Vi mange ulike dyr i arken

Fredagen stod i Eliassons kjøttäffairs tegn. Det ryktes at kjøtt-traileren kom til å stå oppe ved Rikssgrensen denne helga – og bare denne helga. Følgelig rustet vi oss ut til en ny ekspedisjon. Man må her holde for øye at ekspedisjon er et vidt begrep og forutsetter ikke at man sliter seg fram til Nordpolen. Ekspedisjon er ikke et5 engangs.negrep, sånn bruk-og-kast-begrep. Ekspedisjonen var ikke etter kjøtt og desslike, men etter blåbær. Hertingene mener nemlig at blåbær og krøkebær er roten til alt godt, og siden man i år må høgt til fjells etter den bæra er den utenfor vår rekkevidde, anna enn på Bjørnefjell / Riksgrensen og traileren der. I vår visdom fant vi ut at vi ville dra fredag, da vi regnet med at det i helga ville bli kaos. Så viste det seg at ikke bare VI var vis, og dette har fått meg til å revurdere normalitet. Kanskje er vi likevel normale siden vi stod der i det hamstringskaoset sammen med resten av verden. Nå er Audun Myskja en guru her i huset, og han har viet en hel bok til blåbærenes fortreffeligheter.

Da vi eplekjekt parkerte viste det seg at den 2-3 meter brede og utallig meter lange køen til traileren ville komme til å ta minst en time fra der vi stod. Følgelig stilte pappa seg i kø. Anka gikk inn på nyåpnede ICA der hun ble lenge siden der var en eviglang kø til kassa. Atter var vi vis og klok og bestemte oss til å dra til Coop Katterjokk mens pappa og resten av gjengen (trodde vi) stod i kø ved traileren og ICA. Atter en gang viste det seg at vi var normal. Betalingskøen på Coop katterjokk var om mulig enda lenre enn den på ICA. Den snodde seg om matvarehyllene.

Naturlig nok gjorde jeg meg noen observasjoner der. Noe annet ville ikke ha vært meg.

·        Siden jeg de siste månedene har lyttet til bøker om krigen og situasjonen for den almenne sovjetborger var veien til assoasiasjoner omkring det ikke lang. Men dette var ikke grå, uthungrede mennesker i kø for den maten de og deres barn ikke hadde fra før. Tvert om.

·        Brorparten og storparten var pensjonister. Følgelig vil jeg tro at lørdag og søndag ville det være innrykk av en annen aldersgruppe. Der var faktisk busslaster med pensjonister.

·        Mens vi stod parkert så jeg på bilene som kom. Med bare ett unntakk kjørte mannen hvis det var par. Unntaket var interessant. Før parkeringa hoppet (vel, vel, steg) mannen ut fra passasjersetet og gestikulerte hvor kvinnen kunne parkere på de to plassene som var ledige. Nå er jeg jo ikke akkurat noen parkeringsekspert, men det at han måtte peive når det var så god plass, gjorde at jeg la merke til det.

(Der begynner elektrodressen på en ny runde.)

Jeg betraktet også samfunnslag og prøvde å finne ut hvem de var i tillegg til oss som var dum nok til å være normal. Jeg så en del kjente jeg ikke hadde forventet å se der, noen fra Evenskjer og noen fra Markebyga. Men de forventet sikkert ikke å se oss i den køa.

Vi er mange rare dyr i arken. Noa var klok nok til å få med se mangfoldet.

Etter at pappa hadde stått i kø i ca 2 timer og Anka, mamma og jeg hadde gjort unna diverse + ventet, kom han inn på trailrene bare for å få vite at det var utsolgt på blåbær.

Der var det slutt med normamliteten. Vi heiv oss inn i bilen. På heimturen fant vi en liten, nesten usynlig stikkvei inn i en steinrøys. Der klatret vi opp og campet. Et lite tjern bak røysa. Bare vi, tjernet og stenen. Fy søren, der kom det enda mer stein inn i dagen min.

