Han Tykje fòr i han
Kjært barn har mange navn, så også Fanden. Han hadde mange navn etter hvem som brukte det og hvor han ble omtalt. I noen utenforliggende riker ble han kalt han Tykje. Fanden forholdt seg ikke til noen av navna. Han var den han var der omkringliggende riker. Som han ikledde seg armanidress og håndsydde sko, ikledde han seg også hva slags so m helst navn og begrep.
En dag var han Tykje på headhunting i et av de omkringliggende riker. Han var i et ekstra ertefullt og spøksomt lune den dagen, og etter at han hadde foretatt nødvendige alvorlige headhuntinger, lot han ertelunet ta over. Han søkte og fant et alminnelig menneske med dagligdags språkbruk, slik folk flest har. Man har det språket man trenger til det man trenger det til, ikke sant? Så også med dette mennesket han Tykje tok med seg over til sitt rike. Han var handverker med en handverkers språk – et godt språk som dekket meget godt hans behov, presist og nøyaktig.
Men når han nå kysset grensen til Fandens rike sammen med han Tykje og de headhuntede ble det satt motsatt fortegn ved språket hans. Det var slik at når man krysset grensen til Fandens rike, ble motsatt fortegn satt, gavmilde ble gjerrige, storspisere ble anorektiske og dorske ble aktive. Denne handverkerens presise og nøyaktige språk ble babbel. Han klarte ikke beskrive noe uten å henge på delvis meningsløse og pretensiøse adjektiv og adverb. Skulle han omtale en øks, kunne han si: o, du skarpeggede stålbror som ligger og glinser i lauvet og blinker om kapp med doggdråpene som fuglene speiler deres forgylte kropper i. Skulle han si brød, kunne kan si. Som av jordas grå og svartporøse muld som regnet har vætet har vokst opp og som barnehender har strøket og voksenhender knadd.
I Fandens rike ble man etter hvert lei av dette, noe Fanden antok da han tok ham med seg, men Fanden var som sagt i et ertende lune den dagen, og han mente å sende handverkeren tilbake etter en stund, noe han da også gjorde. Den dyktige håndverkeren ble da han krysset grensen til Fandens rike en lediggjenger som slang rundt og slengte om seg med intetsigende blødmer.
Det underlige er at når man krysser grensen ut av Fandens rike, settes ingen motsatt fortegn, så slik ble det at en seriøs håndverker med et presist og nøyaktig språk, krysset grensen tilbake fra Fandens rike som en lediggjenger med et fjottespråk. Siden han ikke dugde til håndverk mer, ble han også her en lediggjenger som drev rundt og slengte om seg med ord han anså som poetiske og litterære.
Hans område hadde mange språkutviklere som lekte seg elegant med språket. Disse ville han matche, og han frekventerte det lokale treffstedet og slo av en prat med gamle kjente og strødde om seg med blødmer. Gamle kjente lyttet tålmodig, nikket og applauderte mens de undret seg over hva som hadde skjedd med deres gamle venn. Hadde en av sammenføyningene løsnet og han mistet kontakt med seg sjøl? Men de sa det ikke. De nikket og applauderte. Ingen ønsker å såre en gammel venn, så de ga uttrykk for at de likte hans nye språklige geberder. Seg i mellom prøvde de å finne ut av hva som hadde skjedd og om det var noe man kunne gjøre for ham. De prøvde ulike kunster uten hell, og måtte til slutt bare slå fast at han Tykje hadde forre i ham. Noen annen forklaring fant de ikke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar