Ho med gutten, Fank-A og andre pekuliariteter

Vi er i Trondheim nå på en runde Tomatis. Vi bor i Melkekartongen på Tiller, og navnet har det fått fordi det ser ut som en melkekartong og rommet har størrelse melkekartong. Jeg vet selvsagt ikke sikkert, men jeg tror dette er arnestedet til talemåten om å måtte gå på gangen for å skifte mening. Det er nesten slik her. Når to av oss sitter på sengene, kan den tredje ha plass til å reise seg og gå på do, for eksempel. Vi bor strategisk til i 11.etasje. Melkekartonghotellet er bygget på flytende leire med diverse grunnforberedelser som er uvesentlige for meg. men dersom grunnforberedelsene gir etter, er det en fordel å bo høgt. Man kan en morgen våkne og bo i 2. etasje over jorda i stedet for 11. etasje, og noen kan våkne og finne at de er i –10. etasje.

Ellers er dette et flott sted med etikk. Hotellet har spesielle parkeringsplasser for bevegelseshemmede, og vi har parkeringskort for det. En blåsig kveld da vi kom fra Tomatis var hele parkeringsplassen full, og på handicap-parkeringsplassen stå en varebil med stiger, firmalogo, telefonnummer, alt unntatt parkeringstillatelse for den plassen man okkuperte. Pappa måtte sette av meg og mamma ved hotellet og lete etter parkering. Mamma og jeg gikk til resepsjonen og sa fra om varebilen. De lovte å sjekke det opp, noe vi trodde var et vanlig svar, men at man ikke ville gjøre det. Se bare på Evenes flyplass. Der er en slik parkeringsplass omlastingssted for alle, og man må ha guts for å orke den kampen. Men da vi neste morgen kom ned til frokost meldte resepsjonen at de hadde uten å lykkes prøvd å få tak i ham som kjørte den varebilen og at de nå ville ringe firmaet og påtale dette. Jøss, sier jeg bare!

Det er annen fordel her, stor og god parkeringsplass utafor hotellet til vår snertne Avis leiebil. Vi kom hit fredagskveld fra en hektisk Oslo-runde med Smartbrain og ABR, og hva Smartbrain angår, det er de som står for nevrofeedbackprogrammet, håper jeg vi snart får maskinen nordover igjen. Jeg savner det programmet.

På grunn av armbruddet har mamma hatt noen drosjeturer hit og dit, og da gjerne sammen med andre. På tur heim en gang kjørte drosjesjåføren først til Planterhaug, og en av passasjerene som også er fra markebygda kommenterte at det var lenge siden hun hadde vært her. For noen år siden dro hun sammen med noen barnebarn og skulle til «ho med gutten». Mamma hadde plassert seg i baksetet for å sitte i ro og fundere over livet og slippe å konversere, men akkurat den setninga om ho med gutten i Planterhaugen rykket henne opp av dvalen. Planterhaug har totalt 22 familier, og siden den kommentaren kom da drosja kjørte inn i Planterhaugens hjerte, det vil si svingte inn i blindveien i Planterhaugen, da halvertes mulighetene for hvor ho med gutten bodde. Drosjesjåføren hadde visstnok bare høflig sagt ja og nei. Så passerte drosja onkel Pers hus, og den andre passasjeren kommenterte at her hadde barnebarna sett hester. Mamma brøt tausheten fra baksetet: «Her bor jo bror min. Hvor i all verden har dere vært?»

Imens kjørte drosja videre, og medpassasjeren sa: «Ja, vi skulle jo snakke med han forfatteren, så vi kjørte jo til ho med gutten.” Da hadde drosja stanset på gårdsplassen hos oss, siste hus i blindveien, og drosjesjåføren sa lakonisk: «Da er det nok her du har vært. Hos Asbjørg. Og her skal du av Asbjørg.»
Verken Asbjørg eller vi andre kan huske at vi har hatt det besøket, så antagelig var vi ikke heime. Jeg antar at «ho med gutten» er mamma, og gutten til «ho med gutten» er nok jeg. Og den forfatteren de så etter, var nok storebror Sigbjørn. Så skal man ta variasjoner over det teamet blir pappa mannen til «ho med gutten» og Emma Margret blir datteren til «ho med gutten». Sigbjørn er forfattersønnen til «ho med gutten» og jeg , jeg er gutten til «ho med gutten». Først ble jeg fly forbanna, men de andre flirte godt. Nå er det slik at mamma har store kunnskaper om Markebygdas person- og utviklingshistorie og begynte å leke seg med hva hun kunne kalle medpassasjeren: «ho med….», eller «ho med ……., eller «ho med ……» Kanskje medpassasjeren sjøl kunne få velge hvilket alternativ hun ville ha i henhold til visse personer og hendelser i hennes slekt.
Fank-A er en av dem. Som andre i Markebygda var hun er original. Fikk hun seg et nytt klesplagg, tok hun det på seg og nektet å skifte om hun skulle i fjøs eller hva som helst. Fank-A sine nye klær ble fort…, ja, enhver kan tenke seg det, nettopp fanka. Fank-A kom opp her i Trondheim fordi jeg tok på meg yndlingsskjorta og var så uheldig å nekte å skifte da jeg skulle legge meg. Da fikk jeg høre om Fank-A.
Og siden Fank-A kan knyttes til medpassasjeren til «Ho med gutten» så antar jeg at om de to flere ganger treffes i en drosje, blir det «ho med gutten» og « ho med Fank-A». «Fank-A» er et snilt begrep i forhold til de andre alternativene som lå på bordet.
Det nærmer seg kveld her i cella i melkekartongen, og siden vi skal være tidlig på Tomatis må gutten til «ho med gutten», mannen til «ho med gutten» og «ho med gutten» snart gjøre seg kveldsklar, og jeg skal driste meg til å antyde at jeg beholder skjorta på, tror jeg kanskje.

domantrener