fandenivolsk

Fandenivoldsk

Han hadde et fandenivoldsk lynne hadde han ofte fått høre. Som barn trodde han det var flott, at han var positivt utvalgt. Han solte seg i det slik andre solte seg i å høre at de hadde pene øyne, etc. Han hadde fandenivoldsk lynne, bare han, ikke andre. Han hørte ingen andre få det komplimente4t. Mange hadde pene øyne og vakkert hår, han alene hadde fandenivoldsk lynne.

Årene gikk, og alle fikk de samme komplimentene. De hadde pene øyne, vakkert hår og alt det andre – og de solte seg i det. Han fikk ikke så ofte høre at han hadde fandenivoldsk lynne, og de gangene det glapp ut av noen, var det tydelig at den som sa det, mente det ikke var noe man solte seg i. Men han ga blaffen i det selv om det såret ham mer enn han ville vedgå. Det var hans lynne, og ikke hadde han satt navn på det, men når først navn var satt, var han meget fornøyd med det selv om han etter hvert som han vaks i høyde og visdom lærte en del om hvem Fanden var og at det nok ikke lå noen positiv beskrivende ved bruk av ordet fandenivoldsk.

Han hadde ingen formening om ordets rot annet enn at han som andre kjente til Fanden og de assosiasjoner det ga. Men han hadde vokst i visdom, og han delte ordet opp i sine enkelte faktorer. Fanden-i-vold-sk. Et Fanden-i-vold-sk lynne, et lynne der man var Fanden i vold. Hva var det å være i vold? Å være tatt av, bergtatt av? Hvordan var så dette lynnet? Fanden var ikke den mest avskrekkende personen han visste om, han i alle fall.

Han noterte seg etter hvert synonymer på ordet. Han smålo etter hvert som han fylte yt listen og det ble mer og mer en beskrivelse som bygde på andres fordommer. Senere begynte han å leke ordbytte-leken. Om man tok bort ordet Fanden i fandenivoldsk og byttet det med presten, et presten-ivoldsk lynne. Hvordan var det lynnet? Enn et graver-ivoldsk lynne? Hvordan var det lynnet? Et nabo-ivoldsk lynne? Et bror-ivoldsk lynne? Et konge-ivoldsk lynne? Han lagde mange beskrivende adjektiv og fant dem like lite beskrivende som et fanden-ivoldsk lynne.

Så begynte han å bruke disse nye adjektiva. Første gang han gjorde det, var da noen glapp ut ordet fandenivoldsk lynne til ham om ham. Han smilte.

- Ikke sant? Lynne er rare ting. Jeg har et fanden-ivoldsk lynne og du har et dotømmer-ivoldsk lynne.

Reaksjoner uteble selvsagt ikke etter hvert som han i ulike sammenhenger delte ut lynne-beskrivelser selv uten at noen hadde glippet hans lynne. Hans lynne-beskrivelser var treffende. Mange, de fleste, ble såret eller rasende, men som han så riktig påpekte var det da ikke noe å ta på vei for. Han hadde jo fra barnsben av hatt en lynne-beskrivelse på seg, båret det og taklet det. Da måtte man vel tro at en voksen skulle takle det. Noen, svært få, satte pris på hans lynne-beskrivelse og bar det med seg som en rosenkrans om halsen.

Etter hvert som lynne-definisjonene bredte om seg - et rotte-ivoldsk lynne, et flue-ivoldsk lynne, et maur-ivoldsk lynne, et gråtekone-ivoldsk lynne, et maler-ivolks lynne, et lærer-ivoldsk lynne – så ble det slik at det p ha et fandenivoldsk lynne faktisk var noe av det meste positive.

Samtidig som han delte ut lynne-beskrivelser til andre, lynne-beskrivelser som klebet til dem og ikke var å få fjernet, begynte han å bruke sitt eget lynne i samtaler. Han kunne for eksempel kommentere:

- Der slo mitt fanden-ivoldske lynne til igjen. Eller:

- Jeg med mitt fanden-ivoldske lynne!

Han hørte ingen av de nye lynne-beskrivelsene bli brukt av eieren selv om han kunne se disse var i alles tanker. Gjorde noen noe, kunne han se andre tenke:

- Ikke så rart, med hans rotte-ivoldske lynne!

Etter hvert begynte alle som enda ikke hadde fått noen lynne-beskrivelse å sky ham, og de som hadde fått det, de fleste av dem, likeså. De begynte å sky ham og hate ham.

En dag gikk hatet for langt, og det ble enda en lynne-beskrivelse, denne gang av andre – et morder-ivoldsk lynne.