Announcement

I have a dream of going by camping-car in Europe for some weeks. My parents don’t the same dream. Therefore I hereby announce for a driver certificated to drive such a car and certificated to handle a person like me, meaning accepting and treating me as a bright person even if I don’t look like that. I will also nee at least one assistant in addition. Same qualifications.

Sign in! Sign in!

romanitrener

Hvem bebrukte huset som ikke var hus?

Mannen var lenge i tvil, akkurat så lenge i tvil at han følte platået begynne å bevege seg under ham. Da tok han noen lange steg ut i den veien som var fendret på den ene siden. Han hadde sett seg ut den, men nølte så lenge han kunne i håp om at trappa skulle åpne seg oppover. I så tilfelle ville han gjøre et jump oppover og i sikkerhet.

Platået under ham begynte å syke, og han gjorde et Peer Gynt-sprang over på den fendrede stien. Han visste ikke hvem Peer Gynt var, men visste bare at han gjorde et peer Gynt-sprang og at han o på et underlig vis følte en samhørighet med denne Peer Gynt som hadde måtte gjøre et slikt sprang.

Nå beveget han seg langsomt bortover stein med fendrene. Han så seg ikke tilbake etter at han en gang hadde gjort det og sett stein forsvinne bak ham straks han hadde tatt et steg. I stedet for sti var det stup bak ham, og stup var det der han sakte steg forover. Stup bak og stup ved siden av – og noen ganger stup under når han stien passerte kløfter med smal steinbru over. Gjendineggen, tenkte han og visste ikke hvorfor det ordet kom for ham.

Gjendineggen, livets balansekunst med stup på tre sider

Mannen beveget seg forover mekanisk mens hodet tumlet med situasjonen. Årsaken til at han beveget seg forover var at ting lukket seg og fell apart bak ham. Var det slik med livet generelt, undret han seg – at årsaken til at man drives framover er at man ikke har retrett – og heller ikke mulighet til å stoppe opp. Man har ingen annen mulighet, tenkte mannen mens han steglet seg langs den fendrede stien. Den steinen han hadde plukket med seg før han gikk under jorda, hadde han i lomma nå, men hver gang han kunne frigjøre en hand, lot han den gli ned i lomma og føle på steinen. Det gav ham mot til å fortsette. Han var ikke alene her i underjorden, følte han. Han var ikke den eneste fra overjorden. Steinen var et vesen på en helt annen måte enn for eksempel ryggsekken og dens innhold var.

I en krinkelkrok av hjernen ante han en tanke om denne steinen, men han klarte ikke gripe den.

Brått endret stien karakter. Den var ikke lenger så trang, og stupene ikke lenger så kvasse og dype. Mannen heiv etter pusten som om han hadde holdt den mens han hadde forsert det som kunne synes som en uendelighet langs en sti som ikke var for menneskeføtter. Og at den ikke var før menneskeføtter skjønte han da stien gjorde en sving, og han så hvor den endte.

Ved enden av stien åpnet det seg en runding som han innså var hallen i et elegant hus som ikke var noe hus. Mannen ble presset forover slik han hele tiden hadde blitt, og plutselig stod han i hallen, og intet var bak ham.

Veggene var ikke vegger, men fungerte som det. Taket var ikke tak, men fungerte som det. Og hallen syntes bebodd og bebrukt. Et bord som ikke var bord var dekket med mat som ikke var mat. Så fikk han øye på beboerne, bebrukerne. Mannen var bewildered. Selv om dette ikke var mennesker i hans definisjon av mennesker, hadde han forventet noe annet, noe mer alien-lik. Men dette?

Hvem bebodde og bebrukte dette stedet?

Svar på mail.

Det svaret som brukes blir i alle enkelhet premiert.

Premien denne gangen går til Sigrid Rørvik Bruun for forslaget om at mannen tok den fendrede stien fordi det ville gi ham mest utfordringer og overraskelser.