Fanden og hans oldemor

Fanden og hans oldemor

Mange ganger har jeg undret meg, der jeg travet rundt i Fandens rike og gjorde mitt dagsverk og ellers gikk rundt og spekulerte og undret meg. Jeg var i fandens rike blitt en undrer og en spekulerer, noe helt annet enn jeg var før jeg kom til Fandens rike. Da tok jeg alt for gitt og lot andre stå for det jeg mente var de unødvendige spekulasjoner og undringer. Jeg passet mitt, og dette inngikk ikke i prosjektet å passe mitt. Jeg trivdes med det og syntes absolutt ikke om unødvendig snoking, en snoking som iblant ble kalt forsking, iblant bare snoking.

Men her i Fandens rike var jeg nysgjerrig og undersøkende. Du kan si jeg på en måte passet mitt her også, det vil si, jeg gjorde min daglige dont. Noe annet var uhørt her i Fandens rike. Her gjorde alle sin dont. Men når min dont var gjort, tok jeg fatt på mine studier av alt og alle her. Ingen slapp unna mine observasjoner, og jeg følte en intens glede over all den kunnskapen jeg samlet om ditt og datt og alt og ingenting. Etter hvert var det slik at det jeg ikke visste om personer og hendinger i Fandens rike, var det kun Fanden som visste, antok jeg. Rimelig nok hadde han bedre oversikt enn meg, antok jeg, og akkurat det plaget meg en del, men det passet jeg nøye på å ikke vise. Jeg tvilte på at Fanden ville sette pris på det, og de andre beboerne ville gotte seg over det at jeg ikke visste alt og at jeg irriterte meg over det Fanden visste som jeg ikke visste. De var allerede litt på høgget i forhold til meg siden jeg visste alt som gikk å vite om dem.

Det vil si, jeg som alle andre visste temmelig lite om Fanden. Han styrte sitt rike med struktur og plan, han avgjorde alt og hadde full oversikt over alt og alle i hans rike. Men hvem var han egentlig som person? Hvor kom han fra? Hvordan og når oppstod hans rike?

Etter hvert som det ikke var noe mer å grave fram og ut om de andre, ble disse spørsmåla det eneste jeg tenkte på. Hvem var han, denne sjefen vår, hvor hadde han sine røtter, hvem var hans foreldre, når og hvordan ble hans rike opprettet? Hadde han barn? Hvem ville overta riket etter ham? Jeg antok han ville dø, han som andre. Man døde i Fandens rike som man døde i andre riker jeg kjente til. Fanden ville dø, han også, antok jeg. Og hva da? Var det noe som tilsa at han var udødelig? Jeg gransket ham alltid nøye for å se etter tegn på aldring.Jeg var aldri sikker på om jeg kunne spore noe. Enn jeg sjøl? Eldtes jeg? Ble jeg eldre? Jeg gransket meg sjøl også nøye for å se om jeg bar tegn på at jeg ble eldre, og jeg gransket de andre. Jo da, plutselig kunne jeg synes om noen at de så gammel ut. De hadde eldtes.

Men Fanden? Eldtes han? Jeg betraktet ham i smug og prøvde å se tegn på livets gang, men intet syntes å vises. Heller ikke fant jeg noen svar på hvor Fanden kom fra, hva hans slekt var, der jeg forsiktig sjekket litt rundt. Uhyre forsiktig. Jeg ville tross alt ikke legge meg ut med Fanden. Hvem ville vel det? Og ikke visste jeg hvordan det ville gå med den som falt i unåde her. Jeg kjente ingen slike tilfelle, og når jeg ikke gjorde det, jeg med all min oppsamlede kunnskap, antok jeg at ingen andre kjente til slike tilfeller. Jeg visste at iblant hadde Fanden sendt noen tilbake, men det var personer han hadde tatt med seg for skifte av fortegn, av identitet og personlighet, og så sendt tilbake for å ha det moro med de andre omkringliggende riker.

