Hvilken kulør har NSR? Alias kulører skal henrulle

Vi har brukt 12 timer denne lørdagen ute i Vesterålen, vel egentlig i den blå byen – dere vet den som kanskje skulle bli helblå, men som ble delblå. Det er som med dagens regjering. Den burde bli helblå, men ble delblå med sjatteringer begge veier. Nå er dette med farge et spesielt fenomen som synes å variere med tidenes gang. Hva er egentlig blå for eksempel? Kongen Harald Blåtann fikk som mange konger i den tida et tilnavn eller utnavn i forhold til utseende. Harald Hårfagre, Erik Blodøks, Håkon den gode, Magnus Lagabøter …. you name it. Med Harald Blåtann var saken at han visstnok hadde dårlige, råtne og SVARTE tenner. Altså betydde blå den fargen vi i dag ser på som svart. Det betyr at om noen korte desennier kan betydningen av den blå byen endre seg – hvis den da fortsatt eksisterer. Ikke bare tider henruller, også steder gjør så. Uten det ville deler av arkeologisk arbeid falle bort. Nylig hørte jeg at språkprofessor Helene Uri si at ordet bjørnetjeneste holder på å skifte betydning. For eldre språkbrukere betyr det en velment tjeneste som får galt utfall. For yngre språkbrukere betyr det en stor tjeneste.

Hvis man av dette skal dra paralleller til det samiske – som man jo skal – kan man se samme tendens til fargeforskyvning. Nå tenker jeg ikke på Sametingets regjering, Sametingsrådet, selv om der også har vært en fargeforskyving fra noe rødtaktig i forrige periode til noe i dagens regjering man ikke har fargekode på. Jammen på tide at NSR (Norske samers riksforbund) plasserer seg på fargeskalaen slik at om ikke annet en stakkars blogger har noe å gjøre et poeng av. Det var egentlig ikke NSRs farge jeg tenkte på, men når den tanken først snek seg inn, ble den, som alle tanker som uventet sniker seg inn, romsterende rundt i hodet mitt til den fant en knagg eller det stedet der den kunne plassere seg i en sammenheng. Kan man være bekjent av et fargeløst NSR? Eller er det helt bevisst? NSR hevder jo at de er det samiske alternativet som ikke har noe norsk moderparti over seg. Unnskyld, unnskyld AP, FRP, Høyre og alle dere andre på Sametinget med en sentralsatt politisk farge. Men saken er at dere har en farge, mens NSR er fargeløs. Som samisk parti er dette kanskje bevisst da man på alle måter ikke vil være som de med politisk farge fra sentralt hold, ikke vet jeg. Men skulle jeg slumpe til å bli delegat til NSRs landsmøte – noe jeg neppe blir – er dette en sak jeg ville melde. Neida, jeg melder den absolutt ikke via noe lokallag og lar andre fronte den. NSRs farge er MIN politiske sak. Nå er det et tankekors at en fargeløs samisk regjering er så aktiv at man må vurdere om det fargeløse alternativ er det best.

Ja, ja, Det ble en digresjon på digresjonen den blå byen med varierende innhold i fargeforståelse.  Egentlig skulle jeg omtale samme sak i det samiske språket, noe man har i ordet Vilgesvárri som rett oversatt betyr Kvitfjell, men som på norsk er blitt Blåfjell. Surprise me med forklaringa på hvorfor. Jeg er ikke språkforsker eller har noen kunnskap om hva skjer når ord vandrer fra språk til språk.

Den andre digresjonen skulle også knyttes til det samiske. En digresjon som poppet opp da jeg omtalte de norske kongeligheters tilnavn eller utnavn gitt av spesielle årsaker. Vi har det samme i samisk, men da på en slektsgruppe, også det beskriver gjerne noe. På en forelesing om nettopp disse utnavna sa kommunelegen i Skånland at disse burde vi gi akt på. De fortalte i en del tilfeller hva man var disponert for. Siden vi var Sortland – det som er hovedtema i bloggen, beleave it or not – vil jeg eksemplifisere dette med Sidve-Redjarak (sidve = noe som renner fra øyene eller materie fra øynene). De har gjerne rennende øyne, og tårekanaler som går tette og må stikkes opp blant. Ikke alle har det selvsagt, men man er disponert for det, slik gruppen Čirgá-Redjarak er disponert for å få mage eller tarmproblemer (Čirgá = løs mage, diare).

Søren, jeg må hoppe litt tilbake til de kongelige utnavn. Hva ville utnavnet for eksempel bli for Kong Haakon? Haakon den rakryggede? Han var jo det i 1927 da han var «konge også for arbeiderne» og i 1940 da han sa nei. Så er det kong Olav. Tja, Olav den godmodige? Dagens konge blir et problem fordi han i motsetning til sine to forkonger har en dronning ved sin side, og da må man vel ha enten et felles utnavn eller hver for seg. Det samme gjelder kronprinsparet som jeg har et forslag til utnavn på, men ikke vil slenge det ut i eteren. Dette er tross alt mektige folk som tar sine barn ut av skolen for å kultivrere dem et sted i Østen, noe som sier meg at de ikke ble kultivert nok i Norge. Kanskje skyldes det den internasjonale skolen de går på. Eller at de seiler på rike folks yachter. Men man får være glad til for at de fremdeles bor i Norge, tross alt. Man kan jo ikke forvente all verden av et lands kronprinspar. I alle fall ikke at de skal ha rygg til å bære den ubehageligheten det er ved den bondske og bakstreverske nynorsken. Man får være glad så lenge de har norskopplæring. Samisk er ikke en gang en sak. Kanskje vil ettertida  vise at enten kong Olav eller kong Harald vil få et utnavn der det inkluderes positiv også for det samiske.

Fy søren. Akkurat nå ser jeg at jeg har  det samme. Magne domantrener – et tilnavn som forteller noe om meg – bare med den forskjell at jeg sjøl har lagt det til.

Men nå må det beinhard strukturering til i denne bloggen som tross alt skal omhandle at vi brukte 12 timer til fra Sortland. I tillegg til å hente bøkene vi hadde hatt til utstilling på Sortland bibliotek, benyttet vi anledningen til å gjøre noe vi lenge har geahkan. Vi besøkte slekt i Sortland – Njelge-Hansa-greina der.

domantrener

PS. Ja, ja så klarte jeg i alle fall å holde begynnelse og slutt sammen. Det er det viktigste tror jeg, for da føles det ikke som om man har hodeløst rotet seg bort i digresjoners digresjoner.

PS 2! Her i huset er det å lytte på lydbøker felles aktivitet. Det gjør vi sammen. Å lese derimot er rimelig nok ganske individuelt.   For eksempel leser pappa og jeg aviser sammen og diskuterer det vi leser. Jeg må bli flinkere, tror jeg, i å være uenig i ting som jeg egentlig bare er litt uenig i. Hver for oss leser vi bøker. En bok alle tre har lest er Stenersens Vrinsk i ny og ne.  Den forfatteren er blant alle andre talenter språkets mester og en fryd å lese også for språkets skyld.

Gruppearbeid, teamwork og brainstorming

«Dette er ikke gruppearbeid. Det er teamwork»  er det nye sloganet i denne familien. Det er faktisk, må jeg innrømme, en veldig instruktiv forklaring til hvordan å dra lasset sammen. Hvem har ikke, selv jeg med min grunn-og videregående utdanning – et bilde av gruppearbeid. Jeg vet ikke om det er en allmenngyldig oppfatning – men siden bloggen skrives av meg, er det en blogg- gyldig oppfatning.  I gruppearbeid setter man sammen en gruppe – gjerne elever – som skal løse en oppgave eller gjøre et prosjekt.  Dette er en unik pedagogisk mulighet til å få fram alles kunnskap og innsats og lære elever å dra lasset sammen. Dette antar jeg er det pedagogiske prinsippet bak. Sikkert fungerer det slik i blant. I blant.  Jeg vil påstå at det oftest fungerer slik at den mest ansvarsbevisste drar lasset og prøver å dra med seg resten av gjengen som delvis ser dette som en kjærkommen avveksling fra lærermas. Delvis som en mulighet til å slappe av og få andre til å jobbe fram et felles resultat man så i sluttfasen, evalueringa, kan være med å få kreditt for.

Hva lærer man så av gruppearbeid? Tja, jeg vil tro at den som tar ansvaret for å få dette i land, lærer at seinere i livet skal man fan være forsiktig med hvem man går i gruppe med. De andre lærer, tja, hva lærer de andre egentlig? Kanskje at man kan komme et steg oppover ved å få andre til å jobbe for det som skal bli felles resultat.

