En erfaring har yours sincerely
gjort i det nye året: man skal ikke rote for mye i gamle ting. Eller skal man?
Bare tida vil i mitt tilfelle vise det. (denne maska jeg sitter med nå er
gjenstridig og vil ikke gå skikkelig).
Årsaken er at under den sedvanlige
skapma-gjennomgangen av ting her i huset, ble noen av «mine gamle saker» lagt
til kasting. Faktisk egentlig bare én sak da alle permene på meg -
barnehage, skole, voksen, syk, you name it – står sirlig i hylla på rommet mitt.
Spør man seg hvorfor - som jeg jo har undret – er svaret enkelt – som jeg er
enig i. Kanskje vil framtidas forskere se på ulike sider ved hvordan
hjerneskadde og deres foreldre blir omtalt og tiltalt både positivt og negativt
fra offentlige etater. I mine hyller ligger det materiale til et hovedfag. Nja,
det heter vel master nå. Nå tror jeg nok ikke disse permene blir å forlate
huset uansett om de blir etterspurt, men de er nå der. Enn så lenge. En dag går
de kanskje i en skapma-opprydding.
Tilbake til start. En plastmappe av
«mine ting» skulle kastes, og jeg, dum som jeg var, svarte at kast, men jeg vil
gjerne sjekke før kast. Mappa gjaldt en bilsak for 15-20 år siden. Og for å
ikke trø i noens rosebed uansett hvor kunstige og malplasserte de enn er,
nevner jeg ikke hva på bilen og hvor og hvem som var involvert, men resultatet
kunne jeg lese i mappen: Brev til hvem. Møter med hvem der man etterstreber en
minnelig løsning. Nye brev fra ufeilbarlige hvem som ikke ser noen minnelig
løsning, da hvem er ufeilbarlig. Nye brev herfra til hvem med melding om at
saken en gitt dato sendes Forbrukerrådet dersom hvem ikke vil ta ansvar. Hvem
skriver kort tilbake og understreker sin ufeilbarlighet. Herfra huset går et
brev med vedlegg til Forbrukerrådet. Så går brev at og fram mellom
forbrukerrådet og hvem pluss her i huset. Klarer ikke å si oss her i huset, jeg
var i utkanten av alle mine saker da. Etter en del korrespondanse gir
Forbrukerrådet oss medhold i klagen.
Dette er årsaken til at jeg har
bestemt meg til å ikke lese gjennom de permene som står på rommet mitt. Ikke
fordi jeg ikke tåler innholdet av dem. Det har jeg erfart på kropp og sjel
gjennom aktuelle år – både positivt og negativt.
Det er heller det at jeg ikke klarer
bli påmint på hvor mye arbeid mine foreldre har lagt i ting RUNDT meg i tillegg
til sammen med meg. Mye av dette må jeg tro skulle ha vært unødvendig hvis ting
fungerte som de skulle.
Så håper jeg at situasjonen for
dagens unge hjerneskadde og deres foreldre er lettere byråkratisk og
helsemessig. Jeg er født i 1977. I 1976 kom den store reformen som ga
hjerneskadde heimstandsrett. Tenk det, bare 35 år siden man i Norge fikk en
slik rett, og av historien vet jeg jo at den ikke kom av seg sjøl som manna fra
himmelen. Den var kjempet fram millimeter for millimeter av pårørende privat og
handicaporganisasjoner. Som nevnt er jeg født i 1977. Tidligere, men også etter
1976, var regelen at hjerneskadde av min type ble skrevet inn på en
«åndsvakeheim» og så tilbakeført til familien med pleiepenger betalt av
«åndsvakeheimen». Dette medførte også at alle tjenester, f. eks. helsetjenester
var institusjonalisert. Man hadde ikke heimstandsrett som enhver skulle ha.
Mange heimer var økonomisk presset og måtte gå denne veien om pleiepenger, men
i forkant av reformen av 1976 var en aksjon som jeg tror startet i Oslo og
spredte seg, blant annet til Trøndelag der vi bodde. Foreldre nektet å gå veien
om ”åndsvakeomsorgen” både økonomisk og helsemessig og krevde at deres barn
skulle ha ytelsene via rikstrygdeverket som det da hette og ikke fra noen
«åndsvakeomsorg». Da jeg ble født, gikk mine foreldre naturlig inn i denne
gruppa har jeg skjønt og nektet enhver befatning med «åndsvakeomsorgen». Man
krevde hjemstavnsrett, man krevde samme rettigheter som enhver annen hadde. I
dag er mye av det en selvfølge. Da jeg var født, var det en kampsak. Jeg vet
husker det ikke, naturlig nok, men i 1982 ga staten etter. Da hadde flere
familier i Oslo levd på sultegrensen mens de nektet å ha med «åndsvakeomsorgen»
å gjøre. Jeg var født midt i den kampen. Man kan si at vi gikk rett inn i den
og hang på den gjennom flere år for å sikre seg at retten til heimstavn – og
for å sikre at de rettigheter heinmstavn ga – ble overholdt.
Jeg vil anta at de mange permene på
rommet mitt ville kunne fortelle en del om denne kampen.
Så understreker jeg at jeg ikke vet
noe om hvordan man under «åndsvakeloven» drev institusjoner. Jeg vil tro at man
der som i mye annet – også i dag - har hele spennet fra pluss til minus. Det er
SYSTEMET som staten Norge hadde, jeg her snakker om.
Og jeg skal her ikke komme inn på
systemet den samme staten Norge på den tida drev overfor taterne.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar