En subjektiv nasjonalist skriver

Vi er med i en underlig byttering, om jeg kan kalle den det. Den er ganske uformell, og ikke vet jeg hvordan den er oppstått.

Den fungerer slik at det plutselig kan dukke opp ting hos oss sånn uten videre, grønnsaker, blad, molter, plantesiruper, geeler, spesielle brød, spesielt syltetøy, you name it. Noe går ut herfra, antar jeg. En annen funksjon av bytteringen er at det plutselig kan dukke opp en sms. ”Er på tur dit og dit. Det og det er billig der. Hva trenger dere?” Av en slik dukket det opp moltebær her i midt i Markomeannu.

Vi har vært i Sverige på det man kaller prinse-handel. Vi sendte ut sms-er og handlet inn til bytteringen, om enn i små kvanta sammenlignet med de kvanta vi lagret bak i bilen til vinteren. Det blir nemlig ingen flere prinse-turer dette kalenderåret. Snart reiser vi til USA, slik går oktober – og november er Fotens måned. Da sitter jeg med føttene opp og kan ikke trø på dem. I desember drar man desiedert ikke på prinse-handel til Riksgrensen. Derfor er det vinterforsyning av glutenfrie produkter, laktosefrie sådanne, kjøtt, flesk, bær, you name it, som ble transportert over grensen fra Sverige. Egentlig burde det vært over grensen fra Russland. Da hadde det vært perfekt siden vi lytter til Asbjørn Jaklins lydbok Nordfronten, og er kommet til siste CD – frigjøringa av Finnmark og kampene i Russland. Og evakueringa. I følge Jaklin fikk Tromsø inn over 7000 evakuerte en dag + at de måtte huse aksemakten. Men Tromsø, som ofte har vært det omtalte hestehodet foran andre, inklusive byer i sørligere deler (unnskyld, men jeg er subjektiv nasjonalist), hadde allerede opprettet et evakueringskontor i tilfelle også den byen måtte evakueres. Nå trådte dette kontoret til og organiserte mat og overnatting til de tvangsevakuerte. Det jeg spesielt la merke til, var at Hjemmefronten og regjeringa i London nektet Tromsø-kontoret å hjelpe de tvangsevakuerte. Det var å hjelpe ”fienden”. Ja ha, så vet man det, selv om sikkert alle pommerte Hjemmefrontgutter og regjeringa med ”fienden” mente tyskerne, var det nordmenn som trengte hjelp. De var allerede jaget fra heimene sine, noe Ragnar Hansen på Tromsø-kontoret påpekte da han nektet å etterkomme ordren sørfra.

Her må jeg ta inn en spørrende digresjon. Hvem styrte hvem? Var det Hjemmefronten som mente Tromsø-gjengen gjorde noe utilbørlig og påla regjeringa å mene det samme, eller var det motsatt? Uansett, både Hjemmefronten og regjeringa måtte bøye av. Tommelen opp for Ishavsbyen. Som sagt, dette var en digresjon utløst av lydboka vi lytter på.

Det er makta som skriver historia og legger inn og understreker det som passer makta, samt trekker fra ditto. Hurra for alle som har dokumentert den formidable innsatsen i Nord-Norge, og by the way, så anbefaler jeg Roger Albrigtsens bok Sepals om det som skjedde i fjellene på svensk side av grensa her like ved.

Her kommer jeg plutselig på at når man i Gressmyrskogen i forna dar dro på handel, tok man med seg ærender for naboene. Jeg liker det systemet. Det går inn i det jeg mener er samfunnsøkonomi. På retur leverte man på de ulike gårdene. Det samme gjorde vi. Hvordan jeg vet om Gressmyrskogen? Jeg har åpne ører, og vi hadde for en del år siden besøk defra.

