Blogg

27.08.2010

Gratulerer meg sjøl med dagen i dag her jeg sitter på venterommet og er rødstripet diverse steder eter Berit Annes fysio-vakuum-behandling. Fy fasan. Dent er en tøff og smertefull sak, min i mine lyse, gode øyeblikk synes jeg jeg er heldig spm får være med på den. Jo da, jada, jeg har valgt å være med. Pappa og mamma går her, og da hiver jeg meg på. Sånn er det bare. Nå er pappa inne og behandles. Så er det mamma.

Passelig høvelig å ha fysio-vakuum på bursdagen, for etter den runden trenger vi alle sove litt.

Jeg stod opp i morges til sms-er og gaver. Wow! Jeg nevner ikke navn- noen hadde strikket et nydelig lilla skjerf. Av noen, jeg never ikke navn, fikk jeg en lydbok vedkommende sjøl gjerne ville høre og fremdeles none, navn ikke nevnt, hadde skrevet et kort med at gaven fikk jeg kanskje i USA om jeg fant noe der.

Trettheta siger nå på etter behandlinga.

I morgen er det Tårstaddag. Yes!

Erikstad søndag 30.08.10

Da er vi nettopp kommet inn etter flere timer på havet vi er på hytta her). Her fantes ikke antydning til bringebær – som vi skulle plukke – så mamma og jeg gikk glad og fornøyd tilbake til sengene i morges, og mens vi sov, plukket pappa og Eset kråkebær. Så var det så uviselig – syntes jeg da vi spiste en meget sein forkost – at havet lå blank og stille og båten lå ute. Alle kan tenke seg hvordan det gikk. Jeg var en ussel stemme for å forbli på landjorda! Eset, luringen, stemte ikke. Har noen hørt at romanifolket maser bortetter havflata? I alle fall ikke jeg. Men på havet endte vi.

Det er 6 år siden sist.

Den gang hadde vi fullt utstyr til slike ekspedisjoner. Det hadde vi nå også, men kunne ikke helt huske hvor.

Den gang hadde vi fiskeredskaper engros og pleide fylle fryseren i kjelleren her med fisk i størrelse fra kattefisk og oppover. Nå hadde vi også fiskeredskap, men i løpet av de 6 åra hadde diverse ongler rustet. Vi satset på at fisken ikke brydde seg om det, men var ivrig etter å bite på siden vi nå endelig var her. Vi regnet med at de stod i havet og slo finnene sammen i pur glede over at det.

Båten lå som sagt ute, takket være Sondre. Etter at vi møysommelig var kommet oss opp i den – diverse ledd var blitt stivere på disse seks åra – hørte jeg det skvalpe i støvlene til mamma. Man skal man på havet, skal man på havet. Sånn var det bare!

Det store antiklimaks kom fort. Fisken beit ikke med ett unntak, men det skal jeg komme tilbake til senere. Men der fisken var lunken eller helt fraværende, var havbunnen desto mer ivrig og nærværende. Den hevet seg opp, gapte til og beit til seg to sluker. Og dett var dett! Da var vi delvis handlingslammet.

Men før det, før havbunnen beit seg fast i slukene, hadde jeg dagens eneste fisk på kroken, eller fisk og fisk, etter størrelsen tror jeg helst det var en kobbe eller noe slikt. Da jeg – ok med hjelp av mamma - hadde fått buksert den nesten over ripa, nektet hun å være med på siste del, - inn i båten med fangsten - før bilde var tatt, og mens pappa lette fram kamera, vrengte fangsten leppene til et grin, sprettet og hoppet av. Og dett var dett! Den forsvant i dypet.

Aldri tror jeg et så stort vesen, fisk eller hva det nå enn var, har sittet på en ussel ongel i munningen mot Vestfjorden. Aldri! Og du skulle sett den! Det glinset, hva det nå enn var, skjell eller noe annet, og mat ville det ha vært i lange tider. Jeg tipper 30 – 40 kg og slår ikke av et gram. Fangsten mener jeg var 1 ½ meter lang og slår ikke av en centimeter! Ikke engang for kjentfolk.

Nå forstår jeg dikterens ord om ”evig eies kun det tapte”. Den fisken vil jeg eie evig, og den skal vokse som annen tapt fangst gjerne gjør.

Men nå gjør vi oss klar til å dra heim. En begivenhetsrik helg er over.

romaniterner