Lærdom er lett å bære

«Han er gammel hans som lærer» pleide min bestefar å si når han brukte norsk. På samisk kunne han si «Gal boares vearal ohappa.» Det han nok mente var at om man ikke hadde lært seg folkeskikk i barndom og ungdom den lette veien, måtte man nok lære det senere i livet the hard way.

Som den interesserte leser nok skjønner, er denne bloggen trigget av det å lære, det å ville lære og det å måtte lære noe.

Da vi i 2005 styrte med søknader til domantrening og fikk vite at jeg var for gammel for ny kunnskap og utvikling – jeg var da 27 år - argumenterte vi overfor rette vedkommende etat som hadde meldt oss denne grensen -at hvis 27 år var grensen for læring, burde de da slutte det som for oss syntes som deres hovedbeskjeftigelse: Kompetansehevende og input-kurs helst på den andre sida av jordkloden. Flere av dem hadde nettopp vært i Australia på et sådant, og de var visselig godt over 27 år. Eller var det bare hjerneskadde som ikke fikk/kunne lære seg noe over fylte 27 år? Vi fikk aldri noe svar på det spørsmålet. For alt jeg vet reiser de ennå jorden rundt og oppgraderer seg.

Siden dette var et viktig spørsmål for oss satte vi håpet til politikerne og skrev til Troms-benken i Stortinget. Null svar. Null svar er også et svar og et signal om hva Troms-benken mente om saken. Deretter skrev vi til Sosialkomiteen, men forventet ikke svar derfra heller. Plutselig en dag fikk vi en telefon fra Fremskrittspartiets kontor på Stortinget. Sosialkomiteens leder Jon Alvheim hadde tatt spørsmålet vårt til Stortingets spørretime, og helseminister Ansgar Gabrielsen hadde svart at 27 år ikke var noen aldersgrense for kunnskap og utvikling. Nå ville FRP-kontoret sende oss svaret. Vi fikk det og brukte det for alt det var verdt, og det var ikke så rent lite. Så da ble det læring og kunnskap på meg.

Det var dette med å VILLE lære noe.

Jeg finner i farta ingen eksempler på dette med å MÅTTE lære av den gamle verden det man ikke lærte som ung, Det vil si: Jeg fant eksempler, men de passerte ikke sensuren.

Så var det tredje måte å lære på – oahppat guoktesoabbái - som nok best kan oversettes med å lære så lenge man lever. Det er dette som har trigget denne bloggen.

Klokken 14 i går gikk alarmen her i huset. Vannlaust! Vi har ikke vann.
Vi tok det med stor ro, og sjøla som har opplevd vannlause med en stor og overmåte tørstig krøtterflokk blåste litt hånlig i bartene: Vi klarte oss vel noen timer uten vann! Dessuten var manglende vann nye Tjeldsund kommunes ansvar, så nå fikk de bryne seg på at Markebygda var vannlaus, Vi spiste følgelig middag i stor ro og antok at spørsmålet løste seg fort eller i alle fall at vi fikk beskjed om ståa. Så skjedde ikke. Etter noen timer var sigarføringa ikke lenger så høg, og man ringte til naboen til venstre for oss. «Har dokker vann?» Naboen skrudde på krana for å sjekke, og vannsuset og hørtes godt. Ok, da måtte feilen ligge på vannledninga vi og barnehagen har felles. Ny telefon. «Har dokker vann?» Ny sjekk, ny kraftig vannbrus vi hørte godt. Nå fantes det lenger ingen sigarføring her i huset, for man skjønte at da var problemet mellom barnehagen og oss – og kort sagt var det da ikke nye Tjeldsund kommunes problem, men vårt.

Vi hadde lagt elvestadrør som skulle hindre at vannet frøs. Nå ble det tegn til litt panikk her. Visste noen hvor bryteren til dette var? Svaret var nei. Vi hadde nok fått vite det, men dette var kunnskap som kom og gikk. Hertingene måtte bite i det sure eplet og ringte Grovfjord Byggs ekspeditte byggeleder. Ante han hvor bryteren til elvestadrøra var? Han skulle sjekke og ringe tilbake, noe han gjorde et par minutter senere. Bryteren var i el-skapet i leiligheten, for vannet kom inn der. Her må jeg skyte inn at to mobiler var i bruk. Pappa ringte til rørlegger Levald. Levald kunne fortelle at sønnen Jim straks var heime – noe han da også var. Og pappa gikk med ham inn i leiligheten for å skru Elvestad på tining.

Han kom tilbake ganske oppkarret. Det var vann i leiligheten!! Det var bare vi i hoveddelen som var vannlaus! Mamma hentet opp sin gamle erfaringskunnskap ad vannlause og mente at det kunne da i all verden ikke ha frosset mellom de to boenhetene – med varme i golvet – men det var den eneste løsninga hun så. Nå satte vi vår lit til undrer og mirakler og håpet at vannet plutselig skulle være her. Så skjedde ikke. I stedet hørte vi at det peip som en brannvarsler et sted i huset. Vill jakt etter hvor det peip. Pipinga ble lokalisert til det lille toalettet som er kombinert toalett og lesestue. Men hvorfor det peip der ante vi ikke.

Nytt håp til undre og mirakler om at dette måtte slutte. Men miraklenes tid var forbi hva også dette angikk.

Nå hadde det gått såpass lang tid at elvestadrøra skulle slås fra tining til drift. Pappa slepte seg over til leiligheten for å gjøre dette. Han var atskillig lettere i ganglaget da han kom tilbake sammen med naboen Jim som er rørlegger. Heldigvis hadde pappa nevnt denne pipinga – og da visste Jim hva det var. I Magnebo har vi varslingsanlegg for vannlekkasje. Det er følere flere plasser i huset, deriblant på lesestua/toalettet. På denne føleren som sitter i gulvet var det kommet litt vann, og systemet stengte av vannet for å unngå vannskade. Pipinga varslet hvor det var.

Et minutt senere hadde vi vann – og vi hadde etablert en husbok der vi omhyggelig noterte en del viktige ting, så som varsling på vannlekkasje.
Moral: man lærer så lenge man lever.

domantrener

P.S. Mamma var så lettet at hun prakket klappakaker på Jim da han skulle dra.