Æ står ved slekta

Som dagene går i denne ødemarken her i nord der Læstadius var En ropande røst. Hva han ropte vet jeg ikke. Jeg kunne sikkert google det. Jeg er stor fan av googling, men innser at ikke alle sannheter i  i cyberspace er sannheter. Likevel er det et hjelpemiddel når man står fast eller vil vite mer om et emne.

Som jeg nevnte i forrige blogg er jeg for tida litt opphengt i dette med arv og miljø og samspillet dem i mellom + eventuelt hvordan eventuelle tidligere liv og erfaringer der påvirker dagen i dag. Årsaken til at jeg har begynt å undres er selvfølgelig mine observasjoner – og det jeg har hørt og lagret et sted under hodeskallebeinet. Grunnen til at dette er blitt aktualisert er Sigbjørns bryllup med matlaging, komme i tide eller komme i akkurat rette øyeblikk, etc. Alt dette fikk meg til å hente opp ting jeg har hørt om arv / gener og hvordan disse følger med gjennom generasjoner og dukker opp her og der. I mange tilfelle dukker ting opp i såpass nær historie at man kan kjenne det igjen. I andre tilfeller gjenkjenner man ting ved slektsforskning etc.

I min mors familie har noen en nesten tvangsmessig handling i det å virkelig komme i tide, og noen kan være for sent ute om de bare venter ved gaten tre timer før flyavgang, Om dette er gener vet jeg ikke, eller om det er fremelsket av historier om min oldemor som var slik. I denne bryllustida obeserverte jeg hvordan denne velkjente egenskapen oppførte seg hos en del av hennes etterkommere. Et av mine søskenbarn rangerer på topp der. Min mor og lillesøster kommer som nr. 2, antar jeg. Jeg har hørt en historie fra vi var barn og forsov oss litt en morgen. Ikke mye, men nok til at det ble dårligere tid enn ellers. Min lillesøster, 1. klassingen, var lynfort ferdig og klar ved ytterdøra lenge før nødvendig og før vi andre var ferdig.

Videre omkring det genet eller den egenskapen som gjør at man måler ut den tid ting tar, for eksempel å nå et fly. Det motsatte av å vente minst tre timer ved gaten for å være i tide, kommer fra min farsslekt. Der finner man enkelte jeg kan se for meg komme sakte sigende mot utgangen 3 sekund før den lukker. De kommer aldri for seint, men heller ikke for tidlig.

Effekten av gener avhenger av miljøet, så hva vet jeg om hvorvidt miljøet har fremelsket latente gener på både irriterende tidlig og irriterende akkurat i siste øyeblikk til utgangen. Harald Eia presset pøeng omkring arv kontra miljø i programmet Hjernevask, og forskere på feltet kunne ikke alltid gi hlare og sammenfallende svar. Følgelig anser jeg det som høyst akseptabelt at jeg heller ikke kan svare på hvor min slekts særegenskaper kommer fra.

I dag synes man omforent om at arv og miljø påvirker hverandre, dvs. gener og sosialisering. Hva ville vel genene – et menneske har ca 25 000 – være uten et miljø, og hva ville miljøet vært uten gener å sosialisere? Dette siste finner jeg særlig interessant, og skal google litt omkring det. Sannsynligvis ville det ikke vært noen sosialisering om det ikke var noen gener.

Nå er det jo ikke bare i min slekt man har særegenskaper. Alle slekter har det, og noen slekter har i tillegg skjeletter gjemt i skapene, hemmeligheter man vil skal forbli hemmeligheter, og følgelig vil man holde skapene lukket. Da er det en ulempe med en feltarbeider som kjenner kulturen og kan ha sine metoder for å grave seg inn i disse skapene. En forsker som feide over området her for noe år siden sa at etter hans syn var folk mer åpne for fremmede forskere enn for noen man kjente. Han opplevde at folk fortalte ham ting de neppe ville fortelle om det ikke var en lytter utenfra. Det er nok til dels riktig antar jeg. Men jeg har også fra min forskerplass i sofaen heime eller borte, i rullestolen eller andre steder, hørt andre vurderinger av nettopp denne forskermaratonen over området. Noen hevdet at de ved en fremmed forsker stod fritt i å legge ut siden ingen kunne vite om de løy eller ikke. Mange var nok sanndru, men også mange så på dette som en kjærkommen avveksling og anledning til å tulle litt for å si det pent. Når resultatene kom ble det da også en del løftede øyebryn, blant annet på sitater og konklusjoner av gjengitte samtaler. Men så har da heller ikke mannen i gata forstått hvordan vi forskere må slite for å få fram et resultat som kan bli vår signatur i historien. Der vi er usikre og ikke tør sette egne navnetrekk under, viser vi gjerne til andre slik jeg her gjorde det med Harald Eia.

Et besøk her hos oss for noen år siden fortalte om en av sine døtre at når hun skulle hente ham til et eller annet, for eksempel handle (han kjørte ikke bil selv) tutet hun travelt straks hun nærmet seg huset. Da måtte han bare løpe ut. Det hastet. Ikke det at hun hadde så mye å gjøre. Tvert om. Men det hastet. Han pleide ikke opponere mot dette. Han kjente igjen en onkel som var akkurat slik. En annen gang hørte jeg en si at ens barn gjerne ble lik sine onkler eller tanter, foreldrenes søsken, slik at irriterende trekk ved søsken ble mildere når man så dette igjen i sine barn. Det gjaldt i alle fall han som var på besøk her hos oss. Trekk han irriterte seg over hos sin onkel dukket opp hos hans datter, og da måtte han på en helt annen måte akseptere det.

Min utfordring her er at jeg kjenner meg igjen i Agatha Christies Miss Marple som har alle tenkelige menneskelige fenomener og adferder representert i landsbyen sin, og ved å relatere til dette, løser hun de mest intrikate krimgåter. Jeg har som hun alle for meg tenkelige fenomen og adferder representert her i min utvidede landsby. Men mens hun er en fiktiv person i en fiktiv geografi, er jeg en eksisterende person i en høyst virkelig verden og kan følgelig ikke fritt relatere mine observasjoner til navngitte personer. Ei heller kan jeg bare bytte navn på folk uten at man vil kunne gjenkjenne mine objekt. 

Dessuten ligger senteret for åndelig sensur her i huset, og hvor uskyldig det enn er, må jeg trø varsomt i henhold til sensurens rigide lover og regler.

Naturlig nok må jeg i min tilnærming til emnet om arv og miljø, eller arv kontra miljø, forholde meg til det jeg kjenner. Mitt feltarbeid, om jeg kan si det slik, må løses her fra sofaen. Jeg kan ikke, hvor interessant det enn hadde vært og hvor gjerne jeg enn ville det, forflytte meg til et annet sted for mine studier i felten. En fremmed forsker ville måtte bruke tid på kulturforståelse, men vil heller ikke som jeg trenge ta hensyn til sensur, kultur-og etnisk sårbarhet og fanden og hans oldemor i hytt og pine.

Nå er det jo en del andre teorier omkring menneskelig adferd og hva som framtvinger den. jeg kan ikke huske om Eia omtalte det, så følgelig tør jeg ikke henvise til ham og la ham bære skylden for enkelte påstander i mitt prosjekt. Jeg kan ikke henge tvilsomme ting på ham. Men det finnes mange andre, og siden jeg belegegr ting med TV-serier kan jeg nevne Rune Amundsen og En reise i sjelen. Evner og interesser kan være noe man har med seg fra tidligere liv. Ting kan ha sin opprinenlse i et annet liv., og livet her er et klasserom for å jobbe videre med saken.

Jeg personlig setter ingen lit til den teorien og nevner den kun for å vise at jeg da er såpass oppdatert ay jeg vet om den og vet at den har gyldighet for mange.

Heller ikke klarer jeg feste lit til teorien om at vi menensker er marionetter i et stort fat som danser og beveger oss i henhold til de trådene noen trekker i – at høyere intelligens fra andre sfærer styrer oss. Jeg nevner denne kun for å vise at jeg har lest min Däniken.

Hvis jeg i det hele tatt skal prøve å avrunnde denne hittil konklusjonsløse bloggen, må det bli med å sitere en fjern slektning da slektsforskning åpnet noen skap med skjeletter og han ble spurt hva han syntes om det. Han svarte kontant:

-         ”Æ står ved slekta.”