Jeg har hørt om en fra Markebygda som når han endelig dro for å kjøpe seg et klesplagg, handlet etter engrosprinsippet. Fant han en skjorte han likte, tok han fire-fem av samme sort. Etc. Med det resultat at han en gang ble spurt om han bare hadde én skjorte som han gikk og stod i. Sånn er også jeg. En gang fant jeg treningsklær jeg likte, drakta til Medkila handballag, og jeg kjøpte fire sett. Følgelig har jeg i mange år vært en ålende reklame for det samme handballaget. Jeg har nylig fått i gave en fritidsbukse jeg sjøl valgte. Perfekt. Min stil. Akkurat passe ledig i sonen mellom trening og dress. Da har jeg følgelig skaffet meg tre til av samme sort. Til USA med fire like bukser. Det kaller man spennende klesmak.

domantrener

Jeg funderer litt over vårt behov for å negativt stemple ting, som det med å kalle grensehandel i Sverige for harry-handel. Egentlig burde jeg google ordets rot, men det er uvesentlig her. Det vesentlige er den litt harselerende betegnelsen. I går da jeg freste gjennom Sagat, la jeg ikke merke til noe spesielt, men så viste pappa til et leserinnlegg av Kjell Ballari. Nå må jeg tilstå at jeg i disse valgtider tar en harelabb på leserinnlegg, men Ballaris var ikke valgfokusert.  Han er forresten en eminent skribent og turnerte i sitt innlegg nettopp dette med homo sapiens behov for å negativisere ting om det enn går på bekostning av andre mennesker.

Det fyller seg på - eller skjellsord og alder

Mye teoretisk vann har rent under de bruene vi ikke har her i skogen. Veldig mye vann, faktisk. Uansett sommer renner det alltid vann under de bruene man ikke har. Sånn er det bare. Og nå er det høst, antar jeg, Stueplantene  har i alle fall flyttet inn igjen, og det er et tegn på at sommeren er over – der ute, mener jeg, for de har fått seg en indian summer her inne. De slår til og vokser og blomstrer.  Anka og mamma flyr rundt og kniper vekk blomstene etter hvert. De påstår begge to at de er allergiske mot blant annet det. Nå er de allergiske mot hund også, og bare de ser en hund på et bilde, begynner Anka å klø og mamma å  nyse. Pappa og jeg er heldigvis ikke allergiske og holder fanen høgt her i huset.

Forresten er det blitt tomt her i huset etter Fiestaen som er solgt og flyttet til noen andre. Heldigvis var der flotte mennesker som lørdag kjørte ut med den. Jeg sa tomt huset, og jeg mener det; huset. En bil eller noe annet trenger ikke være fysisk tilstede innomhus for å være til stede. Sånn er det med den saken.

Ting pleier fylle seg på, og det har begynt å fylle seg på til avspark USA. I morgen begynner vi, pappa og jeg, å ta nødvendig video til revisit report, og mamma og jeg begynner med rapporten. Lista over spørsmål til Family Hope er hengt opp og fyller seg på.  Det fyller seg også på med ting vi ikke har hatt på mange år. I kjelleren står en splitter ny rullestol som skal med til USA. Her i stua står en heve-seg-opp-å-stå-rullestol som vi har lånt hos Jørn Petter. Han brukte den etter fotoperasjonen han tok i fjor høst. Vi har også lånt et løftebelte av ham. Det er hans fysioterapeut-søster Rovena som er arkitekten bak disse praktiske hjelpemidlene.

Det finnes utalølige variasjoner av å sove; det være seg hvor man sover, hvordan man sover og når man sover. Alle disse hovedemnene har utallige underemner. Så kommer det å sovne, som også har mange underemner. De mest kjente er kanskje ingen kaffe etter kl. det og det, og alternativet; må ha en kaffekopp for å sovne. Kjenner begge typer. Så har vi selvsagt noen typer her i huset- slik det er i alle hus. Pappa leser seg i søvn, mamma tar en lydbok på øret, Anka setter på en film, og jeg får ikke sove uten å høre enten ABR maskinen surre eller trykktanken brumme. Vel, det er egentlig nesten sant. Jeg sover sonm en stein på ABR med en Mozart i bakgrunnen.

domantrener

Noen dager senere

Da fyller denne kroppen år i dag. Jeg er kommet til skjellsord og alder. Jeg elsker enkelte lands tradisjoner, som den Anka har med seg, at bursdagsgaver skal kjøpes / fikses på dagen. Derfor skal vi til Harstad i dag for hun vil kjøpe bursdagsgave til denne kroppen.

Kroppen har allerede fått noen gaver selv om vi ikke er så gavete av oss her i skogen. Vigdis, som jo vet at vi er i skogen, har sørget for at jeg skal forstå hva skogens fugler sier. I førte omgang skal jeg gjenkjenne en fugl på stemmen. I neste omgang forstå det den sier. Derfor har hun sørget for en fuglelydbok som skal lære meg første del av prosjektet: gjenkjenne fugler på lydene deres. Siste del av prosjektet blir en spennende utfordring, men siden det er 150 fugler i fuglelydboka, tar det nok en stund før trinn to kommer. Men jeg skal uansett etter hvert kunne bringe mine tolkinger av hva fugler sier – for de sier noe, de kommuniserer.

Pappa har kjøpt en Markomeannu t-skjorte i gave, så da er to gaver allerede i hus. Mamma har – som vanlig – sagt at hvis hun i USA ser noe som passer skal hun kjøpe meg en gave. Foreløpig har ikke USA kunnet framvise noe hun mener passer, så enten er hun ikke der «det som passer» er, eller hva vet jeg. Jeg regner det ikke som gave at spesielle lokale oljer fraktes heim fra Pennsylvania, selv om jeg også bruker av dem. Men jeg håper at man i USA har utbedret sine assorterte tilbud slik at hun når vi kommer dit i oktober finner noe.

Dagen etter

Da ble det en flott bursdag, og jeg trekker tilbake den surmulinga over at mamma ikke hadde noen gave til meg. Vi hadde en super dag i Harstad, og hadde mamma kjøpt inn i all hemmelighet og vi laget et bursdagslabberas om kvelden – så da blir det litt flaut med den surkinga – selv om det ikke er surking. Jeg er bare som enkelte av mine slektninger, jeg liker å spissformulere ting med alltid en kjerne, om en liten, av sannhet i spissformuleringa.

En for eller to gjør ikke noe - så langt man evner å forstå

En fot eller to gjør ikke noe – så langt man evner å forstå

Akkurat nå dro pappa bordet nærmere seg, og holdt på å knuse ett av mine og ett av mamma sine bein. Men pytt, pytt, en pølse i slaktetida, hva gjør vel det?

Jeg mistet tråden totalt. Hadde laget bloggen klar i hodet, men så kom den der pølsa i slaktetida og rotet det hele til.

Ting er normalt her i Borkskogen, og hvorfor skulle det ikke være det? For eksmpel, her jeg sitter og blogger. Sitter. Jeg prøvde meg på en behagelig halvtliggende posisjon, men ble korrigert fort av mamma som faciliterer med meg. Ganske så normalt å bli korrigert av facilitator, mener jeg. Pappa sitter og skriver inn på data etter hvert som jeg skriver og mamma leser høgt. Ganske så normalt at en blogg blir til ved et triumvirat-arbeid. Anka sitter i skredderstilling midt på gårdsplassen ute med PC’en på fanget og skyper til Bulgaria. Ganske så normalt. Vi har spist stekt fisk til middag – evindelig normalt med all den fisken. Gjennom gangene og inn i stua går et kvitt «teppe» som et gulvbelegg. Det er luksusbåt-matter fraktet fra København og danner et godt krypeunderlag. Normalitetens normalitet. Og slik kan jeg fortsette, men det er ikke det som er er poenget her. Poenget er at enhver kan telle opp ting som skjer innafor de rammer som livet har og som er normalt for DEG – om enn det ikke er normalt for ANDRE.

Det er normalt å prøve å tilpasse seg og leve innafor eksisterende rammer, men det er også normalt å ville opponere mot eller sprenge eksisterende rammer. Nettopp dette synliggjør hvordan totale motsetninger begge kan være normale, og da antar jeg at alle avskygninger mellom dem også er normale. Den lydboka vi lytter på nå kan eksemplifisere dette (vi pleier ofte ha en lydbok vi lytter på om kveldene. For tiden er det Nordfronten av Asbjørn Jaklin). Når jeg lytter på den, slår det meg hvor motsatt og variabelt normalt er. Norge var i krig, og Nordfronten, inklusive vårt område, var sentral. Det var ganske så normalt at man tilpasset seg den situasjonen at man var i krig – med alt det det medførte av endringer og krav. Samtidig var det svært normalt å oppnere mot den og ville endre den.

Jeg vil forresten anbefale den boka. Eller rettere segt; Jeg anbefaler de tre CD-ene jeg har hørt, dvs 1/3 av boka. Det er i lys av opplysningene i denne boka jeg ironiserer over at mamma og jeg fikk skubbet et bein. Man hører om krig, så og så mange falne, og det går over ens evne til å forstå dette. Asbjørn jaklin bringer dette uhyggelig nærmere. Og likevel, hva man opplevde gjennom somre og vintre ved frontene mot Murmansk kan man ikke evne å forstå.

Det er merkelig hvordan ting legger seg til i rekkefølge. Vi hadde begynt på lydboka da vi hørte om NRKs program. Se nder. Og visstnok skal vi her i huset ha en CD med et NRK-program sendt i 1995, der en kvinne fra området her beskriver sitt liv som flyktning i Tyskland etter krigen. Den skal vi høre på etter Nordfronten.

Men nå krever naturen sitt. Jeg må spise litt før jeg kryper inn i min normale seng, trykktanken.

domantrener

Forresten har det her i huset vært et evig gjennomgående tema / innlegg / sarkasme hver gang de velpolerte gutta på skauen ble rost opp i skyene; ”g hvor er den nordnorske innsatsen, og hvor er partisamenes innsats i dette bildet?” Joda, jeg vet at Kongen en gang i en tale trakk fram og roste partisanene for deres innsats under krigen. Før det ble de nærmest sett på og mistenkeliggjort som spioner for Sovjetstaten. Jeg klarer ikke dy meg, men legger ved en del av omtalen fra NRK-nyhetene. Man er jo et eple som ikke har falt så langt fra stammen, og når man er oppvokst med de betraktninger som kommer under her, er det fristende å legge det inn. I så måte er jeg i godt selskap. Forskere henviser jo stadig til andre forskere (muligens for å ha ryggen fri, en måte å toe sine hender på. Det er ikke jeg som mener dette, det er den typen der). Men altså; her kommer sitatene:

 http://www.nrk.no/nordnytt/_-motstanden-i-sor-var-en-fiasko-1.7054782

– Motstanden i sør var en fiasko

Historiker mener man nå bør tone ned noe av det som foregikk av motstandsarbeid i Sør-Norge under andre verdenskrig.

Med få unntak hadde motstandsarbeidet i Sør-Norge under krigen ingen betydning, og bør derfor tones ned, sier historiker og tidligere sjef for Alta Bataljonen, oberstløytnant Svein Erik Larsen Ramberg.
Han mener det nå er på høy tid at historien om motstandsarbeidet og krigen i Nord-Norge får sin rettmessige plass i krigshistorien.
Sammen med andre allierte styrker var Alta BN den første avdeling i verden som fikk overtaket over tyskerne på sitt frontavsnitt. Det siste slaget mot fienden rakk de ikke å utkjempe, fordi Norge kapitulerte.
Det fortalte gamle krigsveteraner i TV-programmet «Kampen om Norge» onsdag kveld

– Motstanden i sør var en fiasko

Men denne militære bragden, som vakte internasjonal oppsikt, får liten plass i den norske krigshistorien. Det er påfallende og skammelig, sier historiker og tidligere sjef for Alta BN, Svein Erik Larsen Ramberg.
– Jeg vil si det. I forhold til den oppmerksomheten dette får, både i sentrale medier og fra det offisielle Norge, så synes jeg det er skammelig. Sett i sammenheng med det som foregikk i Sør-Norge er forskjellen påfallende.
Med noen få unntak var motstanden i Sør-Norge en fiasko, mener Larsen Ramberg.
– Hele avdelinger brøt sammen. De som deltok forsvant ut av avdelingene – og man sto igjen med rene skjeletter. Hele avdelinger ga opp og marsjerte over til Sverige. Hele avdelinger avfyrte faktisk ikke et skudd, etter at krigen brøt ut.
– Det var påfallende mer og bedre organisert motstand i Nord-Norge enn i sør. Man lyktes, og var i stand til å gå over i offensive operasjoner – og slå Tyskere. Det klarte man aldri i sør.

– Bare to viktige aksjoner

Det var liten, og i mange tilfeller ingen, motstand i Sør-Norge der det meste av de norske infanteristyrkene var stasjonert.
Men i Nord-Norge møtte tyskerne militær motstand, og i okkupasjonsårene ble det utført spionasjeoppdrag i nord som fikk betydning for utfallet av krigen.
Spionasjeoppdraget mot krigsskipene Scharnhorst og Tirpitz, som ble utført av en gruppe mennesker i Alta, var sammen med tungtvannsaksjonen i sør det viktigste av all motstandsarbeid i Norge under krigen, mener Larsen Ramberg.
– Jeg vil påstå det, ut fra graderinger jeg har gjort av operasjoner er dette de vesentligste aksjonene. Det øvrige som foregikk forårsaket svært liten skade og var uten betydning for krigens gang – både i Norge og i Vest-Europa.

Hørte knapt noe som helst

De som gjennomførte tungtvannsaksjonen ble av den norske stat hedret på alle måter av den norske stat for sin innsats.
De som var med på å sette de livsfarlige slagskipene Scharhorst og Tirpitz ut av spill fikk ingen anerkjennelse for det de gjorde.
Halvor Opgår sloss på Narvikfronten i 1940, og senere var han med i spionasjegruppa mot de tyske krigsskipene. I et radioprogram i NRK i 1993 sa han blant annet dette.
– Jeg vet at de sendte telegram til regjeringen og Kongen og berømmet oss for det vi hadde gjort. Ut over det har ikke vi hørt noe fra den norske regjering.
– Hvordan oppleves det?
– Nå har man begynt å venne seg til situasjonen, at vi nærmest er et folkeslag som lever litt for langt mot nord.

– Blir nærmest latterlig

Nå er det på høy tid at krigshandlingene og motstandsarbeidet i Nord-Norge under den andre verdenskrigen får sin rettmessige plass i historiebøkene, sier Larsen Ramberg.
– Man burde kanskje begynne å tone ned noe av det som foregikk i Sør-Norge. En del av det blir nærmest latterlig – når sentrale personer gjentar og gjentar og gjentar hendelser og forhold som er av omtrent ingen betydning.

Sooki, Čurahpki, ørna og andre

05.08.2013. At det går an å være så stupetrett og utslitt av å ha to ukers ferie! Vi startet i dag med et nødskrik. Nødskriket kom fra meg da jeg stod opp i morges og så de hvite yacht-mattene rullet ut på ganggolvet og inn i stua.  Krype-og ålebanen var klar etter to uker der man så fargen på golvet.

Men måru så måru, og om to måneder ganske så nøyaktig suser vi langs highways fra New York sørover mot Philadelphia. Og dit hjelper det ikke å komme uten at man har gjort noe til gagns - og det til gagns. Hva kommer det av at noen må gjøre noe til gagns – og det til gagns, mens andre gjør det motsatte, naver til ugagns?

Ooops, oops, slip og the tongue i fylla. Alt man kan skylde på fylla. Dessuten må navere slutte å være så hårsåre og tåle en spøk. Vi samer får i alle fall høre at vi må slutte å være så hårsåre og bli mer hård-råde, så jeg antar det er likhet for loven. Likhet skal man ha. Ikke likverd. Når jeg sier fylla, mener jeg ikke automatisk alkohol-fylla. Man kan bli beruset, full og utilregnelig av mange ting. Bare å ta noen kjappe observasjoner, så ser man fulle folk.

Likhet betyr for mine venner muldvarpen, ørna og haren at de får det beinhardt. Ørna må lære seg å grave huler, haren også, pluss at den må lære seg å fly. Det samme må muldvarpen + at den må lære seg å ferdes i lange hopp. Det vil kreve mye øving på alle tre, og i likhetens navn betyr det intet at ørna blir så opptatt med å øve seg på å grave og trene på lange hopp at den mister noe av fly.egenskapene sine. Det betyr ikke noe sammenlignet med at den blir lik haren og muldvarpen. At alle tre, ørna, muldvarpen og haren, utvikler nevroser mens de holder på å bli lik, har ingen betydning i det store politiske bildet. Man har da psykologer og psykiatere som kan i beste fall gi dem en diagnose på det de ser i øyeblikket. Men den store likheten må også gjelde disse yrkesgruppene, antar jeg. Jeg mener; de må lære seg noe de ikke kan for å bli lik. God knows hvordan de skal klare det.

Likhet for loven er tingen og ingen må i denne settinga rope opp om likeverd.

Fra det ene likhetsprinsippet til det andre, vi deler hus denne uka med en hund og etter lihetsprinsippet spiser vi alle, inklusive hunden, samme mat. Det jeg er redd for er at jeg må begynne å spise hundefôr. Til nå har hudnen spist kjøtt og fisketunger. Den er litt, bare litt, utspekulert. Jeg vet ingen som kan se så uthungret ut på mamma og så få en godbit. Jeg prøvde meg på det samme, spiste ikke torsketunger ute ved bålet og tok det uthungrede blikket da vi kom inn. Et blikk som jeg mente signaliserte brød med moltesyltetøy. Gjett hva min godbit ble: Kjeft fordi jeg ikke hadde spist ved bålet da maten var klar der. Så likhet for loven er bare noe tull, og heretter går jeg for at ørna skal fly i lange svinger og gi faen i å grave hull i jorda eller trene på lange hopp.

Akkurat nå hadde vi en ørliten disputt om hvor hvem skal sove og når. Hunden Sookie, alias Čurahkti, er som vanlig heldig og kan legge seg der den vil. Sannsynligvis i sin faste soveplass, men uansett; den velger det sjøl. Pappa har valgt at vi skal sove i trykktanken i natt, og det betyr at lille Emma Margret som er øverste hundepasser, må legge seg på madrass nær det forspiste vesenet som sikkert må ut i natt for å lette på trykket. Det blir hennes jobb siden pappa er i trykktanken og følgelig ikke kan følge hunden på do. Mamma nekter å gjøre det. Hun bare overfôrer, hunden så får andre ta seg av dritjobben.

Her jeg sitter, trøtt og utmødd, kommer jeg ikke på et eneste eksempel fra samfunnslivet generelt selv om magefølelsen min sier at det er en ikke uvanlig problemstilling at noen må ta dritjobben med å rydde opp etter andres uvettige framferd.

domantrener

06.08.13

Man skal altså ikke undervurdere en hunds evne til å finne smutthull i loven. Emma Margret, som øverste hundepasser, prøver å utøve en viss myndighet og kontroll hva mat angår. Men det er som med en vanskelig skoleklasse. Det fungerer helt til hun snur ryggen til. Men skal hun klare det,. må hun blant annet stå opp klokka 5 om morgenen. Da går nemlig Sookie og pappa en morgentur, og deretter stikker Sookie inn og spiser frokost sammen med morgenfuglen Anka som tar seg kaffe og varme ostesmørbdrød sånn på morragry-kvisten. Senere spurter Sookie over og tar seg en matbit sammen med pappa som spiser en time senere. Neste snack er når Emma Margret, mamma og jeg har stått opp og det er ordinær frokost, hovedmåltid, for vi tror luringen ikke har spist før. Og akkurat nå sitter den samme luringen og betrakter meg akkurat som om den vet hva jeg skriver – noe den antagelig også gjør. Bare les boka Dyrekommunikasjon av Sissel Grana.  Derfor avslutter jeg med: Sookie Čunahpki, du er en fantastisk hund.

https://www.facebook.com/sigrasenteret

domantrener

07.08.2013

lengter inn i varmen

Her gjelder det å skrive på så man kommer seg inn i stuevarmen.  JEG er bloggelysten, MAMMA nekter å gå inn, så som et konmpromiss sitter vi ute og bløgger. Kompromiss og kompromiss, egentlig er det en diktatorisk sak: My way or no way / ute eller intet. Så da sitter jeg her. Markomeannu-varmen har sluppet taket, så det er litt småkjølig. I går ble stueplantene tatt inn fra sommerferien de har hatt ute. Sjefen over det mener det kunne bli for kaldt for dem nå, men at jeg fryser (vel, hutrer litt, men dog), kvalifiserer ikke til å flytte inn. Pappa stikker i blant hodet ut og roper om vi trenger noe før han skyndsomt trekker seg inn igjen. Akkurat nå bjeller sauene seg fram, og om de kommer så nær at mamma må reise seg og jage dem, skal jeg jage på, jeg også; inn i varmen.

Vi har altså avviklet Markomeannu med brask og bram og lange netter, hatt huset fullt av folk, 13 mennesker totalt sov her + dagbesøk. Det gikk i pølsebål på søndag, kjøpebrød og uspesifiserte gryter om nettene når vi kom snublende heim fra festivalen. Ikke ravende, NB! for ved raving er det gjerne alkohol inne i bildet, ved snubling er det tretthet. Sånn er det bare, og det gjelder til annet er sagt.

Og- du store min, det blir visst to uker ferie i stedet for en. Tannlegetima mandag ble avlyst for tannlegen var syk (hipp hipp hurra for syke tannleger) og jeg fikk ny time onsdag. Tirsdag ble dermed en klemdag som jeg klemte mest mulig av, klamret meg fast i senga og lot det stå til. I går kveld satt vi lenge oppe. Sett derfor gjentagningstegn på dette med å klamre seg fast i senga. I morgen, fredag er en luring, og muligens begynner vi da på jobb om jeg ikke klarer hoste opp noen god grunn til å forlenge ferien.

Muligens drar jeg det kortet med at ferieuka vi skulle ta i Sarajevo i september går gaiken med to mot en stemme og er vedtatt utsatt siden vi blir en uke lenger i USA på grunn av operasjonen jeg skal ta i beina.

Apropos den operasjopnen, da kan jeg ikke belaste beina på tre uker, derfor står det en flunkende ny rullestol her.

På Markomeannu hadde man et barneprogram der Čuoppomáddu / Froskemora var sentral, og det minte meg på at jeg har et mislykket barnebokprosjekt. Jeg ønsket og ønsker å skrive en bok fra Čuoppomáddus vinkel, men jeg får det ikke til. Da er det vel ikke meningen at det skal bli noe av det fra min side.

Det passer å slutte her. Jeg  lengter inn i varmen.

domantrener

Forsinket, forsinket, alltid forsinket

17.07.2013

De politiske spilleregler er vanskelig å forstå for en som ikke er et politisk dyr, og skal jeg være litt negativ, har jeg en følelse av at en del av disse spillereglene ikke er helt stuereine for mannan i gata alias vox populi alias ropet fra campingvognene. Mye avgjøres ved hestehandler, både av privat karakter og på politisk grunnlag. De private, politiske spilleregler trer inn når for eksempel regjeringa (av uansett politisk kolør) skal utnevne folk til embeter. Da kan partiboka eller det at man skylder noen en tjeneste eller at man vil gjøre noen skyldig seg sjøl en tjeneste. Alltid godt å ha på lur at noen skylder deg noe. Selvfølgelig er ikke dette spilt i åpne rom. Der forfekter man en annen agenda og belegger ting i politiske prinsipper jeg antar man sjøl ikke en gang tror på.

