I nøden spiste selv Fanden fluer

I nøden spiste selv Fanden fluer

Jeg leste aldri bøker. Hvorfor skulle jeg det? Sitte og gurpe i meg det andre hadde gurpet ut? Nei, det var ikke noe for meg. Jeg leste av prinsipp aldri noe andre hadde rotet sammen verken i bøker eller i andre media. Jeg levde perfekt uten det. Det andre ville bare være en plage, noe som tok av plass i min hverdag, og siden jeg var uhyre fornøyd med min hverdag, så jeg ingen grunn til å fylle den med dette maset jeg iblant kunne høre andre fylle det med; nød, elendighet, ferieopplegg, slanking, helseråd, you name it.

Jeg trakk meg tilbake straks jeg hørte slike ting. Hva skulle jeg med det? Jeg hadde nok. Jeg var fornøyd. Sånn var det, sånn hadde det vært og sånn skulle det forbli.

Av samme grunn skrev jeg aldri noe, ikke et brev, ikke en beskjed, ikke en huskelapp. Jeg anså det skrevne ord som verdiløst, totalt verdiløst. Jeg kunne skrive, det visste jeg. Jeg visste ikke når jeg hadde lært det og når jeg sist brukte det. Men skrive kunne jeg selv om jeg ikke kunne huske å ha skrevet noe i det hele tatt. Jeg hadde like stor aversjon mot å skrive som mot å lese.

Jeg hadde mitt domene, mitt geografiske domene, og jeg trivdes der. Jeg stelte med mitt og hadde det bra. Det var når jeg nå og da måtte utafor det at jeg fikk noe annet rett i fleisen, men da trakkk jeg meg skyndsomt tilbake til mitt.

Slik hadde jeg gjort i så mange år at jeg ikke husket noe annet. Jeg husket ikke engang om jeg hadde bodd andre steder enn her, og om jeg noen gang hadde bodd sammen med andre. Teoretisk sett måtte jeg ha gjort det, og en gang måtte jeg ha skaffet meg den kunnskapen jeg hadde om ting jeg ikke hadde opplevd i mitrt domene. Men når, - det visste jeg ikke, og vanligvis brydde det meg en døyt bak øret. Vanligvis. Uhyre sjelden hendte det at jeg falt i funderinger over hvor jeg hadde fått denne kunnskapen, hvorfor jeg ikke husket det og hvorfor livet mitt syntes å begynne her i mitt domene uten noen fortid. Det undret meg iblant, men bare iblant. Vanlligvis var det som sagt noe jeg ga en god døyt bak øret.

En dag fikk jeg besøk i mitt domene. Akkurat det ble mer og mer uvanlig ettersom jeg ikke var gjestfri eller ga noen signaler om at gjester var velkomne. Men nå fikk jeg altså besøk. Jeg så vedkommende på lang avstand og visste at også jeg var obeservert der jeg satt på hoggestabben og hvilte. Det hadde ingen hensikt å stikke av og late som om jeg ikke var heime.

Gjesten hilste på normalt vis. Jeg skulte avventende uten å svare. Hva skulle jeg svare? Helvete heller, her satt jeg fredelig i mitt domene og ble uroet og nedrent. Jeg svarte ikke. Det var taust fra hoggestabben. Gjesten min sa ikke noe etter hilsinga. Han ventet gjensvar fra meg. Jeg svarte ikke. Jeg visste ballen lå oss meg, men der hadde den ligget før, og jeg hadde lagt den død. Det var det generelle.

Denne gjesten dro ikke selv om han måtte se for seg den døde ballen og vite at jeg ikke spilte med. Han stod. Han satte seg ikke noen steder. Han forlot ikke. Han stod.

Det var den seigeste, staeste og mest tause ubudne gjesten jeg hadde harr her i mitt domene. Jeg hadde bare hatt ubudne gjester, og denne var særlig ubuden. Særlig. En aura av ubuden.

Jeg visste han skulle si noe jeg ikke ville høre, ikke like å høre, Jeg grudde meg. Dette var ikke en tilfeldig ubuden og uvelkommen gjest. Han hadde et ærende, et påbud, og jeg ante at det påbudet var sterkere enn meg – selv om jeg var sterkere her i mitt domene..

Det ble kveld. Det var blitt mørkt. Da hadde jeg imens kvistet en del av den vinterveden jeg trengte, stablet og ryddet bort rusk og rask om hoggestabben. Jeg forlot gjesten ute og gikk inn for å spise og gjøre meg klar for natta. Jeg kunne se gjesten ute. Nå satt han. Han satt på hoggestabben.

Jeg la meg. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg måtte opp om natta. Gjesten satt på hoggestabben. Jeg stod opp. Han satt der.

Og jeg, jeg hadde vinterveden å prekvere, og der jeg skulle jobbe, der satt han. Han reiste seg ikke når jeg kom ut.

Jeg fikk ikke gjort noe i tida framover. Uansett hva jeg skulle gjøre, så satt han der og betraktet meg. I øynene lå et påbud jeg ikke skjønte. En dag satt han ved siden av senga da jeg våknet.

Jeg ble etter hvert søvnløs. Gjesten satt der jeg sov, satt der jeg arbeidet og satt der jeg satt. Og øynene, øynene hvilte på meg hele tida. Faktisk ble det slik at jeg etter hvert tvilte på at han hadde en stemme, selv om jeg da visseligen hadde hørt ham hilse da han kom, en hilsen jeg vane tro ikke besvarte.

Til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hadde prøvd å overse ham, late som om han ikke var der, være slik jeg ville vært om ingen var der. Intet drev ham bort. Jeg derimot følte meg drevet fra mine skanser, og mitt beskyttelsesystem smuldret bort til jeg en dag var ribbet inntil nevrene. Da skrek jeg til ham og bad ham fortelle hva han ville meg. Han så på meg som om jeg besvarte hans hilsen da han kom og sa:

- Du skal skrive en bok mens jeg er her.

Så satt jeg og skrev. Jeg visste jo at jeg kunne skrive. Jeg skrev, og jeg visste ikke hva jeg skrev. Jeg lot penna løpe, løpe og løpe til jeg en dag leverte gjesten min et manus. Tittelen stod på første side:

I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg betraktet boken i hendene på gjesten min. I nøden spiste Fanden fluer.

Jeg snappet manus tilbake. Jeg kunne jo lese, som sagt, og selv om jeg ville ha den ubudne gjesten unna, var jeg plutselig nysgjerrig på hva jeg hadde skrevet. Jeg ville lese det før han forsvant med det.

I Fandens rike var det krigstilstand. Landet ble oversvømmet av en insektsverm, tette og svarte insektskyer drev innover riket og var innbyggerne til en pest og en plage. Fanden tok det fandenivoldsk. Hans forsvarsverk var godt, men det inkluderte ikke forsvar mot insektangrep. Det inkluderte forsvar mot bakteriell krigsføring. Men mot insekter…? Og var dette et angrep? Fandens forsvarsteknologer og insektiologer var satt i høyeste alarmberedskap. Hele riket ble preget av dette. Fanden sjøl gikk i dybden av saken. Han lot sine fagfolk ta seg av konsekvensene. Sjøl ville han sjekke årsakene til denne insektsvermen. Fanden anslo den å komme fra et annet rike, fra et av de utenforstående riker.

Han fulgte svermens bane (tilbake i svermens fotspor). Og riktignok, de strømmet inn fra det riket der Fluenes Herre rådde. Fanden var ikke overrasket. Fluenes Herre styrte sitt rike med pesticider, og Fanden hadde mang en gang forundret seg over denne styreformen, men han hadde aldri lagt ord til saken. Han ordet seg ikke om saker som ikke angikk ham. Men riket til Fluenes Herre var et av de få riker han ikke besøkte i armanidress og håndsydde sko for å headhunte folk. Men nå gjorde han det. Iført sitt headhuntekostyme infiltrerte han den harde kjerne av insektmiljøet og headhuntet med seg den som kunne minst, og som gjerne ville beholde insekter.

Det gikk med ham som med andre som krysset grensen inn til Fandens rike. Han skiftet fortegn. Nå ble han den mest kunnskapsrike på innsekter, og han ville absolutt ikke ha de krekene i sin nærhet. Ganske så raskt hadde han en snuoperasjon på plass, og langsomt dreide insektsvermen av og vendte tilbake til riket til Fluenes Herre.

Språknemnda i Fandens rike hadde snart flere talemåter omkring denne situasjonen på bordet til normering. Det var i Fandens rike som i de fleste demokratiske riker med slike saker. Man brukte det språket man brukte og ga seg en god dag mann – økseskaft i hva språknemnda stelte med og vedtok. Derfor visste ikke innbyggerne hva som kom ut av de lange møter og drøftinger i språknemnda, og da den samme nemnda endelig kom til et vedtak, var språkblomstene allerede så faste og innarbeidede at nemndas forslag og vedtak syntes arkaiske. For så vidt ikke noe uvanlig da folket vanligvis er far ahead of fagfolk i mange henseender. I alle fall gjaldt det språknemnda i Fandens rike som langsomt fingret seg fram til et resultat.

Som sagt, det sprang ut beskrivende talemåter omkring hendingene med fluesvermen, og noen av dem angikk Fanden og hvordan han taklet situasjonen. Fluesvermen gjorde at Fanden måtte ut og headhunte i riket til Fluenes Herre, noe han ellers ikke hadde tenkt seg å gjøre. Som alle vet kan noen talemåter gå gjennom ulike stadier, og det finnes ulike varianter av dem for en til slutt sementeres som den rådende. Så også med denne som kombinerte ordene Fanden – nød – fluer. I nøden spiste selv Fanden fluer ble den litt ertende talemåten når man skulle omtale at noen måtte gjøre noe uønsket når nøden tvang en. Fanden selv bare smilte overbærende. Han var en laidback leder og som sådan satte han pris på en språkvekst han visste egentlig kom av respekt for ham og hans lederskap.

Han grøsset ved tanken på riket til Fluenes Herre og pesticidstyresettet. Lite visste han da at han enda en gang måtte iføre seg armanidress og håndsydde sko og dra på headhunting til dette riket. Men det er en annen situasjon, og som sådan en annen historie.