Insekter og dess like

04.08.10.

Blogg.

Jeg sitter ute ved bålet bak huset. Vi spiser sein middag her i dag, og vanligvis er jeg i godt lune her. Men denne gangen gråter jeg ensten.

Rett før vi gikk ut, sjekka vi mail, og jeg fant en mail fra Family Hope Center. De tilbød oss å møte på deres avdeling i Danmark fra og med neste gang. Alternativt, om vi allerede hadde lagt planer for høstens møte i USA, kunne vi møte fra sommeren 2011.

Jada, jada, jada! Jeg vet jo at det er en tung reise til USA, men så er også Chestnut Hill blitt en heim på livsveien. Selv mamma og pappa, som har ventet og ventet på Danmark, er skikkelig vemodige. Vi har vedtatt her rundt bålet at vi skal møte i Philly i oktober og ta skikkelig farvel på Chestnut Hill, Family Hope Centers hovedavdeling og kanskje Amishland. Vi skal gå innom de små butikkene på Chestnut Hill, spise på yndlingsstedene våre og si farvel til den lutherske kirka der. Vemodig, vemodig, vemodig. Så i oktober reiser vi til USA. Deretter til Danmark.

Vi sitter her ute ved bålet. Dette er en gave. Noen var så ubetenkt å spørre mamma hva hun i hine hårde dager ønsket seg i 50-årsgave. Dermed stod vi her og spadde og flyttet noen rispbusker, spadde og steinla et kokehull og la enkle planker på lekasteiner til benker. Ikke noen moderne grillbu, men denne er vår, og den har tjent oss godt i 14 år. Vi spar den fram på seinvinteren allerede.

Jeg sier vi og mener vi. Selv om jeg ikke akkurat hang over spaskaftet, bar stein eller flyttet ripsbusker, var jeg den i teamet som overvåket det hele fra min plass i maxivogna. Jeg var sjefen. Det var alltid min jobb i teamet. Iblant måtte sjefen sette i en skarp kommando til de andre. Jeg kan i dag ikke huske om det hjalp noe. Men så er det da også en skjebne jeg deler med andre som skal sjefe over de som hang på spader.

Så her sitter jeg mellom bakken og lekehuset med ripsbusker som ly den ene veien og skogen den andre veien. I dag er grillbu topp mote, men den tid vi begynte å hutre og spise her ute, var det bare sært. Siden har ingen spurt mamma hva hun ønsker seg i gave. Et år var vi nesten vedlaus før vinteren kom, kan jeg huske. Det går med en del ved her på uteplassen.

- som fuglene synger - hva de nå enn driver og forteller.

Det er så utrolig trivelig her i kroken mellom lekehuset, ripsen, bakken og skogen, og fuglene syns det visst også enda de i vinter ikke har vært foret med en halv sekk fuglemat for dag. Instituttdelen av huset ligger denne veien, og på den tida når vi spiste på Instituttet, matet pappa fuglene hver dag, og stadig mer, for det var stadig tomt siden det kom flere og flere fugler for å spise på Institutt-trappa. De var så velfødde at de knapt gadd fly, og mamma vurderte å slakte noen til middag. Var det ikke mat på trappa i rett tid, var det alltid en som knakket advarende på vinduet til oss. Kanskje det er en klagesang de synger nå siden vinteren har vært magrere?

Bålet brenner sakte ned, som man så poetisk sier på Facebook. Pappa har rømt inn. Mamma og jeg sitter her. Jeg prøver å hefte henne med denne bloggen slik at vi har noe å gjøre her og holder oss her. det er litt kaldt nå, men enda ikke så kaldt at jeg rømmer inn.

Tida har gått. Jeg gir opp og rømmer inn, litt skamfull, Men så trøster jeg meg med at også vi romanis må innomhus iblant. Vel, iblant og iblant, fru Blom. For mitt vedkommende ofte. Jeg er en frossenpinn. Innomhus, her kommer en kulsig romanitrener mens samemora hans tydelig ikke er så lysten på å forflytte seg. Men nå er det for kaldt!

Søndag 08.08.10.

Da er vi igjen ved bålet. Mamma og jeg har nettopp kommet heim fra en lengre (ha,ha, ha) bærtur (ha, ha, ha) inn i skogen her. Vi er så heldige at bvi kan gå rett ut av Alexander-porten, den ALEXANDER LAGET I FJOR SOMMER DA HAN SÅ SEG LEI PÅ At vi måtte humpe etter en traktorhjul-sporete vei for å komme ut i skogen. Da laget han en snarvei rett herfra bålet. Han klipte opp gjerdet og laget port. Merkelig at man må komme helt fra Ukraina for at sånne viktige detaljer fikses. Ok, tidligere har det ikke vært samme behov. Jeg satt i maxivogna om vi skulle ut og humpet alle hjulspor. Senere har jeg vraket vogna, og mamma sine ledd er ikke blitt bedre, så Aleksaner-porten er perfekt.

Det er greit å ha utstyret i orden. Vi dro på bærtur med ryggsekk, bærplukker og poser. Utstyret var i alle fall klart der vi satt (jeg satt, mamma lå) på en knaus og luktet lyng og mose. Det er jammen stor forskjell, tenkte jeg der jeg satt, på video av et område og så sitte og kjenne alle grenene som stikker om kapp med insekter. Men skitt au, er man naturfolk, er man naturfolk og må hilse hvert insektstikk og anna ubehageligheter velkommen.

Nå er det på tide å slutte. Bålet brenner, og det begynner å lukte svidd mat. Da er det på tide å avslutte her og si at vi høres neste gang det byr seg en anledning.

romanitrener