En utesover, en innrømmer og en beskøyter

Beskøyter skal det i alle fall ikke være, tenkte jeg der vi kjørte til Harstad. Jeg hadde i anledning fru Innrømmers og hr Utesovers rubinbryllupsdag invitert på middag på Egon. Jeg spanderer ikke ofte, men når jeg gjør det, gjør jeg det ordentlig. Altså skulle det ikke være beskøytere på bordet.

Vet noen her inne sånn umiddelbart hva en innrømmer er? Eller en beskøyter? En utesover? Det er i alle fall det denne litt hastige bloggen skal omhandle. En utesover, en innrømmer og en beskøyter.

Det første som faller en inn ved verbet å innrømme er det jeg har googlet meg fram til på synonymer: påskjønne, anerkjenne, bifalle, akseptere, bekjenne, bekrefte. Her synes jeg google ikke traff den forståelsen jeg har av verbet å innrømme. Jeg har den forståelsen som ligger i det engelske ordet admit. Men nå er det ikke verken googles betydning av å innrømme jeg tenker på eller betydninga som ligge i admit. Saken er at man alltid må se etter nye bruksområder for et ord. Det er slik språket utvikler seg. Jeg har nå i mitt vokabular en ny betydning av å innnrømme.

For å aktualisere dette må jeg forklare hva som skjedde en kveld mamma som vanlig hadde hushet kveldsmaten ut på verandaen. Da er det slik at skal man ha mat, må man gå ut. Det er da også hennes agenda, antar jeg. Pappa og jeg er langmodige mennesker, så vi sleper oss ut for å spise. Sannheten er at det bor en Jeppe i noen og hver av oss. Det vil si at mye styres av magen, mye mer enn man tidligere hadde trodd. I dette tilfellet styrte magen oss ut etter mat. Så pleier ting bli slik at pappa rusler inn straks vi har spist – noe som nok ikke helt var etter satt agenda. Jeg er litt mer feig og ettergivende, så jeg forblir ute litt lenger mens jeg irriterer meg over denne utespisinga i familien. Til slutt går også jeg inn mens mamma sitter han av. Jeg har ofte syslet med tanken om å rokke litt ved denne rekkefølgen. Så en kveld ga muligheten seg. Det var alminnelig surt, som det er ofte i de polare strøk, men dette forhindrer ikke kveldsmat ute. Denne kvelden hadde jeg virkelig kledd meg etter forholdene mens mamma hadde kledd seg slik hun tradisjonelt gjør: t-skjorte og joggebukse. Følgelig kapitulerte hun fortere enn vanlig og ville hushe meg inn. Men jeg satt! Skulle hun inn, fikk hun jammen innrømme at HUN frøs, ikke JEG. Så gikk hun da mens jeg satt han av.  Og satt han av!  Jeg satt han av etter gjentagne oppfordringer om å komme inn. Senere kunne jeg koste på meg  å kalle mamma for fru innrømmer, en som rømte inn. Kanskje burde jeg si rømme-inner.

Et stikk til meg i den evige utespisinga her i skogen. Nå er det ikke alle som misliker det. Min gudmor er en av dem. Hun og en venninne var her forleden sommer. Første morgen dekte mamma til frokost inne. Gudmor ble lang i ansiktet. – Skal vi spise inne? sa hun tydelig skuffet. Hun har vært en del hos oss og kjenner til hvor restauranten er lokalisert sommerstid.

Så var det et annet ord i samme klasse: en heimvender. En heimvender ble brukt om en mann som hadde vendt heim fra USA etter den første emigrasjonsbølgen fra Sverige. I den bokas betydning eller bruk av ordet heimvender var det ikke en som vendte om på heimen.

Så var det hr. Utesover. Når vi drar på tur med ATV-en – noe vi vanligvis gjør på søndager – tar vi med oss mat, Faktisk spiser vi da middag der vi har parkert, og etter middag kvelver pappa og jeg oss ned i gresset og tar en kongelig dupp.  Det er årsaken til at jeg tenker på pappa som utesover. Egentlig et paradoks siden han er den første som stikker inn fra ute-måltidene heime. Men så har jo pappa og jeg hyrt oss godt til turer. Vi legger oss i gode varme bobledresser.  I så måte ligner vi de gamle samene som sov ute i peskene og bare trakk inn hodet og beina. Mamma gjør det ikke- sover, mener jeg – hun sitter og pugger bulgarsk og tar bilder av diverse, herunder av oss to som sover der i våre moderne pesker.  Jeg må si jeg i blant lurer på om hun er same. Noe annet er hva hun er om hun ikke er same. Jeg så nemlig nemlig en diskusjon på facebook om falske sameluer. Márkomeannu er en ekte samisk festival som i alle år har sagt nei til boder med krims krams. Man aksepterer bare ekte samiske boder. Tragisk nok opplevde man så at en av dem solgte falske sameluer. Dermed braket det løs. Márkomeannu håper ingen kommer med falske sameluer. Det er egentlig jeg litt tvilende til om er lurt.  Jeg tror at mange som har slike falske sameluer på, har en god grunn til det. De vil tydeligvis ikke ha noen ekte lue. Kanskje tør de det ikke – ennå – og går steget om en falsk lue. Da er de ikke samer, selv om det nok er en ekte same under den falske lua. Kanskje har luebæreren behov for noe samisk og tør ikke ta steget lenger enn til den falske? Det er dette med det ekte og det uekte. Mamma legger seg ikke til å duppe i en moderne pesk, men jeg må innrømme at hun er rimelig ekte.

Jeg går altså for at slike luer selges, men øl-og vinsalget kuttes. Totalavholdsmann som jeg er, synes jeg ikke det har noe på en ekte samiske festival å gjøre. Der viser jeg til fader Læstadius som mente alkohol ikke hadde noen plass i samisk sammenheng. Men den samme Læstadius ville nok ikke godkjent falske sameluer, så kanskje Márkomeannu likevel gjør rett. Det er jammen vanskelig, dette med å eie sannheten og vite hva som er rett i alle situasjoner.

Beskøyter er et annet spesielt ord fra boka Cleng Peerson. Hundevakt av Alfred Hauge. Cleng Peerson var en mann med lus og lopper i blodet. Hans mange utflukter og innfall førte ham blant annet til England i prisong – greit norsk navn på prison – etter en mislykket kapring av et engels krigsskip som beskyttet en handelskonvoi. Der i prisongen var beskøytere vanlig kost. Steinharde, tørkede kaker av rug eller hvete. Noen av kakene kunne ha levende proteiner også.

Tilbake til en av mine litterære favoritter: Jeppe som lot seg styre av magen og ikke fordekte dette. Han var en mann forut for sin tid, og det er på tide at han får oppreisning. Nyere forskning viser nemlig at vi mennesker har to hjerner, tarmhjernen og storhjernen. Av utseende er de ganske forskjellige, men innholdsmessig er det mange likhetstrekk. Også tarmhjernen har utrolig mange nerveceller og kan i likhet med storhjernen leve sitt eget liv. Why didn’t they ask Jeppe?

Mage-og tarmsystemet er faktisk et av kroppens mest komplekse systemer. Der får de seg en på nesen, de som har harselerer med Jeppe som tok dette systemet alvorlig og lyttet til det. Han lot magen styre føttene inn til Jakob Skomaker. Akkurat som pappa og jeg lar magen styre oss ut for kveldsmat, vel egentlig neste alle måltid. Det jeg undrer meg over er om det er slik at jo større mage dess mer intelligent, dess flere nevrotransmittere? Følgelig bør man være forsiktig med å slanke seg og skrumpe magen. Fan vet! Nei, den sannheten, den er ikke enkel.