 Gardermoen kan stå som et eksempel på dette. Da Norge skulle ha ny hovedflyplass, var Hurum etter hvert det alternativet vox populi trodde det skulle bli. Politiske signaler sa så. Ikke vet jeg hva som skjedde utenom den åpne politikks verden, men plutselig var Gardermoen valgt. ENDA GARDERMOEN LIGGER OVER NORD-EUROPAS STØRSTE UNDERJORDISKE VANNBASSENG. Noen kjøper vann på litermåler, andre bygger en hovedflyplass over et gigantisk vannreservoar. Da MÅ DET VIRKELIG HA VÆRT mange tjenester og gjentjenseter som skulle innfris.

Dette kaller noen resiprositet – gjenytelse. Hvis det skjer i fattige land, kalles det korrupsjon.

Dere kjenner sikkert til Agatha Christies kvinnelige detektiv miss Marple som løser krimgåter ved å blant annet dra sammenligninger til St. Mary Mead. Hun sier folk og handlingsmønstre er det samme i alle målestokker på ulike nivå: mikro og makronivå har samme mønster. Sett i det lys skulle jeg kunne forstå de politiske spilleregler og ufine hestehandlinger ved å trekke konklusjoner til det jeg gjennom livet har observert på mitt mikronivå. Men slik er det ikke. Jeg føler ikke at jeg har tilstrekkelige observasjoner til å forstå for eksempel hvofor hovedflyplassen ble lagt til Gardermoen.

Så gjør jeg et kvantesprang (fint fremmedord som jeg antagelig bruker feil, men det høres så oppdatert ut) til mitt lille nivå her i Borkskogen, verdens fredeligste plett. Likevel er det små hestehandlinger her. I neste uke tar vi ferie. Det er Markomeannu-uka. Det betyr tre lousy dager med hendene i bukselomme og snusen i munnvika og tre dager med festival – med tomme lommer og null snus. Så er saken at jeg skal en tur til min tannlege i Harstad og meldte til mamma og Anka at jeg faen ikke dro til tannlege på mine fridager. Tannlege er jobb. Men pappa den luringen bestilte time mens vi har fri – siden vi nå likevel har fri og kan ta en Harstadtur, mente han. Jeg skal til Harstad på en av fridagene, men faen meg ikke til tannlege. Skal ikke grue meg som en hund på min fridag. ”Det tar jo bare en halv time,” sa pappa kjekt. En halv time my ass. Det tar mange dager å grue seg først, og så slite i stolen, noe pappa ikke forstår som nyter å gå til tgannlege slik andre nyter et spa.

Da sier det seg sjøl at har måtte jeg ha allianser og nettverk pluss at noen skyldte meg en tjeneste for å slippe unna tannlegen på Marko-uka. Heldigvis skyldte mamma meg en liten tjeneste som jeg egentlig ikke husket, og derfor ikke hadde tenkt å veksle inn. Men tannlegetima aktiveserte alle databanker i søk etter hvordan å løse dette, og der dukket den tjenesten opp. Følgelig måtte jeg minne mamma på at jeg nå så tida moden til en innløsning av den, og det kunne gjøres ved at hun fikk endret den forhatte tannlegetima.

Så har ennå ikke skjedd, men løftet er i morgen. Så får jeg se om jeg klarer bygge mitt personlige Gardermoen på Nord-Europas største underjordiske vannreservoar.

domantrener

Mange dager har gått siden sist, og mye vann har blitt forurenset under Gardermoen siden sist jeg blogget.l Tannlegetimen er flyttet, og vi begynner en ukes ferie i morgen. Vi tar alltid ferie i Markomeannu.-uka. Instituttet er klargjort til gjester som komemr til festivalen. Åle-og krypemattene som dekker et stort område er rullet bort, og nå kan man se golvet i gangen. Gassen er trillet over på Instituttet, så nå kan vi trygt tenne et stearinlys her uten å være redd for en eksplosjon. Nesten alt her i stua ser normalt ut. Ikke alt, men nesten alt. Utstyret til nevrofeedback-programmet står her. Det er for bjaksete å flytte.

Nå er det bare å slite seg gjennom ferien.