Teamarbeid har jeg hatt den glede å observere en del av. For eksempel fungerer gjengen på Family Hope Center som et team. Alle har sin tauende som man trekker i for felles resultat. Alle trekker. Jeg tror den som ikke trekker i sin tauende, ikke blir lenge i det teamet, mens man i gruppearbeid kan bolse seg gjennom alt mens en eller to stakkarer drar i tauenden og prøver å dra de andre med seg.

Saken er at her i huset også er et flott teamarbeid. Mamma og pappa er flinke til å trekke i hver sin tauende for felles resultat. Jeg har ikke lagt merke til det før, antagelig fordi jeg er så vant den situasjonen. Men nå er saken den at for en stund siden ble det nye pedagogiske slogan i dette huset at vi er et team, ikke et gruppearbeidssituasjon. Det var jeg som blir assimilert inn i systemet. Jeg har min tauende å dra i felles sak. Jeg lærer etter hvert.

Et tredje element er brainstorming. Der føler jeg meg i mitt ess. Den sorten fellesarbeid krever egentlig null og nix av meg. Det bare kommer.

Teamarbeid er hard læring selv om jeg synes jeg alltid gjør mitt beste. Vel, de andre krediterer meg for å alltid gjøre mitt beste. Men i den senere tid har jeg lært å se forskjellen på å alltid gjøre sitt beste kontra å gjøre min del i et team. Jeg liker det siste.

domantrener

PS! Her i huset er det å lytte på lydbøker felles aktivitet. Det gjør vi sammen. Å lese derimot er rimelig nok ganske individuelt.   For eksempel leser pappa og jeg aviser sammen og diskuterer det vi leser. Jeg må bli flinkere, tror jeg, i å være uenig i ting som jeg egentlig bare er litt uenig i. Hver for oss leser vi bøker. En bok alle tre har lest er Stenersens Vrinsk i ny og ne.  Den forfatteren er blant alle andre talenter språkets mester og en fryd å lese også for språkets skyld.

Enda en PS! Jeg elsker programmet basseng jeg fikk siste gang på FHC. Vi drar en gang i uka til Ramsund og har en time i oppvarmet basseng. Luksus, luksus.

Et annet program fra FHC er verre å få i drift. Yoga. Jeg antar programmet er gitt på bakgrunn av at man i Philadelphia har stor tetthet på også yogainstruktører som kan komme heim og instruere. Men artig hadde det vært å prøve det.

Hva man kjøper og hva man assosierer

Da er vi kommet heim og har delvis pakket ut alle de småting, skittentøy og all annen ting og tang. Denne gangen hadde vi en del uventet ting i bagasjen. Da vi var i Odense fikk vi en sopp som vi fraktet med oss hjem. Vi begynte å lage soppdrikke i Fredensborg og  følgelig måtte vi kjøpe noe å sette blandinga i siden soppen er et ømfintlig vesen som ikke vokser og trives i hvilke som helst omgivelser. Det er den for så vidt ikke alene om å være. Noen og enhver av oss er ømfintlige på noen felter. Det være seg at man ikke tåler gluten, eller støy, eller ensomhet, eller parfymelukter, eller hunder eller katter, hester, egg….. Men soppen er altså allergisk ovenfor metall. Her stemmer kjemien ikke, kan man si. Det beste vi kunne oppdrive på Superbruksen til  dette formålet var plastbokser med tette lokk, stablebokser a la systemet med de kinesiske eskene, boks i boks. Soppen trenger også rørsukker for å hente næring. Ja, så trengte vi målemugger siden ting gikk på liter og desiliter og den eller ellers  så meget velutstyrte hus E på Ørretfiskeriet hadde ikke det. Så av alle ting hadde vi med oss noe kjøkkenutstyr og rørsukker heim.

På Superbruksen hamstret vi også en del pakker av det glutenfrie brødet som ligner pumpernickel. Men det mest uventede som i alle fall ikke jeg hadde forventet i bagasjen heim, var 16 album.

Her må jeg først fortelle at hertingene fra dag en for Sigbjørn, meg og Emma Margret laget det man kan kalle vår oppveksthistorie. Sigbjørn fikk tilfeldigvis brunt album. Så ble det slik at Sigbjørns albumserie er brune, mine er blå og Emma Margret sine er røde. Vi fyller nesten en vegg her i stua. Jeg tror hver og en av oss har rundt 60 album med et meget variert innhold. Ikke bare på bilder, men med alt som man fant ville høre med i en oppvekstserie. Etter hvert jobbet utviklinga mot dette prosjektet. Alt ble mer og mer digitalisert, og etter hvert var det slik at man ikke lenger fant A-4 album i brunt, blått og rødt. Jeg var faktisk med siste gang slike album ble kjøpt. Det var i 2003. Vi var i Pajala og kom tilfeldigvis forbi en butikk med blant annet album i en salgseske utafor. Akkurat slike album vi skulle ha. Det var dumping av ukurante varer, og jeg antar de i butikken var glade for å bli kvitt ukurante ting. Vi tok nemlig alt de hadde, og det har holdt nesten opp til nå.

Mens jeg har gravd fram minner fra Pajala: Vi bodde på et hotell som var under restaurering, og klokka 7 om morgenen begynte det å banke.  Dermed startet dagen da, og siden dagen slik ble lengre enn vi hadde forventet, bestemte vi oss for å dra på kirkegården for å se etter graven til Lars Levi Læstadius. Dette nevnte vi på hotellet – og det var bra. De fortalte oss hvor å gå, og at støtta, eller navneplata, var liggende. Det var så vidt vi fant den. Dette var den uanselige graven til en stor mann. Jeg vet ikke om gravstedet er restaurert siden da. På hotellet mente de man burde det, for mange spurte etter den graven, sa de. På kirkegården så jeg også gigantiske gravstein eller gravminner. Nå vet ikke jeg det var store mennesker som hvilte under store gravsteiner, om gravsteinene var i henhold til menneskets storhet – eller om den kanskje er omvendt proporsjonal. Og så er det dette med hva storhet er. I min usle definisjon var Læstadius en stor mann, som Glenn Doman var det.

Det får meg til å tenke på en annen stor mann, Glenn Doman, som ikke har gravsted.  Han valgte før sin død å bli strødd. Kanskje var det slik med Læstadius også, at han ikke ville ha et prangende gravsted, men at man på den tida ikke hadde noe valg. Men nå er det med gravminner som med navn. Det bestemmes gjerne av andre, ikke av den det gjelder. Ditt navn sier noe om hva navngiverne, gjerne dine foreldre, mente passet for deg, samt at det fylte tradisjonen om oppkalling. Gravmonumenter forteller gjerne hva generasjonen etter deg mener skal være det synlige bevis på hvem som ligger i denne graven. I en del tilfelle bestemmer man sjøl, slik Glenn Doman gjorde.

Same procedure hva album angår Svendborg. En butikk der hadde en utsalgskasse utafor forretningen og av alle ting lå det A-4 album med ringpermsystem der. Enda mer samme prosedyre: Vi tok det de hadde.

Selvsagt hadde vi med oss tobakk og sjokolade. Aldri et stopp på en flyplass uten at vi handler livsnødvendigheter som det. 

 domantrener

Denne bloggen har fulgt tradisjonen i denne familien. Ting ligger lenge i maskinen – i noen tilfeller i årevis. Akkurat i dag kom jeg på denne sammenligninga da mamma nevnte et bokprosjekt som stort sett hadde ligget i maskinen siden 2007. Nå har jeg en blogg som også har ligget lenge i maskinen – om enn ikke fra 2007. Men så er det stor forskjell på en blogg og en fagbok. En blogg tåler ikke å ligge i ukevis vanligvis. Denne bloggen skrev jeg rett etter at vi kom heim fra Danmark i slutten av januar. Men nå gjør jeg den klar.

 I dag dro vi til Harstad for en del av de nødvendige tjenestene vi ikke kan sånn uten videre få utført i Skånland – og kanskje heller ikke i et framtidig ETS. La nå ikke dette være et argument for en større geografisk enhet enn ETS, for om vi sånn hypotetisk hadde vært en del av Harstad, så kunne man jo si at disse tjenestene hadde jeg i heimkommunen, men like forbannet måtte vi kjøre til Harstad for å få dem – hvis da ikke Harstad desentraliserer dem til Evenskjer – noe jeg holder for helt hypotetisk.

Altså: vi dro i dag til Harstad på en vanlig oppsamlingsrunde av ærender. Jeg skulle til tannlegen. Følgelig kombinerte vi det med en runde akupunktur i Harstad hos Pål Sørvoll. Den som ikke har vært innom hans lokaler på Sam-lekeland bør ta seg en tur, for disse lokalene kan ikke beskrives. I den bygningen har han også et behandlingsrom. Mens jeg lå på benken og fikk nåler, strømmet det av artige refleksjoner a la ”nå kan du virkelig si at du har piggene ute”. Eller da Pål satte den siste nåla: ”nå får du det siste stikk.” Da vi skulle begynne, spurte Pål om jeg var klar. ”Stikk i vei”, sa jeg.

Deretter jaget vi de delvis faste rundene når vi tar en oppsamlingsdag i Harstad. Det betyr at vi føk innom en helsekostbutikk for nødvendig økologisk mannskit og annet sådanne. Videre til NorEngros for nødvendig og livsoppholdende innpakningspapir og tape før vi endelig dro til Trama. Der fikk vi i alle fall sette oss i ro med en kaffekopp og diverse, mens pappa og jeg prøvde hjelmer. Joda, vi hadde hjelmer fra før. De lå ute i garasjen på ATV-en. Plutselig en dag lå de ikke lenger der. Noen hadde vært innom og sett seg nytte av dem. Og så må jeg bare si: Du som tok hjelmene, vit at de vi kjøpte er mye bedre. Vit også at vi har satt opp kamera og selvskudd, men at det i garasjen står en defekt høytrykksspyler. Si fra når du har tenkt deg innom etter den. Da kan vi så av systemet imens. Jeg kan forreste gjerne legge denne høytrykksspyleren bak i ATV-en og kjøre den til deg om du vil.

 Vanligvis når vi har harstaddag er vi innom biblioteket og den asiatiske matbutikken, men ikke i dag. Vi brøt ikke radisjonen med å ikke sløse i byen – det være seg kaffe eller annet så som middag. Saken er todelt enkel: 1) Jeg er øk-ad og tillater ikke sløsing i budsjettet når vi har mat nok i fryseren både billigere og muligens sunnere. 2) Dessuten legger jeg en økonomisk profil som er slik at når vi reiser, fratrer jeg mine plikter som streng øk-ad. Da spiser vi ute og har det trivelig. Hvis det var julaften hver dag, ville julaften ikke være spesiell. Det er en del av mitt filosofiske grunnlag som øk-ad.

Men det er også en del av grunnlaget at voldsom sløsing er usunt.

 Og bare som et apropos: vi lytter til Jan Guillous siste bok Blå stjerne om ferden gjennom livet for Lauritzen-gutta og deres etterkommere. De ble jo rimelig fort Stockholms overklasse, og hvis hans romaner gir et lite historisk innblikk i livet til denne overklassen, så er min kommentar: Fan som de sløser. Pappas kommentar er: For en ubesværet klassereise de har gjort som farløse fiskersønner fra Mosterøy til Stockholms overklasse. Mamma sier: Fan som de drikker til alle måltid og her og der ellers. Noe som får meg til å huske min venn Jeppe som også drakk. Denne overklassen i Stockholm pimpet slik baronen pimpet, men når man super og overdrikker på det nivået, er man ikke fyllik og alkis. Dog, Lauritzen-gjengen hadde etikk. Der er kun på supinga de har fellestrekk med baronen.

Man kan ikke unngå å høre....

Jeg har den siste tida lagt merke til talemåter, eller kanskje jeg skal si vendinger, som liksom fester seg i minnet. Ubeskjedent nok begynner jeg med meg sjøl, og da ikke med en talemåte jeg hørte. Det var jeg som sa det. Da vi var i Danmark, var vi først innom Family Hope og hentet Solisten. Der traff vi på Andrea som jeg ikke har sett på nesten to år. Det var hyggelig, og i praten kom jeg til å spørre henne om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken. Faktisk gjorde jeg det ikke fordi jeg hadde noe i ryggsekken, men for å vise til at jeg hadde ryggsekk på meg. Jeg har en ok ryggsekk jeg bruker når vi reiser. Jeg liker å bruke den fordi det på en måte gjør meg norsk og normal. Nordmenn bruker jo ofte ryggsekker. Jeg husker da Alex bodde hos oss begynte han etter et par måneder å bruke ryggsekk. When in Rome do as the Romans. Følgelig elsker jeg ryggsekken og liker å bli sett med sekk på ryggen. Derfor spurte jeg Andrea om hun kunne gjette hva jeg hadde i ryggsekken og tipset på at det var frosset kjøtt. Det kunne hun ikke, jeg og sa stolt: I have Rudolf on my back. Andrea sa at den ville hun huske siden hun aldri før hadde truffet noen med Rudolf on their back.

Nå er jo amerikanernes forhold til reinsdyr noe helt annet enn vårt. Hos oss er reinen et nyttedyr, og reinkjøtt er sunt. Skinnet gir flotte underlag, varme og gode. I tidligere tider la man dem på bolsteren i Markebygda. Godt og varmt å ligge på. Min oldemor hadde duollji/reinskinn i senga om vinteren. Senene blir tråd til å sy med. Beinene blir margebein, og blodet blir blodmat. Dette er egentlig mitt forhold til reinen i tillegg til at den er en markør for samisk tilstedeværelse.

 I USA er saken en annen. Når det nærmer seg jul, vel, faktisk lenge før det nærmer seg jul, kommer Rudolf the Reindeer på banen sammen med St. Claus. Det spilles musikk om det, det settes ut figurer av dem utenfor forretningene. Historien til dette er litt, men bare litt, likt min. Begynnelsen på dette er en opplevelse av reinsdyr som nyttedyr.

I 1890-åra fant man gull i Alaska. Befolkningen økte i antall, og man så seg om etter nye bein å stå på. En engelsk presbyteriansk prest ønsket i skaffe inuittene et godt bein ekstra – reinsdyr - og han organiserte kjøp av 170 reinsdyr fra Sibir. Det gikk gaiken, men han ga seg ikke. Han innså at man også måtte ha med de menneskene som kunne reinsdyrdrift og som kunne overføre dette til inuittene. Avertissement i skandinaviske aviser ga over 250 svar, av hvilke man gjorde et utvalg. I 1898 dro den velkjente Manitoban -ekspedisjonen med kurs for USA med 593 reinsdyr og utstyr, 113 mennesker – reingjetere, kvinner og barn. Alt dette hørte jeg om på i lydboka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Av Roy Andersen. Men da koblet jeg det ikke Rudolf the Reindeer-saken selv om man nok burde gjort det allerede da. Hvordan kom ellers reinsdyra til USA? I de røverhistorier man skipet over Atlantern hørte man indianerne som drev bøffeljakt, Ikke reinsdyrjakt. Og de som innvandret dit, førte ikke reinsdyr med seg. Fra New York skipet man ekspedisjonen med tog til Vestkysten, og så nordover til fots og med sleder.

Denne ekspedisjonens resultat var bra hva reintallet angår, det økte voldsomt, og kanadiske myndigheter kjøpte i 1914 vel 8000 rein for å skaffe kanadiske inuitter et bein – siden man da som nå – delvis slo beina vekk under inuittenes livsgrunnlag. Dermed får vi den fem år lange frakten av reinsdyr fra Alaska til Canada slik det er beskrevet i boka Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska. Ante Bær, som seinere ble Andy Bahr, ledet denne ekspedisjonen.  Reinkjøtt var ukjent mat i USA. På denne tida vokste de store varehusene opp, og Lomen-selskapet fikk en genial ide om hvordan å markedsføre reinkjøtt gjennom store reinsdyrsopptog i USA. Man plasserte julenissen på en slede trukket av rein. Dermed var julenissen og reinen koblet sammen. Reklamen slo an og førte til massesalg av reinkjøtt.

I 1937 kom tamreinloven som sa at reindrift skulle utføres av iniutter.  Dermed var det slutt på den samiske reindriften der.

 Så gikk det som det gjerne går. Historien har en tendens til å begynne akkurat der akkurat da. Da den samiske tamreindrifta var over, glemte man forhistorien, og i 1939 fikk man den første bok om Rudolf the Reindeer sprunget ut av det svarte hull.  det dere r velkjent. All utvikling begynner gjerne med meg, i det øyeblikk jeg inntrer på scenen, og det som førte til at jeg kunne entre scenen, er glemt. Til gjengjeld glemmes også jeg når nestemann entrer scenen. Da begynner historien der og da.

###

Neste replikk kom også mens vi var i Danmark. Vi var på Gittes Mad

for å kjøpe dansk landmat. Det er litt problem nå og da med å forstå danskene, og da vi kom i bilen sukket mamma: Korsen klarer de å snakke så kjelkat.