Jeg gjorde mine undersøkelser med nitid forsiktighet. Var det noe jeg var redd for, var det at Fanden skulle skjønne hva jeg holdt på med. Jeg trodde nok at han visste at jeg snoket rundt etter alt og ingenting, men jeg trodde også at han ikke skjønte at det gjaldt ham også. Men jeg var fanden så forsiktig. Likevel hadde jeg en ekkel følelse av at noen overvåket meg og min forskning. Iblant som et lynglimt syntes jeg gjennom øyekroken å se en skygge komme inn fra venstre og forsvinne like fort. Innbilning eller ikke, det førte til at jeg ble enda mer forsiktig i mine undersøkelser som nå i all hovedsak dreide seg om Fanden. Den informasjonen jeg klarte grave fram omkring Fanden var egentlig helt verdiløs. Den var av den sorten alle og enhver kunne se og finne ut av.

Fanden skulle man ikke undervurdere uansett om han var i short og t-skjorte eller i armanidress. Det visste alle, også jeg. Likevel undervurderte jeg ham når jeg trodde han ikke visste at jeg snoket omkring hans person, hans slekt og historie. Selv om jeg ikke fant ut noe, så snoket jeg trøstig på. Et eller annet sted måtte det finnes et hull jeg kunne krype inn gjennom for å finne ut noe mer. Derfor fortsatte jeg trøstig min forskning og lodet forsiktig rundt etter smutthull i guarden omkring Fanden.

En dag fant jeg det, smutthullet mener jeg, og jeg var ikke sein om å smette inn der, for å si det i overført betydning. Jeg smatt inn naiv som en toåring i en godtebutikk, og hullet lukket seg straks jeg var inne. Det visste seg å ikke være noe smutthull inn til kunnskap om Fanden, men en finurlig felle som klappet igjen bak meg, toåringen i godtebutikken. Jeg så meg rundt. Jeg var innelukket. Fella, den symbolske fella, hadde klappet sammen om meg i overført betydning.

Fanden betraktet meg avventende. Ikke kjølig, ikke irritert, bare avventende. Han sa ikke noe. Øynene var rolige. Han så ut som om han moret seg, men akkurat det var jeg ikke sikker på. Jeg sa ikke noe. Jeg ventet. Jeg anså at utspillet ikke var mitt, om du forstår hva jeg mener. Men heller ikke Fanden sa noe. Han bare betraktet meg. Til slutt kremtet jeg.

- Ja, jeg har jo denne lille hobbyen om å samle informasjon om folk her, begynte jeg forsiktig. Det ble etter hvert en mani.

Jeg ventet. Fanden sa fortsatt ikke noe. jeg fortsatte:

- Og jeg ble selvfølgelig nysgjerrig på deg og ditt. Jeg mener, det er jo ganske naturlig. Du er jo sjefen her og en man ikke vet så mye om, så… Jeg holdt inne.

- Og hva fant du ut? spurte han rolig.

Flau måtte jeg tilstå at det ikke var noe annet enn det alle og enhver kunne finne ut. Jeg var en elendig etterforsker, medgikk jeg, hva ham angikk, ellers mente jeg å ha kontroll. Fanden smilte.

- Jeg har jo sett deg snuse rundt og prøve å være usynlig.

Jeg var flau. Prøve å være… Jeg var altså observert hele tida. Jeg sa ikke noe. Om jeg hadde hatt en ballong, var lufta gått ut av den bokstavelig talt. Jeg krympet. Fanden betraktet meg rolig.

- Det er for ille at du bruker din tid her på et umulig prosjekt. Du vil aldri finne ut mer enn jeg vil du skal finne ut, og det er ikke mye. Du vil her bare gjøre Sisofyses arbeid. Derfor har jeg besluttet å gi deg en reell oppgave. Som du vet har man fire oldemødre. Jeg kjenner tre av dem. Fandens til kvinnfolk alle tre, sa han stolt. Men den fjerde vet jeg ikke annet om enn at hun var fra et av de fjerntliggende riker. Jeg sender deg nå dit, og din oppgave blir å finne ut om henne. Og så, når du vet hvem hun er, kan du vende tilbake med opplysningene. Inntil da leter du.

Han gav meg et ark med et navn, et enkelt navn.

Her går jeg nå i et fjerntliggende og kaldt rike og forbanner Fanden og hans oldemor. Der har man for å stikke nesen sin i Fandens saker!

Jeg fryser. Jeg vil heim.