Alt for Norge...

Det er lørdag morgen – og i dag stenger vi geskjeften ca kl. 14.00, spiser, hiver på oss litt presentabelt antrekk og kjører til Salangen. Sjøvegan det vil si. Hvorfor? Jeg er Jeppe på Berget – fan, og Hålogaland teater viser en moderne oppsetting av Holbergs stykke. Handlinga er lagt til Tromsø, og det er en opp-poppet versjon. Jeg gler meg, men holder i mente at jeg kan bli skuffet. For noen år siden så vi en versjon på Kulturhuset i Harstad. Husker ikke hvem som satte det opp. Ellers har jeg sett Jeppe eller deler av det på TV. Faktisk har jeg aldri lest hele skuespillet eller noe annet av Holberg for den del. Jeg har lest sammendrag og kan handlinga i grove trekk, men uten de nyansene man får ved å lese hele stykket.

Stykket gikk i Harstad i går, men da glapp det for oss. Dermed drar vi til Salangen i dag. Nå er det jeg som er Jeppist her i huset. De andre er bare hyggelige og drar med.

Jeg klarer ikke helt forstå hvor Jeppe og Nille fascinerer meg. Jeg husker at da stykket ble vist i Harstad, lo noen siden første del av stykket stort sett var en overdrukken Jeppe som handlet slik en overdrukken stakkar vil gjøre, antar jeg, og jeg skar mentale tenner over alle de som flirte, ikke humret, flirte av hans elendighet. I alle fall slik jeg så det. Jeg skal i dag i tillegg til å se en moderne versjon i nordnorsk ham, også prøve å skjønne hvorfor han appellerer til meg. Sånn umiddelbart kunne man si at det er de store klasseforskjellene – synliggjort av Jeppe og godseieren – som engasjerer. Men da burde nyhetene daglig engasjere. Man ser folk gå fra en jobb med svimlende lønn + fallskjerm, til en jobb med astronomisk lønn, mens man på Facebook kan se hjerneskadde få skåret ned en allerede mager tildeling.

Selvfølgelig kan man dra andre konklusjoner eller moral av dette stykket. Skomaker bli ved din lest. Man så hvordan det gikk da Jeppe trodde han hadde baronens makt. En eller annen forsker har sagt: Gi et undertrykt folk makt, og de blir undertrykkere. Man kan sikkert si: Gi et undetrykt menneske makt, og han blir undertrykker. Man bruker det språket man kan og de handlingene man har observert. Derfor sier vel pedagoger (antar jeg) at man lærer av eksempelets makt og ikke bare av ord. En styggere måte å si det på er talemåten Når skit kommer til ære. Vet den ikke hvordan å være.

Det dekker likevel ikke- Både Jeppe og Nille er sympatiske figturer på en sær måte.

Mens jeg er inne på det man ser på TV, synes jeg det er mistenkelig stille omkring OL i Oslo, eller rettere sagt om IOC-pampene etter nei til statsstøtte. Jeg har i tidligere blogg undret meg over at de slipper unna med det sine baron-skier i land etter land og har applaudert India som nekter å hoppe når IOC sier hopp. De oppfører seg som Jeppe i baronen seng + baronen himself. De burde tilstrebe seg å være mer som Nilel, hardtarbeidende, en som holder ting sammen. Tidligere ville IOC ha kronprinsen med i skuta som norsk gallionsfigur. Men kongen sa nei, og jeg var spent på om det norske folk denne gang ville – slik man gjorde i 1940 – følge kongens nei. Men så gjorde man det altså. Fulgte kongens nei. Nå lurer jeg på om kongen sa noe da Norges fremtidige dronning, Ingrid Alexandra, begynte i en engelsktalende internasjonal skole. Han burde etter mitt syn ha sagt nei der også. Jeg mener, gud og hvermansen kunne sette sine barn i engelsktalende internasjonal skole, men ikke kongehuset. Vi har gitt dem en status som forplikter slagordet Alt for Norge.

Hva trigger dette med at kronprinsparet tar sine barn ut av skolen og drar på tre måneders tur til Østen for å bli dannet? Hva er beveggrunnene?  Snobber man oppover som Jeppe når man får muligheten? Kronprinsen virker da rimelig avslappet, synes jeg. Kanskje ville Jeppe også satt sine barn i en internasjonal statusspråklig skole som et steg oppover og atskillig langt steg over allmuen.

Kanskje vil kronprinsen signalisere farvel til Alt for Norge og at han er skitlei hele monarkiet og alt det krever av ham. I så fall har han lyktes i det, og jeg antar at dette er spiker nr gud vet hva i monarkiets kiste.

Er det bare jeg som synes at generasjonsforskjellene i kongehuset er større enn generasjonsforskjeller burde være? At det synes mer som om det er et tradisjonsbrudd på gang? Tenk på hva det ville betydd for mitt lille land om kronprinsfamilien tok en tre måneders dannelsesreise i eget land! Hvilke signaler og ringvirkninger det ville gitt! Jeg ser for meg bildet av Kong Olav på trikken til Holmenkollen under oljekrisen på 70-tallet. Da hadde man bilfrie helger for å spare drivstoff. Kongen hadde sikkert dispensasjon for å kjøre, men han valgte som en selvfølge solidaritet med sitt folk. Som hans far gjorde da han sa det ette hvert berømte Jeg er konge også for arbeiderne.

Kanskje det er akkurat det som er saken: Solidaritet med sitt folk.

domantrener

Det er blitt søndag, og vi er tilbake etter ekspedisjonen til Salangens nye kulturhus. Og jo da, jeg ble ikke skuffet over Hålogaland teaters oppsetting i moderne versjon. Men det var egentlig ikke Jeppe-historia jeg observerte. Hålogaland teater syntes jeg viste forståelse og respekt for Jeppe (kanskje ikke så mye for Nille) og man lo i salen, men det var ikke en nedlatende latter. Den latteren Arthur Arntsen kan framtvinge hos folk. God latter. Man kan nok si at signaturen på fremvisinga var treleddet: nordnorsk, Hålogaland teater, Oluf. Selvfølgelig var språket akkurat så nordnorsk som man kunne fovente med akkurat så mye bannskap man også kunne forvente. Stakkars de nordlendingene som ikke banner slik og ikke er passe grov i ordvalg. Jeg funderte på det i salen og lurte på om også de lo. Men jeg vet ikke. Det jeg kunne se av rekkene foran meg syntes å være at ikke alle lo, men alle syntes å befinne seg vel.

Nå har jeg jo ikke sett mye av Hålogaland teaters oppsettinger. For meg ville det være vannskille om stykket var nordnorsk og ikke hadde så mye banning. Men ville det da føles nordnorsk ettersom vi antas å være et bannede folk?

Så langt jeg observerte publikum så noen ut til å være teaterfestkledd, mens andre så ut som om de kom rett av vedskogen. En grei sammensetning, altså.

Hvorfor liker jeg Jeppe. Kanskje fordi han er så menneskelig. Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig. Hvem gjelder ikke det for rimelig ofte? For meg i alle fall. Ånden er villig, men sett en søt kake på bordet foran meg når jeg er sulten – og kjødet er meget skrøpelig.