No stunder det til

Mye har jeg hørt der jeg har sittet og vært ráigebeallji om plasser i Markebygda. Ráigebeallji  har mange fordeler jeg ikke her skal komme inn på. Og likevel er det nifst hvor lite jeg veit og følgelig på grunn av vankunne havner i ubehagelige situasjoner.

Vankunne fikk jeg i dag bokstavelig talt synliggjort. Jeg foreslo en ATV-tur, og da en av hertingene foreslo at vi skulle dra fra Nipen mot Melkevannet, da sa denne vankundige typen her seg enig. Kjøretillatelse ble innhentet.

Nipen er ikke noe fremmed område for meg. Hvem stammer ikke etter den Nupucken  som slo seg ned der, og hvem har ikke lest Trondenes bygdebok, fulgt med på facebook og sittet på lyttebenken? Altså var jeg vel forberedt da vi la i vei dit, mye mer forberedt enn da vi tre feiret jul og nyttår i Albania uten å kjenne en sjel eller kunne et ord av det de innfødte kalte deres språk. Så alt var klart for Nipen. Jeg mener, jeg kunne tross alt, når jeg la godviljen til antar jeg, forstå dem. Så stor forskjell er det ikke på nipinger og planterhauginger selv om de luringene i Nipen hevder i ulike fora deres særegenhet.  Dette er noe vi i Planterhaug burde blitt mye flinkere på.

Vi la i vei, pappa og jeg i ATV’en og mamma i bilen. Allerede da vi parkerte på parkeringsplassen der begynte en snikende, spunky følelse å komme.

Ting begynte å gå galt allerede der. Mamma hadde glemt å hive jakke og sko i bilen, men pappa mente optimistisk at t-skjorte og sandaler gikk bra.  Rimelig fort gikk ting fra galt til verre. Vi svingte feil om en fjøsnov og holdt på å bli humus. Men fort var vi på sporet igjen, og med en ukelig pågangsvilje bare pappa har, brøytet vi oss oppover en bakke gjennom lang-voksende et eller annet. Et lite barn ville nok føle det var i en urskog der man måtte se rett opp for å se noe.  Det skal mer til enn sandaler og en feilkjøring for å stoppe pappa. (Høymuler er som dere vet noen sta jævler og treffsikre. De likte nok ikke at vi brøytet oss inn i deres domene.) Da den første giganthøymula sopte meg over kjeften oppover bakken – økte den  nifse følelsen, og jeg bannet for meg sjøl for at jeg hadde vært så dum å gå med på dette, og enda verre at det var jeg som hadde foreslått å dra ut med ATV’en. Oppi alt dette var jeg glad til at jeg ikke klarte å se attover og se hvordan det gikk med ho som kom slitandes gjennom høymula i sandaler og med to staver. Da den fjerde forvokste høymula smelte meg over trynet på den delen som var synlig under hjelmen, lovte jeg å bli asfaltboy heretter.

Mens jeg er innom planteriket, oppe på bakken vokste det rødkløver, og da ho i sandaler endelig nådde igjen oss som pauset der oppe, ble det sukket over at man burde plukke litt. Heldigvis ble det ikke noe av det, for pappa insisterte på at mamma kunne kjøre videre. Da ble jeg redd for alvor. Det er liksom pappa som er ATV-sjåføren min.

Landskapet hallet nedover, nå en annen slags vegetasjon langs sidene. Jeg hadde hørt om en bru vi skulle over, en bru informanten vår trodde muligens kunne holde. Muligens. Endelig slo flaksen. Like før vi nådde denne brua, traff vi to nipinger som reddet oss fra katastrofe. Jeg fikk nå bekreftet det jeg ante: jeg kunne forstå dem. Først fikk vi en lang utredning om hvem som hadde bodd der det nå bare så ut som tett skog. Ikke rart at Tornerose grodde inne i løpet av hundre år. Jeg antar Tornerose bodde i et land der vegetasjonen var mer sterkvokst enn her. Hun bodde i et slott, og noe slikt har vi ikke i Nord-Norge. Jeg ser bort far luftslott. Det har vi mange av. Den samiske barnehagen ble på planleggingsstadiet kalt et luftslott av en byråkrat. da barnehagen var ferdig, tok han ikke i mot invitasjonen om å komme og se på luftskottet. Vi fikk også høre om dem som bebodde området, dem man ikke ser. Ikke gjorde DET meg redd. Jeg er tross alt vokst opp sammen med den gjengen. jeg var mer nervøs for ferden videre, jeg som mamma, som også er vokst opp sammen med dem man ikke ser.

Heldigvis slo  våre to ofelaš  følge til brua som var en stein lagt over en bekk. Jeg har ikke nerver til å beskrive et par forsiktige forsøk på å krysse over, før vi enstemmig snudde og tok omvendt dacapo tilbake til parkeringsplassen: rødkløver, høymuler, fjøsnov – og der var vi tilbake i sivilisasjonen. Noen og enhver kan tenke seg festligheten om ATV-en sklei ned i bekken.

Vi hadde selvsagt rustet oss ut for en god matpause. Mamma foreslo vi kunne ta den ved Nipvatnet som syntes mer lett-tilkommelig. Men jeg hadde fått nok av nye eventyr og prøving og feiling, så jeg foreslo at vi tok picnicen ved Jonnerovvi, brua like  nedenfor her som forbinder Skånland og Evenes. Slik ble det. Det er dette med at kjente onder er bedre enn fremmede sådanne. de er så hjemlige, de der som bor rundt Jonnerovvi. Enda en omvendt dacapo – motsatt retning. Pappa og jeg i ATV-en, mamma i bilen.

Da vi var samlet på Jonenrovvei hadde jeg ikke lyst til å spise der. Ikke på grunn av alt som befinner rundt av eahpadusak, rášes eanan, gárjjelak  og desslike, men fordi jeg ville heim. Følgelig skiftet sjåførene igjen, og mamma og jeg ATVet heim gjennom nydelig bjørkeskog, flotte oretrær, noen grantrær, litt mjødurt, en bekk, noen grøfter og rett heim og bak huset. Der lempet vi av utstyret og hadde en trivelig picnic ved bålplassen.

Faktisk har jeg sjelden syntes det var så godt å spise der som da.

domantrener

PS ! Jada, jada, da er den avslørt, den hemmeligheten jeg har voktet på i alle år.  Jeg er en heimføding.

PSS! Tida har gått, og i morgen starter jubileet mitt – og runbdt meg står min familie på hau.

PSSS! Og så hyggelig å våkne til Sigurds reportasje i HT i dag.

Rapport fra Ørredfiskeriet

RAPPORT FRA ØRREDFISKERIET

Dag 1 – 07.08.17

I dag har vi hatt en dag da mye gikk skeis. Jeg hadde ikke spist frokost, og derfor ville pappa at jeg skulle ha med mat til senteret fordi vi hadde en pause på bare 1,5 timer før neste sesjon. Anka tok med den gamle grøten til senteret i stedet for å lage ny. Så oppdaget vi at grøten var blitt sur, og pappa ble sur for han mente det skulle være ny grøt. Kommunikasjonsproblemer.  Heldigvis heiv han oss inn i bilen og kjørte i full fart til Ørredfiskeriet hvor jeg rakk å spise brødskiver med syltetøy før vi hastet tilbake. Det vil si, først hadde jeg et lite uhell. Mark Davis, den nye practitioneren, hadde sagt at jeg kanskje var litt ustø siden han bare hadde arbeidet med den ene siden av kroppen min. Det stemte,  før jeg falt jeg i søla utenfor hus E og måtte skynde meg inn for å skifte bukse og skjorte. Men vi rakk fram til neste time likevel takket være pappas eminente kjøreegenskaper. Da var jeg god og mett og sovnet sporenstreks på benken hos Mark Davis.

Pappa hadde foreslått en tur til Hillerød siden vi var tidlig ferdig den dagen, men jeg følte at jeg ikke hadde fått sovet nok og ville tilbake til Ørredfiskeriet. Etter et par timers søvn sto jeg opp til en liflig lukt. Det var Anka som hadde stekt kalvekoteletter og kalvelever. Der reddet hun dagen.

