De tre farlige trillinger

På facebook har jeg sett bygdedyret omtalt.

Bygdedyret er et begrep skap av forfatteren Tor Jonsson og er et bilde på trangsynt mentalitet. Bygdedyret er universelt. Det dukker opp i mange settinger. Bygdedyret har en tvilling skapt av en annen forfatter, Aksel Sandemose, da han i boka En flyktning krysser sitt spor skapte janteloven.

Det finnes også minst en en til, trillinger altså.
Jeg hørte en gang en fortelling om en eldre mann som fortalte sitt barnebarn om de to ulvene som bebor oss mennesker. Den ene ulven ville godt for menneskeheten, den andre det motsatte. Bestefaren beskrev grundig hva de to ulike ulvene kunne forårsake hvis de fikk makt. Barnebarnet spurte om han også hadde de to ulvene i seg. Joda, bestefaren bekreftet at ulvene bebor oss alle. Dette gjorde barnebarnet betenkt. Jeg vil tro han så for seg hva hans ulver kunne forårsake på godt og vond. Men hvordan kan jeg vite hvilken ulv som vil ta makt hos meg spurte han. Det kommer an på hvilken ulv du mater, sa bestefaren.

Det kommer an på hvilken ulv man mater hver enkelt av oss.

Felles for disse trillingene er at de gjerne søker å ramme mennesker som er annerledes i betydningen at de tør leve på en annen måte. Ofte oppegående mennesker. Det er nærliggende å bruke prinsesse Märtha Louise som eksempel her. Jeg tar ikke stilling til det hun holder på med. Jeg viser til henne som et eksempel. Facebook har flommet over av innlegg om prinsessen og sjamanen. Ett kan man si: Märtha Louise har vært rammet av de tre trillingene også før sjamanen kom inn i bildet. Jeg er imponert over hvor rakrygget hun tar det.

Disse tre trillingene har det latinske navnet criticus synus infernalis.


Mye har rent gjennom her siden sist – som er lenge siden.. Ting jeg har spekulert over. Stadig blir jeg minnet på historien en kjenning, en mekaniker, en gang fortalte. Han drev et verksted og hadde nok å gjøre så mye at en eldre slektning syntes han kunne hjelpe denne sin unge slektning så han tok et to-ukers sveisekurs og begynte å jobbe som frivillig på verkstedet. Dette ble etter hvert et problem for denne eldre slektningen med to-ukers kurset begynte å opptre som DEN verdensmesteren. Hvoretter den unge slektningen en gang sukket at folk som så en liten spiss av et fag og ikke forsto fagets vidde ble et problem. De handlet etter den lille spissen de så.

Egentlig tenker jeg at det er greit og enkelt å utale seg om den lille spissen av isfjellet som om der ikke skulle være noen underforliggende kunnskap. Felles for oss som uttaler oss som uttaler oss om den lille spissen man ser er at vi gjerne blir såret , potte sur, forbannet og alt dets like om noen trekker vår kunnskap i tvil som den hele og fulle sannhet og hevder at det er mer til saken enn den lille spissen. Når jeg blogger og hurtiggoogler, er jeg en isfjell-topp vandrer. Ikke som en trøst, men jeg ser at jeg ikke er den eneste. Der er jeg ganske normal, min hjerneskade til tross.

Jeg har ikke belegg for det, men jeg har en følelse av at de som roter i den delen av isfjellet som ligger under havflaten gjerne kan bli utsatt for de tre trillingene. Slagordet til trillingene er: Du skal kje komme her og komme her!

At man må gi akt på det som ligger under havflaten, synliggjør Titanic til gagns. Det underforliggende isfjellet felte skipet som ikke kunne synke..

Dess mer man lærer om den delen av isfjellet som ligger under havflaten, dess mer skjønner jeg at den sannheten jeg forvaltet før, kanskje var litt enkel eller kanskje litt tvilsom. Det er nesten slik at dess mer jeg lærer om et emne, dess mindre kan jeg. Faget overwhelmer meg.


I går fikk jeg en link til Store norske leksikon der jeg er omtalt som forfatter. Større er jeg ikke enn at det gleder meg. Jeg antar det betyr at min sjølsikkerhet og sjølbevissthet er skjør. Faktisk har jeg ikke gitt ut noen bøker siden 2012. Det er faktisk sju år siden. Jeg har blogget og ellers skrevet noen artikler, men en helhetlig bok er det ikke blitt. Kanskje skrev jeg i en så rasende fart fra 2005 til 2012 at jeg tømte alt som var i delen av isfjellet som stikker over havflaten. Egentlig trur jeg det ikke, men jeg anfører det som en trøst. Det ligger alltid et stort isfjell under havflaten. Kunsten må være hvordan å skaffe seg tilgang til det man har under havflaten og omforme dette til noe kreativt.

Kunsten for oss mennesker er å ikke knuses mot ens eget isfjell. Heller hente kunnskap av den. Kanskje ligger der det vi trenger for å mate rett ulv. Jeg pleier være skråsikker på alt jeg googler meg fram til – men innser at det er bare toppen av isfjellet.


domantrener

Nå er alt jevnet med jorda heime i Borkskogen. Jeg har ikke vært der og sett på lenge. Vi dro for noen dagen siden – da trodde vi alt var ferdig der. Det var verre å se på det enn på brannen. Heller ikke det orker jeg gå inn på. Her er livskunsten å vite at livet stenger ingen dører uten å åpne en annen. Livet jevner ikke noe med jorda uten at et alternativ åpnes. Det gjør det oppe i Magnebo. Jeg innser at jeg er livets askeladd. Sitter på rumpa og roter i asken mens ting legger seg til rette for meg. Det kan jeg takke alle mine gode hjelpere for. Som Askeladden har også jeg gode hjelpere.