Mr. Lettvint er på tur.
Og det vil jeg bare si: Det er virkelig krevende for meg å yte mitt beste for å være så lettvint som mulig, særlig når vi reiser. Jeg vet ikke hvordan det er for andre når de overyter, men for meg er det hardt arbeid. Nå tror jeg nok det er utviklende også, det å stadig være pålogget, det å yte.
Vi reiste for en uke siden heimefra med første stopp i Oslo der vi i tillegg til nytt ABR-program og fotografering også var innom vår yndlings akupunktør. Etter er lang ABR lørdag satte hertingene og jeg oss i en drosje med kurs for Gardermoen. Neste morgen skulle vi fly grytidlig til Palma. Våre assistentvikarer, Goiton og Nasim, ble igjen i Oslo. De hadde kjente der. Før jeg forlater ABR sånn mentalt for denne uka, må jeg si at de to imponerte med sin grundighet i å lære teknikkene.
Gardermoen SAS er verd akkurat den tida og setninga det tar å si at vi sov, spiste grytidlig frokost og dro på flyplassen.
Jeg hadde aldri vært i Spania, så jeg burde vært mer på hugget enn jeg var, det skjønner jeg nå, for jeg kan ikke huske at jeg la merke til den minste skitt før vi var landet i Palma. Kanskje fordi jeg var i nattmodus. Hold an, vent, et minne dukker opp. Nå vet jeg jo at senior-politikk også inneholder retten for seniorer å jobbe etter pensjonsalder. Da er de viktig erfaring og kompetanse til bedriften. SAS hadde på flyvingen fra Stockholm til Palma virkelig tatt dette til etterretning hva kabinpersonale angikk. Nå skal ikke jeg begi meg ut på en vurdering av om det holdt stikk her. Jeg satt ved siden av en som har Bibelens Martha som sitt ideal: Den som sjauer og ordner det praktiske på en praktisk måte. Jeg flirte for meg sjøl og lurte på hva min sidekamerat syntes om måten ting ble gjort på. Nå var det ikke slik i flyet, men for å eksemplifisere det kan man ha et hypotetisk bilde av at noen skulle få et bestikksett og en opp. Først fikk de koppen, så obs, de måtte jo ha skei, kniv og gaffel også. Følgelig gikk man etter det og kom tilbake med en skje osv. Jeg overdriver kanskje litt, men bare litt, for det ble vimset og virret mer enn jeg klarer på mine verste dager når hjernen går seg vill og jager meg hit og dit.
På flyet kommenterte pappa da vi nærmet oss, at det var så flatt. Han hadde full oversikt der han tronte ved vinduet – som vanlig. Jeg troner som vanlig i midtsetet. Passer meg bra. Men jeg vil anbefale ham en sjekk på dybdesynet, for da vi endelig hadde fått knekta ut leiebilen på flyplassen og la i veg mot sentrum, skal jeg hilse og si at det ikke var flatt. Landet steg jevnt oppover som en halvgryte fra havet. Akkurat det ga jeg blaffen i der jeg tronte i forsetet med beinan på dashbordet. Akkurat da var det uinteressant informasjon. Akkurat da, for da vi skulle finne den leiligheten vi hadde leid med det flatterende navnet Paradis og med parkeringsplass (Det hadde vi nemlig sjekket før vi bestilte). Da bar det oppover i knappe svinger, noen som en skarp Y. Heldigvis var det enveiskjøring, for det var virkelig bare plass til en bil. Langs veien så tett som jeg aldri har sett før, sto det lukeparkete biler. Så ankom vi vårt Paradis 17 der vertskapet ventet oss siden dette var en Airbnb – leie. Nå ble det virkelig liv og leven, for parkeringsplassen var inne i en garasje under leiligheten der det var plass til sju biler. Vår plass var innerst der man måtte rygge slalåm mellom stolper for å komme dit. Pappa så betenkt på parkeringsplassen. Han skulle manøvrere inn og ut av et par ganger for dag. Jeg var like betenkt, for jeg ante at hver runde i denne garasjen ville bli et lite helvete. Airbnb-fyren tilbød seg å parkere, og selv en rutinert en som han måtte virkelig harpunere der. Så slepte vi oss fra kjellergarasjen opp en smal trapp og inn på leiligheten.