Dag 2

Nå har jeg hatt en ny dag på senteret med den nye mannen – en hyggelig amerikaner fra Arizona. På senteret traff vi også en dame fra Bergen som sa hun kjente bøkene mine fordi hun hadde lest i dem når hun var på senteret. Pappa fortalte at hun får en barnebok til den lille sønnen og dokumentaren, for hun hadde ikke sett den siden hun bor i Malawi i Afrika. Likevel er de ofte på Instituttet til Johannes, fortalte hun. I dag hadde vi en lang pause, og pappa higet etter å komme til Hillerød, for der har de en gjenbruksbutikk som har en masse brukte bøker. Det er slike han liker. Det er som å slippe et barn inn i en godtebutikk.

Ja, da er vi i vanlig gjenge. Pappa hadde glemt å kjøpe bananer. På Brugsen måtte jeg og Anka vente i bilen, for da han rimiin ramiin skulle finne parkeringskortet var det borte. Han sa han hadde lagt det i lomma på bildøra, men nå var det borte. Ganske utrolig hva den mannen klarer å miste. Jeg husker jo den gangen han presterte å miste rullestolen min. Stikk den. Men stolen fant vi heldigvis igjen. Det blir vel verre med parkeringskortet., men pappa sa at vi selvsagt kan få et nytt når vi kommer hjem. Imens må vi klare oss uten den uka vi har igjen her i Danmark.

Dag 3

Jeg har hatt siste time med den hyggelige Mike Davis fra Arizona. Anka sier hun ser store forandringer – rettere knær, og føttene er rettet ut så jeg nesten trør ned med hele foten. Hun sier også at ryggen og hodet er rettere. En fantastisk mann, Jeg håper å få flere timer i november/desember om han kommer tilbake da. Nå gjenstår Robson og O’Neill. Håper de vil gi meg et løft fremover de også.

Så var vi innom Lopperiet. Camilla Holm var overstrømmende som vanlig. Hun hadde også en banan på lur til meg og kaffe til de andre. Så lokket hun meg ut på glattisen – vi inngikk et veddemål. Jeg skulle klare å si ”ja” neste gang - og hun skulle gå ned 8 kg. Den som taper må ut med kr. 100 i hard dansk valuta. Jeg skal virkelig legge meg i selen for jeg liker ikke å tape.

Dag 4

Ja, da er enda en dag rullet hen og enda en kveld plages vi med TV-sport, men jeg unner jo pappa å se på fri-idrett som han selv drev med i sin ungdom.

For øvrig har han funnet igjen et par ting han hadde somlet bort, deriblant parkeringskortet som faktisk lå der han hadde lagt det. Baikestallu rules også i Danmark.

Anka ble en skikkelig ivrig fisker i dag. hun fanget to små fisker som vi….

Dag 5

Denne dagen har vært en hals over hode dag. Vi hadde lang pause mellom sesjonene i dag, faktisk mer enn 5 timer., og pappa ville selvsagt raide til sin yndlingsplass – den økologiske landsbyen langt ute i hutti heita et sted på Nord-Sjælland.. Vi nådde det, og denne gangen var både butikken og kafeen åpne. Anka foreslo at vi skulle spise utendørs. Det var litt surt, så jeg fikk et par pledd. Pappa hadde lovet kaker, men de vi så (i disken) så tørre og kjedelige ut. Heldigvis spurte pappa om de ikke hadde andre sorter. Dama sa de hadde rabarbradessert, og pappa bestilte entusiastisk et par porsjoner. Det ble en hit. Rabarbra med krem var noe for oss alle. Vi ble ganske mette alle sammen.

Jeg gadd ikke gå i butikken. Jeg husket den var full av alternativ te og saft og såper pluss kvartsteiner. Pappa gikk rundt og fant en ting han skal gi meg til fødselsdagen. Det bør være en nyttig ting siden den kostet 600 danske kroner. Let’s see.

Den tause John Robson var i det pratsomme hjørnet (da vi var tilbake) og han og pappa snakket om fotball og mange andre ting som kommuniststyrte land som Albania (ex kommunistisk) og Nord-Korea. Jeg småblundet på benken og lyttet til en givende samtale. Da timen var slutt viste han (Robson) oss et opptak fra utenfor huset hans i fjellene i North Carolina. En brunbjørn snuste rundt og lette etter mat. Jeg fikk slippe til og fortelle om elgene som spankulerer rundt huset hos oss. Takk til pappa som klarte å la være å plapre om dette før jeg slapp til. Men han var vel tilfreds med at han hadde kunnet fortelle om sitt møte med en afrikansk bøffel som han nesten snublet over på en fottur i Tanzania. John Robson fortalte også om hvordan man skulle komme seg unna en angripende tiger. Jo, man skulle ha med seg en kompis man kunne løpe fortere enn…

Ok, nå står Anka over grytene for å servere varmrett til kvelds. Jeg takker og bukker, men er ennå litt mett etter rabarbradesserten – og nå over til dagens sport på TV.

Dag 6

Denne dagen har vært stille og rolig. Vi har hatt to timer med John Robson, og vi har hatt samtale med en engelsk far som har en liten datter som heter Elsa. Hun ble skadet da hun var nyfødt på grunn av meningitt.  Nå har hun så vidt litt syn på det ene øyet, trodde faren.  Og de fikk 5 ord og CD plata. Han ble glad og begynte å se dokumentaren mens de satt og ventet.

Ellers – en tur til kineseren for å fleske i oss fra hans utmerkede buffet. Denne gangen hadde han kona på plass, og hun sjefet noe forskrekkelig, men han lot henne bare sjefe og tok det med stoisk ro .Jeg fikk ta med meg maten siden jeg bare spiste frukt, så nå har jeg en smakebit i kjøleskapet – over til dagens sport som er evig i dag siden det er helg. Jeg tar kveldsmat snart så lenge Anka alt (kl 19) har sagt ”lecha noch” (god natt).

P.s. Pappa er veldig ivrig etter å se mer fri-idrett så so long så lenge.

Dag 7

Jeg har hatt kjempefine dager her i Fredensborg, har hatt tre gode practitioners som har gitt meg mye igjen for pengene. Denne gangen synes jeg ABM var veldig bra, og jeg tror dem som kjenner meg vil se resultater av det. Jeg håper noen av disse folkene er her i november/desember for da tror jeg at vi er kommet tilbake. Imens er vi nå i pakkemodus og gjør oss klar for heimreise, og pappa er som vanlig litt lettet over at han kan kjøre til Kastrup og levere bilen snart. Han gruer alltid litt for den siste turen vår til København, men jeg vet jo at han klarer det bra. Jeg sitter nå her på Ørredfiskeriet og er kjempefornøyd med ABM og eller at vi har vært i Danmark så lenge.

Tid for lønnsøke?

Jeg tror administrasjonen min må få lønnsforhøyelse for å øke ansvarsnivået,  100% omså, for nå viser det seg at en halvferdig blogg fra de siste dager av juli ikke er sendt, men her kommer den.

xxxxxxxxxxx

Ska æ ta non drag over håret med det samme?

Sa mamma etter å ha tatt non drag over neglene mine.

Det er søndag (oops, kanskje man ikke skulle si at det klippes negler på søndag?) Mamma er helt degenerert tror jeg. Hun er vokst opp med at man ikke klipper verken negler eller annet unødig på en søndag. Likevel tar hun noen drag over neglene.

Markomeannu er avviklet. Det vil si nå gjenstår for vår del å hente det som er lagret der. Jeg har feiret en super duper fenomenal Markomeannu etter mine muligheter. Som jeg elsker den ATV’en jeg kjøpte! Føler meg som en normal freak når jeg cruiser opp på Markomeannu med den, parkerer hos Maren Anne på hytta. Maren Anne har også sagt at jeg kan trekke meg tilbake dit og sove litt om jeg vil. Hver Markomeannu benytter jeg meg av dette tilbudet.  

I år har Ronald vært ATV-fører og mye mye mer. De kom heim tirsdag. Heldigvis hadde jeg mandag erklært at jeg begynte å avvikle avspassering fra tirsdag morgen. Følgelig fikk jeg det hyggelig travelt på en annen måte. Onsdag satte Ronald og Oddvar opp lavvoen med Emma Margret og meg sittende i hammocen og sjefe. Etterpå spiste vi en lang middag ute på verandaen. Med lang mener jeg ikke tidslengde men lengde på bordet. Vi var såpass mange at vi måtte skjøte på bordet. Det er alltid hyggelig.

Som jeg nevnte elsker jeg ATV’en. På den lange verandamiddagen ble Emma Margret, Oddvar og Anna Kaisa enige om en søskenbarn-jogg om Husjorda. Det er uklart for meg hvoordan dette kom i stand – denne joggeavtalen. Eventen skulle gå av stabelen neste morgen.