Om å legge planer og huske hvor de er lagt

Når jeg nå endelig er i gang med blogging igjen etter et langt opphold, er det mye ditt og datt som er glemt i mellomtiden - herunder passord for å komme inn der vi trenger å komme inn. Men det løste seg, om enn ikke helt smertefritt. Årsaken til det lange bloggeoppholdet er at mamma har vært på sykehus, og jeg har ikke villet blogge da av ulike årsaker. En av årsakene er at jeg ville sende et signal til min mor om at hun ikke bare var ønsket heim, men at her var presserende behov for henne. Hun hadde det som plommen i egget de siste ukene på sykehuset i Harstad, og jeg måtte jo finne måter å melde på at det ikke var der hun hørte til. Hence null blogging.

Selvsagt kan man skrive opp passorda et lurt sted, men da kommer utfordringa å huske hvor det lure stedet er. Ole Henrik Magga skal ha sagt da han var sametingspresident at det var lurt å legge planer for virksomheten, men så var det å huske hvor man hadde lagt dem. Nå tiltror jeg den godeste Magga å ha megen god husk på slike ting. I sin tid som sametingspresident bygde han opp et system som så suverent hevet statusen til oss samer og var så forlokkende at vi krøp fram fra alle fjordholl, avholl under fjellene, fra viddene og over alt der man skulle tro det ikke var samer – derfra krøp vi fram for å delta i dette systemet. Det var som om det var dette vi hadde ventet på – og det hadde vi jo også. Jeg vet det ikke er stuerent å si det – derfor sier jeg det heller ikke – at vi tok 180 grader snuinger her der fra nei til samiske stedsnavn til hurra for samiske stedsnavn – snuinger på mange felt. Og det er bra.

Men tilbake til dette med å huske og minnes. Det er en hel vitenskap. Vi hadde glemt et par passord og glemt hvor de var lagret.

Det viser seg at et minne ikke er statisk. Det kan endre seg over tid ved at hver gang det hentes opp i dagen, omskrives det litt. Man legger til eller trekker fra noe, og det lagres på nytt. Minner kan også fade away og Da helst negative minner. Dette gjelder nok ikke de traumatiske minnene. De positive minnene har lettere for å bli tilgjengelig. Etter hvert som tiden går, huskes de positive best. Derfor husker folk i langt framskreden alder de gode, gamle dagene. Tida da alt var så mye bedre. Simon Nørbye er hukommelsesforsker ved Århus Universitet. Han sier at i blant kan glemsel fungere som en god mekanisme. I blant. Minnet er selektivt.

Jeg har i mitt delvis lange liv fundert og undret meg over fortellere - de som har så mye å fortelle og som husker så mye. Jeg har også vært tilstede der flere husker ulikt om samme hending. Da har antagelig noe skjedd oppe i hodet.

Jeg så i går på facebook et bilde av folk som hesjet i solskinn. Det var harmoni over bildet, og det var da også headet med De gode gamle dagene. Nå har ikke jeg hesjet og kan uttale meg om det, så jeg søkte bistand hos hertingene som visstnok har gjort det. Var bildet og kommentaren et godt innblikk i de gode, gamle dagene ved hesja? Tja, var svaret, det var sikkert slik også, men det var dager med regn, tungt gras, hast med å få slåttonna gjort siden det gjaldt familiens livsgrunnlag. Det var halvdøde frosk og mus som var skamfert av slåmaskin og sleperive i grasdungene etc, og det var måser som kretset rundt og ventet på at folk skulle grave fram til dem disse halvdøde mus og frosk. Dette var også de gode, gamle dagene. Det gode med dem er kanskje at det var en rikere flora av småkryp, særlig frosk, Mus og rotter har i dag fått enda bedre livsvilkår og har inntatt hele landet. Jeg var innom dette i en tidligere blogg der jeg beskrev vår kamp mot mus og vånd i fjor vinter. I år har vi ikke sett dem her.

Mens jeg er innom tidligere blogger, blogget jeg også om sjuras fortreffelighet, og det gleder meg å se at Sagat en stund etter laget en to-siders reportasje om kråkefuglene der de brukte mange av mine argumenter. Nå venter jeg en reportasje om vått og tungt gress, halvdøde mus og frosk og hast med å sikre familiens livsgrunnlag.