting gikk seint og minne på ting. Det er erfaring 2 fra min festadministrasjon.

Så kommer det paradokset at jeg fremdeles sitter og lager arbeidslister og krysser av for at ting er gjort, samt markerer når det ugjorte burde gjøres. Bare at det nå ikke er min jurisdiksjon, men gammel vane er vond å vende, sies det. Jeg legger meg om kvelden og sjekker lista, og om morgenen henter jeg den opp igjen og går igjennom den, særlig med tanke på dagens oppgaver til Sigbjørn og Sigrid sitt bryllup. Deres jurisdiksjon. I mange henseender er jeg som en mafiaboss. Mafiabossen er ikke sjøl særlig fysisk handlekraftig. Han sitter i en stol og grynter noen enkle ordrer til de som skal sette hans grynt ut i livet. Sånn er det med meg også. Jeg sitter og grynter. Forsjellen på mafiabossen og meg er at jeg ikke har revolvermenn på min lønningsliste.

Nå er det slik at det er her i huset er tre arrangement som løper etter hverandre. Først har Sig og Sig hilse-på-dag i barnehagen fredag, og der har jeg total oversikt og føler stor ro i forhold til forberedelsene. Gammen er skurt, masse klappakaker, gomba og kjøttkaker er laget og frosset. Det samme med sevje som skal være velkomstdrink fredag. Ved er kjørt dit, gress klippet, og i lista mi over det som skal leveres fredag er det ingen røde kryss.

Neste sak er lørdag, selve vielsen og festen. Der har jeg også en lang liste, og selv om jeg ikke har totaloversikt, er oversikten slik at jeg ikke der heller har noen røde kryss.

Det tredje arrangementet er en seksdagers tur på Nordkalotten sammen med noen av gjestene. Vi kjører mandag etter bryllupet. Her er det også ting som skal skje, men i min liste, om jeg da i det hele tatt har noen liste på det, er det røde kryss. Dette er en dannelsesreise a la den kronprinsparet tok sine barn på til Inda i stedet for til samiske om råder - som de burde. De er jo liksom samenes kronprinspar også, ikke indernes. Og siden kronprinsbarna nå skal gå på internasjonal skole, ville en quiz på la oss si 50 spørsmål om Nord-Norge og samiske området være interessant hva scoring angår.  

Der har de jammen noe å lære av sin forgjenger Kristian Kvart, dansk-norsk konge som i 1599 la Danmark åpent for angrep i det han tok med seg vel halvparten av den dansk-norske flåten og seilte nordover langs norskekysten og nesten fram til dagens Murmansk. Han lærte mye på den turen, for i tillegg til at han tok de beste krigsskipene og sjøfolk, tok han med seg forfattere som skulle dokumentere dette. Nå var det nok ikke for sin EGEN kunnskap den gode konge la i vei nordover. Tvert om, han ville øke kunnskapen til russere, svensker og andre suspektiteter som ville tilrøve seg retten til land og vann her. ”Kom ikke her og kom her, for her kommer jeg!” Historien sier at han fikk forklart svenskene og russernne noe, og kanskje burde Ukrainas president hatt en ekspedisjon til grensetraktene. Vel, egentlig har han vel det. Kampen om land- og vannrettighetene i nordligste Nord-Norge er gammel. Det gjaldt kysten og havområdene, og det gjaldt retten til blant annet skattlegging av særlig samene som bodde her.  

Kanskje er årsaken til at kronprinsparet ikke dro på dannelsesreise til Finnmark at de har lest rapportene fra Kristian Kvarts ekspedisjon og følgelig ikke trengte mer kunnskap. Og siden Kristian Kvart ikke dro med flåten sin til India, hadde de ingen kongelige overleveringer derfra og måtte følgelig dra dit sjøl. Nå er jo kronprins Håkon etterkommer etter de engelske royaliteter som også hersket over India. Muligens finnes det i det engelske monarkiets arkiver rapporter fra tilsvarende ekspedisjoner for å bekrefte suvereniteten over områder i Østen. Jeg vil anta at India også hadde sine svensker og russere som lurte i skyggene, og kanskje er det nettopp derfor kornprinsbarna skal gå på internasjonal skole med engelsk som daglig språk. De skal bli i stand til å lese disse gammel-engelskspråklige rapportene.

Men for å hoppe tilbake på skinnene bare en liten stund så skal altså vi på en dannelsesreise på Nordkalotten, og det er nettopp det begrepet og henvisning til at kronprinsparet tok sine barn ut av skolen for en dannelsesreise at en av oss i følget har fått skolefri for å bli med. De hadde nok ikke holdt med tur til Syden, hvorenn dette Syden er.

Jeg har egentlig stor sans for han der Kristian Kvart. Han var litt sånn ordnung muss sein type. Ikke bare ryddet han opp i Nordområdene (vel, vel, nå driver norske myndigheter å lage rot der), men han ryddet også opp i annet svineri og påså at onde makter og trollfolk ble satt under press. I kong Kristians regjeringsperiode og enda litt lengre hadde Norge en av Europas strengeste lover i trolldommeri. Og trolldom var også det som i dag ville kunne gått inn under begrepet bruk av urter til helbreding. Det var også trolldom, og kloke kong Kristian påså at det kom med. Dessverre ble denne loven opphevet i 1842, og dermed slapp man løs en del krefter som herjer ennå i dag.  For meg holder det å minnes en urtetur oppover en skråning på Veggfjellet der både Blåbærlynget og jeg holdt på å havne i Ofotfjorden, i alle fall føltes det slik. Nå er jeg ikke sikker på om bruk av urter kommer inn under kvakksalverloven som var den loven som erstattet lov om trollmenn.

Men uansett, den loven er opphevet, og kronprinsparet ville følgelig trygt kunne invitere med prinsesse Märtha Louise og henne englefølge på en dannelsesreise nordover langs Norskekysten. Det er ikke trolldomsutøvelser de kongelige burde frykte når de trer i land til Vardøhus festning der deres forgjenger Kristian Kvart signerte med fullt navn at han hadde vært der, selv om han ellers under ekspedisjonen insisterte på å være kaptein Kristian Fredriksen. Vardøhus ble blant annet brukt som nødvendig forvisningssted. En kommandant Rosenkrantz ble forvist dit som kommandant fordi han hadde fått det fortvilede innfall å gifte seg med en pige av borgerskapet. Trekker man videre i den tråden, kan kong Harald og kronprins Håkon også risikere å havne som konger av Vardøhus festning siden de også har rotet seg bort i borgerskapet. Kanskje det er årsaken til at de så sjelden setter sine bein der?

Dette blir nok min siste blogg på en stund antar jeg. Først skal vi ture bryllup, så skal vi dannelsesreise, og det gler jeg meg til. Vi trenger absolutt litt dannelse her i skogen, så når vi kommer tilbake, skal det bli andre boller her. Nå er jeg ikke helt sikker på hvordan de bollene blir, men tida vil vise.

Vanligvis hopper jeg hit og dit i bloggene, og det er rett og riktig, for  en god fortelling skal gå hit og dit og ikke spasere rett fram. Men min utfordring har vært den gode naturlige avsltninga. Denne gangen er unnataket. Jeg begynte med administrasjon og tanker om bryllup – og bryllupet skal være i Kvafjord der Norges siste heks ble brent i 1695. Alså perfekt. Bloggen er knyttet sammen, og det er viktig at det skjer ulike ting på ulike steder. Det gir balanse.

Noen, Sigbjørn, skal danne ny konstellasjon og noen skal på dannelsesreise.

domantrener