Hvis man ikke rir samme dag som man saler, må noen være smurt med tålmodighet. I dette tilfellet er det jeg, og gadd vite hva slags smurning det er når man er smurt med tålmodighet. Noe jeg må være når jeg blogger, for bloggen drar ikke ut på nettet samme dag som jeg skriver den. Det var dette med å ri og sale, men uansett er jeg nå glad for at man saler. Det hadde vært verre om man aldri gjorde det. Enkelte saler aldri uansett hvor mange hester man har. Hvor mange hester står ikke og venter på å bli salet? Jeg sier ikke mer. Farlig å antyde at noen burde sale hestene sine.
Og jada, i går var vi i Harstad og fikk gipsen fjernet av den hyggelige islandske ortopeden – som mente jeg burde bruke braclets til jeg hadde fått de nye skoa - som kanskje er om en måned. Det var dette med å ri og sale, men i dette tilfellet tror jeg ikke hesten er klar til å ris selv om sadelen er på. Så nå har jeg bracelets på begge bein, og det klamper likt når jeg går. Og klamper gjør det, for bracletsene er harde. Da jeg hadde gips på den ene foten og braclets på den andre, sa mamma at jeg gikk som han gamle-erik da han gikk opp til prekestolen i Evenes kirke. Menigheten så ham ikke, de hørte ham der han trampet opp med hov på den ene foten. Det ble KLAMP, klamp, KLAMP. Slik klampet jeg gjennom gangen, ble det sagt. Jeg har stor medfølelse med den stakkars fanden som måtte klampe slik for å komme seg heim til Helvetet sitt.
Da vi dro til Harstad i går, stoppet vi på Elkjøp for å få ny sladd til laseren. Elkjøp har to reserverte parkeringsplasser like ved inngangsdøra. De er ment for den som har bevegelsesvansker. Da vi kom, var den ene plassen opptatt av en stor van av den typen man advares mot. Dere vet de som kjører rundt i slike van’er og bla, bla, bla. Bare at denne tilhørte Forsvarsbygg. Store bokstaver kunngjorde det. Ikke noe skilt varslet at de hadde rett til å parkere på reserverte plasser for bevegelseshemmede, men de trenger antagelig ikke noe spesielt skilt for å melde at de beveger seg tungt og langsomt, senere enn gjennomsnittet. Det holder antagelig at det står Forsvarsbygg på bilen.
Jeg har et vikarierende forhold til EØS-avtalen som Norge så riimin ramiin signerte. Av bitter erfaring vet jeg hvor vanskelig det er å si nei når noen vifter med avtalepapirer under nesa på en. Årsaken til denne assosiasjonen er at jeg liker den blandinga som pappa lager til meg. Den inneholder alle sunne og nødvendige ting som sardiner, blomkål, pærer, acai, kakaobønner, nøtter etc. Alt dette maler han sammen til en grøt, og jeg tar litt av den til hvert måltid. Enhver vet nok hvordan det går når man liker noe. Litt blir til litt mer som i sin tur blir til enda litt mer…. Så også med blandinga. Og etter hvert ble det slik at jeg ikke ville spise noe annet enn det. I sommer tok mamma fatt i meg og truet meg til en avtale om at det til hvert måltid skulle være LITT blanding, og når det var spist, var dett dett. Som staten som falt for viftinga under nesen med EØS’ fortreffeligheter, falt også jeg for argumentene om at man skulle ha mat av ulik konsistens og smak også. Som staten så jeg. Jeg signerte, og ikke er det til noen trøst at de var minst like dum som meg enda de har et maskineri av byråkrater og rådgivere. Jeg hadde bare meg selv, og gjett om jeg får høre nesten hver gang jeg krever mer blanding. En litt småskadefro: ”den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS, kan vi reforhandle avtalen om blanding.” Der ser dere hvordan jeg har det, og ikke det heller er noen trøst at han stat sikkert også får noen skadefro bemerkninger. Men som han stat vet jeg å ta igjen. På en finurlig måte. Staten tar igjen med litt restriksjoner her og der. Litt småavgifter, litt innføring av eksempel utenlandsk mat, etc. Jeg har også mine metoder. Jeg er familiens økonomiske administrator hvilket i praksis medfører et økonomisk diktatur her i huset, men så har jeg heller aldri ropt opp om at jeg er demokrat. Jeg setter ned foten for all sløsing. Under sløsing regner jeg dette med å fly på kafeer. Det er tommelen ned. Årene har lært hertingene å ta med mat og drikke når vi ferdes. Da vi i går var på Harstad sykehus, luktet det herlig kaffe på kafeen, og mamma hadde ikke tatt med kaffe. Kaffekjerringa ble kaffesugen og antydet en expresso. Da så jeg mitt snitt. ”Den dagen Norge reforhandler seg ut av EØS ….”skrev jeg kjølig. Den satt tenker jeg.
▪▪▪
Dagene har gått – og jeg nar innsett at i mellomtida, tida fra sist jeg blogget til nå – er mange hester salet og ridd her i huset. Jeg lever i en setting og en familie der man saler sine hester og får ting gjort. Nyttårsløfte i 2014 skal kanskje bli at jeg skal slutte å spøke med hertingene om ditt og datt, men jeg stoler på at de og alle forstår at det er en spøk.
▪▪▪
Atter har dager gått. Jammen går denne tida. Det skábma igjen her i nord. Det forrige julebålet hos Skåden er knapt sluknet når neste bål skal tennes. Noe må være galt med tidslina her i skogen. Dagene, ukene, månedene synes å være kortere enn de skulle være. Fortsetter det slik at tida eskalerer (der klarte jeg kammen å flette inn den nye politiske frasen, gratulerer) …
Jeg har fått den en gang så ærefulle oppgaven å skrive familiens julebrev. Da jeg første gtangen fikk det, var det med stor glede og fornøyelse jeg heiv meg over oppgaven, men nå er det gått med det som med alt annet. Når ting blir en vane, skjer det noe med fornøelsen. Sånn er det bare.
Vi pleier lytte på lydbøker om kveldene eller når vi kjører bil. Av stabelen av lydbøker lånt på bibliotek er det noen som er felles i betydningen alle tre lytter på den. Jeg har muligens nevnt at den forrige var Kongens nei og skulle omhandle tida fra 9. april 1940 til kongen foorlot Norge 7. juni samme år. DVs mens Norge ennå var fri stat som ikke hadde kapitulert. Vel, kapitulert og kapitulert. En kapietin i forsvaret her nord brukte et annet ord, som jeg ikke husker, på det som skjedde her, og at militæret her ikke kapiltulerte. Uansett, dette var et sidesprang, men alle fortellinger har sidesprang. Uten det ville fortellinger være prikkpunktoppramsinger.
Altså; lydboka var på 7 CD-er totalt. Interessert heiv vi oss over dem. Etter 4. CD begynte optimismen å dale. Da var kongen ennå ikke kommet til Molde, hvorfra han reiste via Indre Troms til Tromsø Når man vet at han var størsteparten av denne spesielle tida i Nord-Norge, vel, så er det naturlig å begynne å lure når han etter 4 av 7 CDer ennå ikke var kommet til Molde. Etter en CD til mumlet en, pappa eller mamma, jeg er ikke sikker, at forfatteren antagelig beæret kongens opphold i nord med én setning. Uansett hvem det nå var, vedkommende tok feil. Forfatteren brukte hele to setninger om kongen i nord. Snart er det på tide at kongehuset som de trendsettere de er, sier i en offentlig setting at de er konger også for Nord-Norge. Man vet jo at de kan det der. Kong Håkon var konge også for arbeiderne, sa han i 1928. Forfatteren levnet i boka Kongens nei ingen øære til daværeende statsminister Nygårdsvold. Han omtalte ham ved flere anledninger som sutrete, svak, initiativløs, oppfarende og lite handlingskraftig. Faktisk såpass negativt at jeg reagerte på vegne av Nygårdsvold. Så vet man at alt krysser sine spor, og den neste lydboka vi lyttet på, var Joralf Gjerstads bok om sitt liv. Snåsamannen omtalte den samme Nygårdsvold og ga ham de beste skussmål.
Denne bloggen er blitt så lang etter hvert at jeg antar ingen gidder lese den, om da noen i det hele tatt leser det jeg sender ut i cybersåace. Muligens skriver jeg for et tomrom, men da får det så bli. Også tomrom trenger input eller at noen banker på dets dør.
d