###

Videre la jeg merke til en spesiell setning var også i Danmark. Matthew Newell, direktør av Family Hope Center, pleier hver morgen ta en kort orientering om hvordan dagen for den enkelte ser ut. Når man møter første gang, får man plastlommeskilt med clips og navnet ditt på en lapp i plastlomma. Matthew ba oss om å legge dette plastnavnopplegget tilbake når vi var ferdig med runden hos dem. De ville gjenbruke dem. We try to reduce our footprints on this globe. Selvsagt skjønte alle hva han mente, og jeg antar alle var enige. Jeg for min del rakk ikke å være verken enig eller uenig. Jeg ble sittende å tenke på alle de footprints som var lagt på denne jord og som etter hvert er blitt verneverdige. Pyramider, den kinesiske mur….Vel jeg innser at pyramidene og den kinesiske mur fylte ulike funksjoner. Pyramidene var virkelig gigantiske footprints mens muren vel var datidas dyd av nødvendighet.

Nå brukte Matthew begrepet footprints on the globe slik som Jared Diamond bruker det i sine bøker deriblant Kollaps. Han bruker begrepet på overforbruk av naturens ressurser.

###

Hvis det blir noe igjen skal æ ha det, sa mamma i morges da jeg koste meg med dagens smoothie av grønnsaker og en frukt. Velsignede dr. Coralee Thomson som var vår nuitritionveidleder på  siste sesjon på Family Hope satte i nuitrition-programmet at jeg hver morgen skulle ha en frisk smoothei 15 minutter etter at jeg sto opp. Dette siden jeg ikke er en storspiser av rå grønnsaker. følgelig har jeg nettopp nytt min morgen-smoothie. Den glitret elegant i glasset og det var da mamma sa det ovenfor nevnte og pappa samstemte: jeg også. Jeg vet ikke hvor kjent denne talemåten er generelt eller om det er en intern sak. I gamle dager var det visstnok slik at man når man fikk gjester satte fram det beste man hadde og hadde an skuffa-kake var det visstnok topp. Skuffa-kake laget man gjerne til helgene. talemåten har sikkert vært sukket fram av mange barn i Markebygda vil jeg tro. For når gjestene spiste skulle ikke ungene spise samtidig. Man ventet. Jeg vil tro med lengsel. Når gjestene var forsynte fikk ungene ta av godsakene. En unge klarte ikke holde seg anonymt på en krakk i kroken eller på vedkassa alt ettersom. Hun stilte seg foran bordet og vugget att og fram fra det ene til det andre beinet. Så sukket hun da en av gjestene grep et kakestykke: hvis det blir nåkka igjen, skal æ ha det.

Dette gir en assossiasjon til noe jeg har hørt fra min familie. Vi fikk engang en kvalp – vel det var lenge før min tid – bestemor og bestefar fikk en kvalp og denne kvalpen var ikke som markebygd hunder flest, den nektet å spise avfall fra husets bord. Dette var lenge før kjøpehundemat gjorde sitt inntog i Markebygda. Bestemor syntes synd i hunden som ikke hadde spist. Matavfall den dagen var saltfiskerester og potet noe som sto urørt i hundeskåla. Da hentet hun kjøtt og stekte to koteletter. Bestemor var en som ville alle vel. Da sa onkel Jarle tørt: Hvis hunden ikke vil ha det kan jeg ta det.

###
Den siste talemåten hørte jeg over telefon. Svein er en som jobber med mange prosjekt, og han lander dem perfekt. Da vi nevnte arbeidskapasiteten og engasjementet hans, sa han: Jeg sier som Inger Hagerup. Vær utålmodig, menneske.  Dette henspeilte visstnok til et dikt av henne, og jeg googlet det. Deretter skjønte jeg lite, for hun snakket om langsomhet. Langsomt ble jorden til…. Vær utolmodig menneske, sett dine egne spor. Jeg googlet også noen tolkinger av diktet, men valgte å ikke lese dem.  Følgelig bruker jeg min egen tolking som sier at man skal være utålmodig hva angår å ikke sette negative footprints på vår jord, men være utålmodig i å sette positive fotspor etter seg.

Mulig er denne tolkinga bortebom, men i så tilfelle er jeg i godt selskap hva tolking angår.

domantrener

PS! jeg har sagt at jeg er god på å se etter smutthull, og nå har jeg ett.  Denne bloggen må gjøres i dag, I morgen skal fru mamma øyeoperers, og hr. pappa og jeg rekker antagelig ikke mye, for vi skal danse på bordet i mens.

Vel, jeg tror egentlig ikke det, men da blir vi to om det vi vanligvis er tre om en stund.