Nå sier kroppen at det er på tide å forflytte seg til Instituttet og ABR. Der skal jeg duppe mens det pågår. Elektrodressen har sittet på optimalt og kroppen er poppet og proppet med påfyll fra masker og gass.

Hasta la vista.

domantrener

Som vann har rent under broene uten at noe skjer i den litterære sfæren i skogen her! 

Jeg avviklet for vel en uke siden det jeg mente skulle være en lørdagsettermiddag og kveld ved bålet – og det ble slik selv om det ikke kom så mange på min åpne invitasjon som jeg hadde håpet. Men de som kom, kom spredd, så vi satt der, kokte kaffe og spistge klappakaker til klokka 21.30. Da var det blitt slik at innelivet fristet meg i alle fall mer enn bålet. Men bålet ble holdt i gang lenger og klappakaker varmet på rist, for Anka fikk gjester om kvelden, og hun fortsatte der – hvor lenge vet jeg ikke.

Egentlig var det en navnefest for ATV’en. Det kom fire forslag: Rødkløveren, Friheten, Røsslynget og the rolling stone. Vi glemte helt den lørdagen navnet, så kvelden rant ut uten at ATV’en fikk anna navn. Derfor sitter jeg nå og pelleterer om hva navnet skal bli. Jeg er kommet fram til at jeg vil bruke «Røsslynget og «The rolling stones» som mal. Da krystaliserer noen kombinasjoner seg ut:

·        The rolling røsslyng

·        Rolling røslyng

·        Det rullende røsslynget

·        Rullende røsslyng

Kom gjerne med tips på valg.

I garasjen har jeg nå okkupert alt. I den ene garasjen står «Blåbærlynget», i den andre den røde ATV’en uten navn. Jeg undres på om jeg får mamma og pappa til å bygge en garasje til min fremtidige snøscooter. Akkurat det tror jeg er dødfødt plan, så jeg tok i går en vurdering og så at ATV’en om vinteren får stable seg langt inn i garasjen og snøscooteren likeversa om sommeren. Kom ikke her og si at jeg er planløs i alle fall.

I går tok vi en rabta rabta i barnehagen og gjorde gammen rein. ATV’en og jeg fraktet dit ting et rengjøringsfirma verdi, støvsuger, steamer, vaskemidler, mopper – you name it – og for ikke å snakke om kaffe og juice. Egentlig så gammen ikke så aller verst ut i betydning av hva man har lagret bort. Jeg vet jo av erfaring at et tomt rom ofte blir et lager man bare stabler eller hiver ting inn i. Slik var det ikke her, selv om gammen ikke er i veldig aktiv bruk. What so ever: tak og vegger ble støvsuget for å fjerne spindelvev. Dessverre gikk sikkert noen edderkopper med i dragsuget selv om vi prøvde å se etter dem for å bære den ut til et trygt sted før herjinga begynte. Deretter ble av alle ting tak og vegger vasket. Pappa jobbet ute og vasket benker og banket reinskinn. Så var det tid for å steamvaske golvet, svabre ut diverse, fylle vedkassa, sette inn ekstra vedsekker, ta med seg diverse overtalgede lysestaker for å legge i varmt vann – og så lukke gammen. Men før vi forlot, ATV’et jeg heim og hentet gressklipperen slik at ingen sksulle snåvve i det meterhøye gresset inklusive brenn-nesler foran gammen.

Og nå er det søndag, og en kaffelukt sprer seg her siden gammens kaffekjel kokes opp med litt kaffe i. Ifølge mamma skal man gjøre så med en kokekaffekjel som ikke har vært brukt på lenge. Det var en tradisjon i 17. mai-komiteer og samlinger med kjeler som hadde stått ubrukt en stund.

Det er merkelig stille i huset til å være langt utpå søndagsformiddag.  

 PSS! Jeg liker ordet eplekjekt, men kan ikek la være å undres over om innholdet ville bli noe annet om man bytte eplekjekk med pærekjekk eller appesinkjekk for den del.