Jeg hadde for lengst skjønt at her hadde jeg gjort en fatal feilvurdering. Jeg hadde antatt at vi slik vi pleier når vi reiser og kommer fram, bare hiver inn bagasjen og går og spiser lenge og vel mens vi akklimatiserer. Følgelig hadde jeg gjort som vanlig – latt være å spise på grunn dette akklimatiseringsmåltidet. Men der vi hang på en fjellhylle oppfor Palma med nærmeste spisested absolutt ikke i gangavstand og en bil som sto mellom stolper i en trang garasje – vel, det ble ingen akklimatiseringsmåltid. I stedet satt jeg og spiste oppsmulet niste av den siste glutenfrie maten vi hadde med.
Pappa tok ryggsekken og gikk for å handle livsnødvendige ting som drikkevann etc. Han ble borte så lenge at vi andre to begynte å synes det var vel lenge. Han hadde gått feil i disse krokene, Y-svingene og alt det der på tur opp hit. Det sier litt om hvordan det er når pappa med sin innebygde GPS går feil. Jeg kjenner ingen andre med en slik innebygget GPS.
Kortversjonen deretter er at jeg la meg om kvelden med flere fan-intensjoner: 1) Fan om jeg ville gå med på disse avsides bostedene de andre klarte lokke meg til å godta. Vi hadde fan meg alltid bodd som gunker. I Belgia for eksempel fant de en nedstøva borg hvor vi bodde. Neste gang lovte jeg meg skulle det være et sentralt sted. I tillegg kom den helvetes bilen som sikkert kom til å ruste sund i garasjen hva oss angikk. Man kan si jeg la meg med terningkast - 6.
Dagen etter var jeg fremdeles sur. Nå klarer jeg ikke skjønne hvordan man styrer alle ansiktsbevegelser, men ifølge de andre to ser de godt når jeg er sur. Underleppa stikker ut. Jeg må tilstå at den nok stakk ut nesten hele dagen. Utpå dagen dristet vi oss ned i garasjen som heldigvis nå inneholdt bare en bil som sto mellom stolper i en krok. Vi fikk manøvrert den ut på veien og la i veg for å handle og kjøre opp ruta til ABM senteret her. Det er nemlig derfor vi er her på Palma. Vi tar en runde ABM her.
På heimtur bestemte vi oss til å sloss med de andre som bor rundt i store leilighetskompleks oppover brattene om parkeringsplass langs veien. Under over under; det var kun en plass igjen som man måtte lukeparkere i. Det gikk bra etter atskillige minutt og forsøk med en sjåfør bak rattet og en som sto ute og peivet. Mamma påstår hun lærte det av tannlegen sin som gjorde slik når de var på ferie på kontinentet. Ungene deres pleide skjemmes over det. Jeg sier ikke mer, men bilen sto nå parkert, og vi sleit oss inn med diverse varer. Da det nærmet seg kveld, tok vi suverent drosje ned til sentrum for å spise akklimatiseringsmiddagen og drosje heim igjen. Den lukeparkerte bilen turde vi ikke røre. Den kvelden la jeg meg med en litt bedre følelse. Terningkast - 6 var nå blitt terningkast - 2.
Og det ble tirsdag, og vi la i veg til første sesjon på ABM-senteret. Anka kom fra Bulgaria den dagen og kom rett til senteret. Nå er vi fulltallig. Det er blitt onsdag kveld, og også i dag lyktes vi å lure bilen inn i en luke. Når man ser de elegante lukeparkeringene folk tar her i en luke som er slik at de har 15-20 cm foran og bak til neste bil – ja, da antar jeg vårt lukeparkering ikke er riktig så stilig, men øvelse gjør mester. Vi har da til nå fått klemt inn bilen.
Og mens jeg er på den tråden: Reserverte parkeringsplasser blir respektert her. I gatene rundt ABM senteret er det tre slike. Til nå har vi alltid funnet plass og ikke sett noen misbrukte plasser.
domantrener
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar