Ingen abstinens å spore etter 6 dager uten PC-tilgang, ingen e-postlesing, ingen facebook, ingen bildetaking på turen med melding på facebook om status hver fjerde time. Mobilene som vi stort sett lot ligge i leiebilen, ble sjekket når vi var der. Et bevisst valg før vi dro.
Men nå er vi online, og selv om jeg sa at vi ikke hadde abstinens, betyr det ikke at jeg ikke hadde blogging i bakhodet mens vi beveget oss att og fram langs den nord-sør aksen Norge dreier seg rundt.
I strålende nord-norsk surkevær med regn (hva fan har dette regnet å gjøre i Nord-Norge vinterstid. Vinter = vinter = snø som ligger.). Hvis den globale oppvarminga har skylda, skal jeg lete opp han som sitter og leker seg med å varme opp kloden, og kanskje skal jeg fortelle ham eller henne hvilke metoder man brukte i forhør under krigen. (Og nei! Jeg tar ikke noen som helst skyld for den globale oppvarminga. Kan jeg for at flyene jeg reiser med spyr ut diverse, og at den stakkares bilen…+ + + i det uendelige. Det er ikke min skyld. Jeg skal ha meg frabedt dette med enkeltindividets ansvar på enkelte felt.) Dermed basta og punktum for saken om global oppvarming. Men finner jeg den skyldige, skal jeg vurdere å sette en varm kokeplate under rompa hans slik Rinnan blant annet gjorde det når han forhørte folk.
For ja, som dere vet er livet en floke av sammentreff. Vi driver for tida og lytter oss opp omkring krigshistorien i Norge. Tidligere har vi lyttet til Jaklins Nordfronten og Jacobsens Kongens nei. Da vi reiste langs den aksen Norge dreier seg om, var vi i gang med Jaklins De dødsdømte om ”oppryddinga” som pågikk de første etterkrigsår. Samtidig som vi kom til Levanger, kom lydboka til rettsaken mot Henry Rinnan. Det ble en grundig gjennomgang av forhørsmetoder og ofre. Jeg sier ikke mer. Nå er heldigvis den boka lest / lyttet. Faktisk tror jeg ikke menneskeheten i Norge er blitt bedre etter krigen. Gi en situasjon, og fluenes herrer, rinnaner og qvislinger popper opp sammen med mange andre.
Et nytt sidesprang: Selvsagt ble også frontkjemperne omtalt i den lydboka. De som dro i krig for Tyskland forhåpentligvis for en sak de trodde på. Også i dag har Norge frontkjempere som drar i krig for en fremmed makt – og forhåpentligvis for en sak de tror på.
Tilbake til aksefarerne (ikke aksemaktene, for å bruke et krigsspråk). Men før det iler jeg til og sier at jeg ser fram til neste lydbok, den vi begynner på i kveld. Biografien om Knut Hamsun. Jeg ser fram til å følge ham og prøve å forstå hvorfor han ble en varm Hiltler-venn, prøve å forstå hva som trigger de ulike utviklinger. Skal vi flere ganger til Levanger, vil jeg foreslå at vi tar en dag ekstra der, drar til Rinnan, Stiklestad etc. Jeg er, tror jeg, en hund etter info og kunnskap. Mens jeg ikke vet hva som gjorde Knut Hamsun til den han ble, vet jeg som gjorde meg til den søkende, snusende, observerende hunden. I alle år gjennom skoleverkets 10-årsløp ønsket jeg intenst å lære det de andre lærte mens jeg puslet (eller lot være på pusle) med mitt.
Som alltid når vi mellomlander i Oslo, tar vi en runde på Smartbrain. Så også denne gangen. Dermed måtte vi overnatte i Oslo, og pappa klarte å presse oss inn på et hyggelig kurs som allerede var fullbooket om syrebalansen i kroppen. Vi i dette tilfellet var pappa og meg. Mamma dro rett til hotellet og slanget seg. Mens pappa på Gardermoen drev og ringte om dette syrebalanse-kurset, kom fufar Mats. Han var på tur til et eller annet offisielt. Der hadde han flaks at han hadde det travelt, ellers hadde han sittet på kurset om syrebalansen før han visste ordet av det. Eller kanskje han lukta lunta, han kjenner jo pappa, og stakk i tide.
I programmet fra Family Hope i Philadelphia har vi også tomatistrening og solisten. Tomatis Levanger er det eneste tomatis-senteret i Norge med solisten, og derfor fløy vi fra Oslo langs aksen nordover til Trondheim og leiebilte oss til Levanger.
Dagene har gått.
Mens vi var i Levanger, kom jeg til å fundere omkring kunnskap man tar inn og som så synes å forsvinne. I alle fall lurer jeg i blant på hvor den blir av. Men etter runden i Levanger er jeg av den formening at kunnskapen ikke forsvinner, i alle fall ikke alt, men at det som er uvesentlig i momentet blir stuet bort, arkivert ett eller annet sted i en krok eller et arkiv hjernen bruker til den slags. Og når det er behov eller når det passer å hente opp kunnskap, vel, så gjør hjernen det. Utafor hotellet i Levanger var det ganske mange svarte kråkelignende fugler, men ikke med kråkas lyd, og da husket jeg plutselig at jeg hadde lest om kråkene i Tower of London. De fyller en funksjon der. Forlater kråkene sier legenden at monarkiet faller. Derfor duller man med kråkene i Tower, mater dem, teller dem og fyller på om nødvendig.
Mye poppet opp i Levanger og ikke bare for meg. Da vi en morgen var klar til å dra til Tomatis, dro mamma opp hårbørsten og jaget den over hodet mitt – så du er fjelg. Fjelg hadde jeg aldri før hørt, og jeg tror nok hun også ble forundret da det ordet dukket opp. Pappa kvitterte med ”nå må dere ikke dote så veldig.” Det var rimelig ironisk, for verken mamma eller jeg doter, men jeg tror pappa brukte det for å show off med et nordnorsk uttrykk. Jeg for min del begynte å spikulere på om fjelg og dote egentlig kommer fra samisk.
Det har jo gått noen dager, og etter to CDer av lydboka om Hamsun høres det for meg ut som om det var rimelig og forventet at han ble nazist. Han var nazist i hjertet, ikke i kamp om pisisjoner og makt, virker det som. Som ung foraktet han rotete, tidkrevende og kortkastet demokrati. Han mente mens han var i USA i 1880-åra at en sterk fører var nødvendig. Men mer om det når lydboka eskalerer. (Ha ha, der klarte jeg å flette inn det dagsaktuelle politiske uttrykket å eskalere. Og siden politikere bruker det i hytt og pine, kan jeg også gjøre det. Så får språkrådet rive seg i håret.)
Der skal jeg slutte og bare si at vi i dette huset bruker mye penn og papir. Faktisk burde noen sponse oss. Men penner har vi for en stund, for hotellet i Levanger hadde flotte reklamepenner av den typen vi bruker med godt grep nederst. Den hyggelige resepsjonisten tok hintet og ga oss en masse penner + en CD og anna reklame for Thon-hotellene.
Vel, vel, ble det ikke litt småbråk da Thon offentlig meldte at han støttet FRP? Kan det ha noe å gjøre med de svarte fuglene? Og hvorfor nettopp i Levanger? Forsvinner fuglene faller dynastiet?
domantrener
- som er så inn i granskauen stressa og ikke vet hva å skrive om. Jeg er ikke svanger med noen bok, og det er nedbrytende. Ingen hensikt å tipse meg, for de tips jeg har fått til nå, har ikke funnet noen gjenklang eller sted å leke seg i hjernen.
Så da, så.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar